Wolfram Sievers
Wolfram Sievers (født 10. juli 1905, død 2. juni 1948) var en tysk SS-offiser som arbeidet i konsentrasjonsleire hvor han plukket ut personer til forskning. Han ledet også en organisasjon som forsket på raseteorier.
| Wolfram Sievers | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. juli 1905[1][2] Hildesheim[3] | ||
| Død | 2. juni 1948[4][2] (42 år) Landsberg fengsel Hengning | ||
| Beskjeftigelse | Funksjonær, managing director | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1929–)[3] | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Schutzstaffel (1935–)[3] | ||
| Troskap | Nazi-Tyskland | ||
| Militær grad | Standartenführer,[5] Obersturmbannführer[6] | ||
| Dømt for | Forbrytelser mot menneskeheten | ||
Sievers ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Sievers ble født i Hildesheim. Han studerte en periode historie, filosofi og religionsvitenskap men hadde ikke avsluttende eksamen og hadde arbeidet som bokselger.
Han gikk inn i NSDAP i 1929, og ble etterhvert Standartenführer i SS. Han ble i 1935 leder for Ahnenerbe, en organisasjon som forsket på raseteorier og var underlagt Reichsführer-SS. Han var også direktør for Ahnenerbes Institut für Wehrwissenschaftliche Zweckforschung og viseformann i styret for Reichsforschungsrat. Sievers arbeidet blant annet i Dachau konsentrasjonsleir sammen med August Hirt. I Auschwitz arbeidet han med å plukke ut forsøkspersoner til Hirts forskning, en stor del var jøder valgt ut på grunnlag av skallemåling.[7] Ved et tilfelle sendte han over 100 personer fra Auschwitz til Natzweiler hvor de ble drept og likene sendt til Hirts anatomiske institutt ved universitetet i Strasbourg for undersøkelse. Hirt skrev til Sievers at han skar hodene av likene for nærmere undersøkelse. Likene ble oppbevart i alkohol mens arbeidet pågikk. Da franske og amerikanske styrker høsten 1944 nærmet seg Strasbourg forsøkte Sievers og Hirts assistenter å fjerne sporene ved å brenne likene. Noen lik ble liggende igjen på lageret og ble funnet av allierte styrker.[8]
Etter andre verdenskrigs slutt vitne han i Nürnbergprosessen og han ble tiltalt av Det amerikanske militærtribunalet, og stilt for retten i Nürnberg under Legeprosessen.[8][9]
Tiltalen omfattet fire punkter:
- Konspirasjon for å begå krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten som angitt i punkt 2 og 3
- Krigsforbrytelser i form av medisinske eksperimenter uten testsubjektets samtykke på krigsfanger og sivile i okkuperte områder, samt deltagelse i massemord på fanger i konsentrasjonsleirer
- Forbrytelser mot menneskeheten i form av tilsvarende eksperimenter på tyske borgere
- Medlemskap i en kriminell organisasjon, det vil si SS
Han erklærte seg ikke skyldig. Sievers hevdet at han hadde vært medlem av motstandsbevegelsen i kretsen rundt Friedrich Hielscher som vitnet til fordel for Sievers og hevdet at Sievers' arbeid for regimet bare var kamuflasje for en undergravende virksomhet. Ved å arbeide tett på Himmler kunne han medvirke til planlegging av attentat mot både Himmler og Hitler, hevdet Sievers. Det ble ikke lagt frem noe bevis for Sievers for undergravende virksomhet bortsett fra at han hadde formidlet hemmelig informasjon. Tribunalet avviste dette forsvaret med at en motstandsmann ikke kan begå forbrytelse, minst av alle, mot det folket han påstås å beskytte («it is certainly not the law that a resistance worker can commit no crime, and least of all, against the very People he is supposed to be protecting»).[10][11] I likhet med de andre tiltalte i prosessen ble han frikjent på punkt 1, fordi retten mente at den ikke hadde jurisdiksjon til å dømme i dette spørsmålet. Han ble kjent skyldig i de tre andre punktene, og dømt til døden.
General Lucius D. Clay, øverstkommanderende i den amerikanske sonen, avslo benådning for Sievers. Henrettelsen ble eksekvert ved hengning i Landsberg fengsel den 2. juni 1948.[11]
Sievers korrespondanse med Adolf Eichmann og andre var en del av bevisene i saken mot Eichmann.[12]
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 169543549[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 117375756, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://nuremberg.law.harvard.edu/documents/1949-affidavit-concerning-wolfram-sieverss?q=Wolfram+Sievers#p.1.
- ^ https://nuremberg.law.harvard.edu/documents/2390-letter-to-wolfram-sievers?q=wolfram+sievers#p.1; Nuremberg Trials Project.
- ^ Ottosen, Kristian (1921-2006) (1989). Natt og tåke: historien om Natzweiler-fangene. Oslo: Aschehoug. s. 146. ISBN 8203161081.
- ^ a b Shirer, William L. (1962). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen.
- ^ Weindling, P. (2000). From international to zonal trials: the origins of the Nuremberg medical trial. Holocaust and genocide studies, 14(3), 367-389.
- ^ Lippman, M. (1992). The Other Nuremberg: American Prosecutions of Nazi War Criminals in Occupied Germany. Ind. Int'l & Comp. L. Rev., 3, 1, sitat s. 26.
- ^ a b Freyhofer, H. H. (2004). The Nuremberg medical trial: The Holocaust and the origin of the Nuremberg medical code (Vol. 53). Peter Lang, sitat s. 86.
- ^ Lang, Jochen von (1925-) (1983). Eichmannforhørene: nedtegnet etter autentiske lydbåndopptak. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203111033.