Wikipedia

Ørnulf Tofte

Ørnulf Tofte (født 12. februar 1922 i Oslo, død 26. august 2020[2] i Bærum[3]) var en norsk politiembetsmann og mangeårig kontraetterretningssjef i Politiets overvåkningstjeneste.

Ørnulf Tofte
Født12. feb. 1922[1]Rediger på Wikidata
Oslo
Død26. aug. 2020Rediger på Wikidata (98 år)
BeskjeftigelsePolitibetjent Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
UtmerkelserKongens fortjenstmedalje i gull

Tofte begynte i politiet i 1940 og var med på å bygge opp Politiets overvåkningstjeneste, hvor han var ansatt fra 1948 til 1987. Under den kalde krigen ble han etterhvert politiinspektør og sjef for kontraetterretningstjenesten. Det var først og fremst arbeidet med å avdekke de sovjetiske etterretningsorganisasjonene KGBs og GRUs ulovlige virksomhet på norsk jord, og å beskytte norske statsinstitusjoner, nøkkelpersoner og nasjonale interesser mot eksterne trusler, som var Toftes hovedarbeidsområde.[4]

Tofte spilte en viktig rolle i etterforskningen av alle de tre store spionsakene i Norge under den kalde krigen, dvs. i etterforskningen av Asbjørn Sunde, Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt. Av dem ble Asbjørn Sunde og Arne Treholt dømt, mens Haavik døde i fengselet før saken kom opp i retten. Det var Tofte som pågrep alle tre. Tofte avslørte i løpet av sin karriere flere sovjetiske illegale agenter.[5] Han har blitt omtalt som «Norges fremste spionjeger» under den kalde krigen.[4][5] Tofte har beskrevet sine erfaringer som spionjeger under den kalde krigen i boken Spaneren (1987).

Karriere rediger

Som svømmer var Tofte medlem av Arbeidernes idrettsforbund og deltok som en de fremste svømmerne i konkurranser både i Norge og utlandet.[6]

Tofte ble ansatt som politikonstabel ved Oslo politikammer i mars 1940 etter fullført utdannelse ved Statens Politiskole, rett før utbruddet av andre verdenskrig.[4]

Andre verdenskrig rediger

Etter at Oslo var inntatt av tyske styrker dro Tofte den 11. april sammen med en nabogutt til Jessheim der de ble innrullert som soldater i Infanteriregiment nr. 4 (IR 4). Tofte deltok som frivillig. I Hurdal ble han tildelt kompani Matheson den 12. april. Tofte deltok videre i kampene på østsiden av Mjøsa og videre til Gausdal. Etter kapitulasjonen i Gausdal tok han seg videre til Bruflat i Etnedal før han dro tilbake til Oslo etter at kampene i Sør-Norge var slutt.

I mai 1942 flyktet han til Sverige sammen med sin bror Leif, der han tjenestegjorde i de norske polititroppene. Hans bror Leif gikk inn i Kompani Linge og falt i kamp i Norge i 1944.

Fra februar 1945 var han med i de norske reservepolititroppene som ble sendt til Finnmark for å delta i frigjøringen av området etter at tyskerne hadde trukket seg ut. Tofte tjenestegjorde som sersjant i 2. feltbatataljons 1. kompani (II/Kp II).[7]

Den kalde krigen rediger

Etter andre verdenskrig arbeidet han først med økonomisk kriminalitet ved Kriminalavdelingen, før han i 1948 ble rekruttert til Overvåkningstjenesten av politimester Kristian Welhaven. Der arbeidet han med å avdekke fremmede etterretningstjenesters arbeid mot Norge, hovedsakelig virksomheten til Sovjetunionens etterretningstjenester.

Han ble overkonstabel i 1952 og politibetjent i 1954. I løpet av 1970-årene ble han politiadjutant før han i 1980 ble politiinspektør, som da var et embede med utnevnelse i statsråd. Han ble etterhvert sjef for kontraetterretningstjenesten, direkte underlagt overvåkningssjefen.

Tofte var involvert som etterforsker i flere store straffesaker. Som ung politibetjent deltok han i etterforskningen av Asbjørn Sunde, som ble dømt for spionasje mot Norge for Sovjetunionen i 1954.

