Wikipedia

Airco DH.9

Airco DH.9, etter 1920 mer kjent som de Havilland DH.9, var et britisk bombefly fra første verdenskrig. En en-motors to-dekker som etter krigen ble tatt i bruk som passasjerfly.

DH.9
Airco D.H.9
Informasjon
RolleBomber
ProdusentAirco
Designet avGeoffrey de Havilland
Første flyvningJuly 1917
Introdusert1917
Utfaset1920
StatusPensjonert
Brukt avRoyal Air Force
RNAS, RFC.
Antall produsert4091
Videreutviklet tilAirco DH.9A
Airco DH.9C
Westland Walrus

Konstruksjon Rediger

DH.9 ble utviklet hos Airco av Geoffrey de Havilland, Aircos sjefkonstruktør. Ved konstruksjonen ble det benyttet erfaringer fra den meget vellykkede DH.4. I byggearbeidet brukte de Havilland konstruksjonsløsninger fra denne modellen. Flyets hale og vinger ble hentet fra DH.4, mens hele flykroppen var en nykonstruksjon. Da den var klar for testflyvninger over Hendon i juli 1917 var den utrustet med en Galloway-Adriatic motor som viste seg å gi for lite kraft ved flyvning i større høyder. Man prøvde med andre motoralternativ for å få en løsning på fartsproblemet. Blant annet prøvde man Siddeley Puma, Fiat A12, Napier Lion og en trimmet variant av Galloway-Adriatic, men prøven var resultatløs, og motorinstallasjonene krevde ombygging av flykroppen. Til slutt valgte man å tilpasse en Siddeley Puma motor.

Flykroppen var en rammeverkskonstruksjon av lister og spanter som ble kledd med finer og duk. Flyet var en dobbeldekker der den nederste vingen var plassert i nedre kant av flykroppen, mens den øvre vingen var festet til nedre vinge med fire stag på hver vingehalvdel. Under flyet var et fast understell montert sentralt under vingen. Pilot og bombekaster (senere passasjeren) satt i hver sin sittebrønn i førerkabinen. Bensintanken var plassert mellom motor og fremre sittebrønn. På vingetuppene var det montert meier eller bøyler som skulle hindre vingespissene i å berøre bakken ved landing og start.

Til bevæpning var flyet utstyrt med et fast fremadrettet Vickers maskingevær, mens sittebrønnene hadde fester for Lewis mitraljøser. Flyet kunne bære 209 kilo bomber. En upålitelig motor som ikke svarte til forventningene, i forhold til flyet den var ment å erstatte, førte til store tap, spesielt på vestfronten. Dette førte til utviklingen av Airco DH.9A med en kraftigere og mer pålitelig motor.

 
Tegning av flyets venstre side

Sivilt bruk Rediger

Det store antall DH.9 som ble tilgjengelig etter krigen, førte til at flere ble kjøpt opp av sivile aktører som prøvde seg med flytransport. Flyene hadde en brukbar lastekapasitet og var tilgjengelig for en billig penge. De ble brukt i en tidlig flyrute som ble etablert mellom London, Paris og Amsterdam som ble drevet av Aircraft Transport and Travel. En rekke forandringer ble gjort, blant annet ble maskingeværfestene i sittebrønnen fjernet og ekstra sittebrønn bygget inn. Enkelte DH. 9J med stjernemotor var i bruk helt frem til 1936.

Varianter Rediger

  • DH.9 – var en utvikling av DH.4 med setebrønnene plassert nærmere hverandre. Det ble bygget 3 024 av denne varianten, inklusive lisensbygging i Belgia og Spania.
  • DH 9A -forbedret varienat med Liberty 12 motor.
  • DH 9B – sivil variant for pilot og to passasjerer
  • DH 9C -sivil variant for pilot og tre passasjerer
  • DH 9J – forsynt med en Armstrong Siddeley Jaguar III motor på 385 hk, ble brukt av de Havilland School of Flying.
  • DH 9J M'pala I – forsynt med en Bristol Jupiter VI motor på 450 hk, brukt av det sydafrikanske flyvåpenet.
  • DH 9J M'pala II -forsynt med en Bristol Jupiter VIII motor på 480 hk, brukt av det sydafrikanske flyvåpenet.
  • DH 9J Mantis – forsynt med en Wolseley Viper motor på 200 hk, brukt av det sydafrikanske flyvåpenet.

Operatører Rediger

Brukt av flyvåpen i Rediger

 
Airco De Havilland DH.9C (G-AUEF), QANTAS, 1923

Sivile operatører Rediger

Museumsfly Rediger

Av de mer enn fire tusen DH.9 som ble bygget finnes det bare noen få på museer:

  • En er utstilt i Musée de l'Air et de l'Espace i Paris,[1]
  • En finnes bevart i South African National War Museum,[2]
  • G-EAQM, som var det første en-motors fly til å fly fra Storbritannia til Australia er bevart ved Australian War Memorial i Canberra.[3]

Tekniske data Rediger

 
Airco D.H.9 Data
Lengde    9,27 m
Høyde    3,44 m
Vingespenn     12,92 m
Vingeflate    40,32 m²
Motorb    En Siddeley Puma-Rekkemotor på 234 H/k)
Toppfartt    178 km/t
Stigningsevne    10 m på. 20 Sek.
Marsjfart    4 725 m
Rekkevidde    ca. 700 km
Vekt uten last    1 012 kg
max. Starvekt    1 508 kg
Besetning    To Pilot og bombekaster/skytter)
Bevæpning    1 fremadrettet 7,7 mm Vickers Maskingevær. et eller to 7,7 mm Lewis mitraljøser plus 209 kgbmber

Referanser Rediger

  1. ^ DH.9. Musée de l'Air et de l'Espace. Besøkt 11. april 2008
  2. ^ Blake, Arthur.«Colours in the Sky» Military History Journal – Vol 1 No 6, juni 1970. The South African Military History Society. Besøkt 11. april 2008
  3. ^ Jackson 1987, s.125.

Eksterne lenker Rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Airco_DH.9&oldid=23732507»