Oskorei
Oskoreia, ofte forstått og skrevet som Aasgaardsreiden (Åsgårdsreia) eller Asgaardsreien av 1800-tallets nasjonalromantikere, er i norsk folketro et nokså broket følge av urolige døde sjeler. De kommer ridende om natten og spesielt i tiden rundt jul. Reia kalles også Jolereia, Juleskreia eller Imberkulludn i norske dialekter.
Farlige vetter eller dauingeånderRediger
Folk som ikke hadde gjort seg helt ferdig til julehøytiden, kunne bli dratt med i følget som vehicula for de mytiske skikkelsene. For å verge seg mot å få plass i den ville ferd, ble det malt tjærekors på dørene for såvel mennesker som for dyr. Sagnene forteller at det kunne gå på helsen løs dersom en kom ut for reia. Hugen eller sjelen til den sovende kunne bli revet med og ført langt avsted.
Definisjoner og bakgrunnRediger
- I Norsk etymologisk Ordbog holder forfatterne Hjalmar Falk og Alf Torp «Asgaardsreien eller Aasgaardsreien» for å være «en litterær og urigtig Form for n. dial. Oskorei.»
- Ivar Aasen mener ordet oskoreia er avledet av adjektivet «ofsleg = den skræmelege Færda», mens siste ledd reida kommer av norrønt; «ridende Følge».
- Åsgårdsreien er et begrep som romantikerne direkte avledet av navnet på æsenes hjem Åsgard (en ås, flere æser). I nasjonalromantikken var det viktig å knytte folketroen an til den norrøne forestillingsverden. Johan Sebastian Welhaven skrev et langt episk dikt med dette som tittel.
- I tysk tradisjon blir den ville jeger som rir i spissen for følget «das wütende Heer» omtalt som Wuotan. Romantikerne satte navnet i sammenheng med Odin.
- Peter Nicolai Arbo malte oskoreia i flere utkast over dette motivet. Hovedvarianten ble malt i 1872 og hang i lang tid på en sentral plass i Nasjonalgalleriet i Oslo.
Myten om Oskoreia er knyttet til den gammelgermanske forestillingen om den ville jakt (die wütende Heer, «den rasende hæren»), som ble sluppet løs rundt liminalfasen som oppsto mellom julehelga og nyttårshelga. Et annet navn er derfor Joleskreia eller på samisk joulogadze.
Lederen for reia var i norsk tradisjon Sigurd Svein eller Sigurd Fåvnesbane. I folketroen hevdes det at ei hulder eller ei trollkjerring som ble kalt Guro Rysserova dannet baktroppen i opptoget.
En annen mulig forklaring på leddet Osko eller Uske kan være øl-skurd. Det er dermed sannsynlig at sagnet er knyttet til de eldgamle norske karnevalstradisjonene i julehelga (se julebukk).
GanferdRediger
Gandferd eller gandreið var i norrøn tid og i nordnorsk folketro et hekseritt eller en åsgårdsrei gjennom lufta. Gandferda kunne også forstås som en storm av gjenferd, mens ordet gandreið betegnet selve luftrittet. Ordet gand betød opprinnelig en spiss stav som hekser og trollkjerringer brukte, og det er blitt foreslått at gandferden dermed er ett av opphavene til forestillingen om hekser som rir på sopelimene sine.
LussireiaRediger
Også i lussinatta, årets lengste og farligste og natta før luciadagen, kunne den kvinnelige, uhyggelige vetten Lussi ifølge deler av norsk folketro komme med sitt trollfølge i «lussiferda» eller «lussireia».
Asgardsreia - Black Metal nazi-festival i UkrainaRediger
En festival for nynazister i Ukraina har også tatt navnet Asgardsreia. [1]
ReferanserRediger
Se ogsåRediger
KilderRediger
- Edvardsen, Erik Henning (red) 1997: Gammelt nytt i våre tidligste ukeblader. Aktstykker om folkero og sagn i Illustreret Nyhedsblad og Norsk Folkeblad. (s. 48-50). Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 143. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-17965-7 (P.Chr. Asbjørnsens lange artikkelserie fra Illustreret Nyhedsblad i 1852 med tittelen "Den vilde Jagt. Asgaardsreien" finnes gjengitt i denne samlingen på sidene 97-124.)
- Lecouteux; Claude 2011: Phantom Armies of the Night. The Wild Hunt and the Ghostly Processions of the Undead. Vermont: Inner Traditions International. ISBN 978-159477436-2