Tidlig i 1970-årene møtte Tofte en sovjetisk avhopper i London. Opplysningene fra avhopperen satte norske myndigheter i alarmtilstand og førte til en intensivering av arbeidet med å avdekke sovjetisk spionasje mot Norge.

 Avhopperen fortalte meg om at det forelå komplette sabotasjeplaner mot det norske regjeringskontoret og statsråder. De skulle likvideres. Sovjetunionen hadde konkrete planer om luftlandsetting av sabotasjegrupper som skulle utføre dette. Russerne hadde også gravd ned våpen i Norge som skulle brukes til disse aksjonene. Avhopperen fortalte om hvilket vann styrkene skulle settes i land ved, det var veldig konkret. Det var et sjokk da vi fikk rede på dette. 

Ørnulf Tofte[5]

I 1970- og 1980-årene var han etterforskningsleder i Haavik-saken og Treholt-saken. 20. januar 1984 pågrep han daværende byråsjef Arne Treholt på Oslo lufthavn med de berømte ordene:

 Byråsjef Arne Treholt? Dette er politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkningspolitiet. De er pågrepet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Vennligst kom med oss. 

Oslo lufthavn, Fornebu, 20. januar 1984

Overvåkingspolitiet under ledelse av Asbjørn Bryhn jaktet fra 1960-årene på en ukjent russisk spion, som endelig ble avslørt som Gunvor Galtung Haavik og arrestert i 1977. Før arrestasjonen av Haavik hadde politiet i september 1965 arrestert Vilhelm Evangs sekretær Ingeborg Lygren; Bryn ønsket tiltale mot Lygren, men statsadvokat Lauritz Dorenfeldt innstilte på henleggelse mot bevisets stilling, og Lygren ble løslatt i desember samme år. Arrestasjonen av Lygren vakte oppsikt og avsluttet både Asbjørn Bryhn og Vilhelm Evangs karrierer, etter flere år med samarbeidsproblemer mellom dem som «skadet kontraspionasjens arbeid i Norge i år fremover». Tofte, som deltok i saken som etterforsker, kalte saken senere «en ulykke». Ifølge Tofte førte saken til at politiet ikke satte i gang noen «offensiv etterforskning» for å avsløre «sjefen for et departement», en annen mistenkt og uidentifisert spion. Overvåkingspolitiet erkjente at arrestasjonen av Lygren var en tabbe.[8]

Overvåkingspolitiet etterforsket Gunnar Bøe for å være KGB-agent gjennom tredve år, men etter at han sluttet i politikken og dro hjem til Trøndelag mistet POT noe av interessen for ham; de vurderte siktelse mot ham i 1967 og så på saken på nytt i 1984, men det munnet ikke ut i straffesak. Tofte uttalte at det var flere sovjetiske spioner som POT burde tatt under den kalde krigen.[9]

Tofte har uttalt at «for meg går det en linje fra 9. april 1940, det tyske overfallet, og kampen mot kommunismen. Begge deler dreier seg om å kjempe for demokratiet, og mot diktatur». Han har uttalt at han opplevde det som «et enormt ansvar, å være med på å bevare rikets sikkerhet. Jeg var med på å bevare demokratiet. Det var ikke alle som forsto hva vi stod midt oppi».[5] I et intervju i NRK i 2016 uttalte han at Norge og Vesten er inne i en ny kald krig med Russland og at «det er tydelig ut ifra PSTs siste trusselvurdering at Russland trapper opp i Norge». Tofte uttalte også at «det er ingen grunn til tro noe annet enn at Russland har illegale agenter i Norge i dag».[5] Han sa at russiske illegale agenter i Norge i dag blir presset hardt hjemmefra for å levere resultater.[9]

I 2010 hevdet Geir Selvik Malthe-Sørenssen, en privatetterforsker som jobbet for Arne Treholt, at Tofte og hans kolleger i politiet skulle ha fabrikkert bevisene mot Treholt. Gjenopptagelseskommisjonen festet ikke lit til Malthe-Sørenssens påstander og slo fast at påstandene bygget på fusk fra Malthe-Sørenssens side. Kommisjonen avviste Arne Treholts fjerde begjæring om gjenopptagelse.[10][11] Malthe-Sørenssen ble i 2016 avslørt for å ha fabrikkert beviser som angivelig skulle renvaske Treholt[12] og ble senere dømt til fengsel for grovt bedrageri og dokumentfalsk.[13][14] Tofte uttalte i intervju med NRK i 2016 at «Treholts evner til å manipulere folk rundt seg er grunnen til at Treholt-saken lever i dag».[5]

Pensjonisttilværelse rediger

Tofte ble pensjonert fra tjenesten i 1987, og utgav samme år selvbiografien Spaneren, hvor han forteller om livet som spionjeger under den kalde krigen. Han ble samme år tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Som pensjonist har han bodd i Málaga i Spania. Han bodde i de senere år på Jar i Bærum.

I april 2020 kommenterte Tofte virusepidemien og fortalte om sine opplevelser under tidligere kriser han hadde gjennomlevd under de harde trettiåra, andre verdenskrig og den kalde krigen.[15]

Ettermæle rediger

Ørnulf Tofte ble i 1987 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Han fikk også en minnemedalje fra den samarbeidende tjenesten Central Intelligence Agency (CIA) i USA for «a lifetime of legendary service to the Western Alliance».[9] Han har blitt beskrevet som Norges svar på «Frank Gaad», sjefen for kontraspionasjen og «Stan Beemans» sjef i TV-serien The Americans. Alf R. Jacobsen som ble kjent med Tofte gjennom arbeidet med boken Iskyss om Haaviksaken uttalte at Tofte var «en ryddig og lojal embetsmann tvers igjennom» preget av høy integritet, og «en gentleman av den gamle skolen»; Hanne Skartveit beskrev ham som en mann som konsekvent stilte seg på demokratiets side.[3]

Politigrader rediger

Bibliografi rediger

Referanser rediger

  1. ^ Dagbladet, «Spionjegeren Ørnulf Tofte er død», utgitt 26. august 2020, besøkt 9. september 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Spionjegeren Ørnulf Tofte er død - Aftenposten/NTB 26. august 2020
  3. ^ a b Etterretningslegende Ørnulf Tofte er død: – Et langt, rikt liv, VG, 27. august 2020
  4. ^ a b c Ørnulf Tofte, Norsk biografisk leksikon
  5. ^ a b c d e f Norges største spionjeger, NRK
  6. ^ Larsen, Petter (1927-1997) (1979). Med AIF-stjerna på brystet: glimt fra norsk arbeideridrett. Oslo: Tiden. ISBN 8210018523. 
  7. ^ Eikli, Gunnar (1917-2014) (1996). Fra flukt til Sverige til krig i Finnmark. [Hamar]: G. Eikli. ISBN 8299390605. 
  8. ^ Jacobsen, Alf R. (1995). Mistenksomhetens pris. Aschehoug. s. 117, 166, 238. ISBN 8203261132. 
  9. ^ a b c Ørnulf Tofte er død
  10. ^ Slakter Treholt-forfatteren: Gjenopptakelseskommisjonen hardt ut mot Treholtforfatter Geir Selvik Malthe-Sørenssen. Dagbladet 9. juni 2011
  11. ^ Treholt-forfatter langer ut mot kommisjonen: Geir Selvik fikk totalslakt av gjenopptakelseskommisjonen. Det tar han ikke tungt. Dagbladet 9. juni 2011
  12. ^ Treholt-bløffen, VG
  13. ^ Malthe-Sørenssen møtte i retten. Erkjente straffskyld på alle punkter
  14. ^ Tidligere journalist Geir Selvik Malthe-Sørenssen er dømt til tre års fengsel, VG
  15. ^ Spionjeger Ørnulf Tofte (98): - Jeg er ikke redd for å dø av corona
  16. ^ «Ørnulf Tofte ny politiinspektør i overvåkningen». Aftenposten. 19. april 1980. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ørnulf_Tofte&oldid=22368584»