Wikipedia

Walter Hincliffe

Uoversatt: Denne artikkelen er ikke fullstendig oversatt til norsk
Walter Hincliffe
Født10. juni 1894Rediger på Wikidata
Liverpool
Død13. mars 1928Rediger på Wikidata (33 år)
Atlanterhavet
BeskjeftigelseFlyger Rediger på Wikidata
Utdannet vedRoyal Air Force College Cranwell
Liverpool College
NasjonalitetStorbritannia
Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927)
UtmerkelserDistinguished Flying Cross
Walter George Raymond Hinchliffe (født 10. juni 1894 i Liverpool, død  13. mars 1928 i Atlanterhavet), også kjent som Hinch (familienavnet ofte feilaktig oppført som  Hinchcliffe) var et anerkjent  Royal Naval Air Service og Royal Force flyveress i første verdenskrig som fikk Distinguished Flying Cross.[1][2][3] En pioner militær og sivil flyver som fikk sin luftfartskarriere avbrutt da han forsøkte å krysse Atlanterhavet sammen med Elsie Mackay[4] i en enmotors  Stinson Detroiter.[5]

Privat liv rediger

Hinchliffe ble født Liverpool i 1894 til Richard George Hinchliffe (1868 - circa 1942) og Florence Williams. Hans yngre søster Gladys ble født i 1897 i Liverpool.[6] Han ble utdannet ved Liverpool College, hvor ha sluttet seg til Officer Training Corps,[7] Han utdannet seg til tannlege og snakket fire språk. (inklusive tysk).[8]), var en ivrig leser, dyktig kunstner, sportsmann og dyktig mekaniker. Han møtte sin hollandske kone, Emilie Gallizien[9] da han var sjefflyver ved Royal Dutch Airlines (KLM) og hun assistent for selskapets General Manager.[2]

Hans svoger, F. C. Lay var den første elev som ble headmaster ved City of Oxford High School for Boys.

Militær karriere rediger

Hinchliffe ble utnevnt som sekondløytnant i North Lancashire Brigade Company, West Lancashire Divisional Transport and Supply Column (Territorial Army) of the British Army Service Corps den 20. mars 1912,[7] og forfremmet til premierløytnant 17. september 1914. Det er antatt at han tjenesgjorde i Royal Artillery fra 1914 til 1916, før han sluttet seg til Royal Naval Air Service.[10] Cranwell and Frieston.[2][3][11]

Etter å ha fått sitt Royal Aero Club Certificate i september 1916 som Flight Sub-Lieutenant, Royal Naval Air Service, tjenstgjorde han som instruktør før han sluttet seg til 10 Squadron RNAS i januar 1918 for aktiv tjeneste. I løpet av februar og mars førte hans vellykkede tokt med en Sopwith Camel kallt «Allo Lil Bird», inklusive strategiske bombetokt og nedskyting av to fly i luftkamper ved Rumbeke og Roulers.[2][3][11]

Da Royal Air Force ble dannet 1. april 1918 ble han utnevnt til løytnant (Honorary Captain) RAF i det nye No. 210 Squadron RAF.[3] Innen de neste tre måneder hadde han skutt ned ytterligere fem fiendtlige fly ved Roulers, Bailleul, Neuve-Église, Armentières og Hazebrouck. Under nattkampene ved Hazebrouck ble han skutt i pannen og havarerte ved Nieppe Forest (Dickebusch Lake). Han fikk fatale ansiktskader og mistet synet på venstre øye. Måtte bære bandasje resten av livet. For dette fikk han Distinguished Flying Cross.[11][12] og satt på RAFs ledigliste 21. august 1919.[13] Han ble først innlagt på hospital 23. juni 1918 og et sykehjem 27. juni og behandlet i et hospital i det sentrale Hampstead.[8]

Etter krigen rediger

Etter krigen ble han en velkjent og erfaren pilot. Han åpnet og fløy mange nye sivile ruter, både for KLM og Imperial Airways. I 1920 fløy han den første airmail fra Nederland til England.[14] I 1922, den første svile nattrute med passasjerer fra Lympne til Amsterdam, og Amsterdam til Berlin. Hans nye ruter omfattet Amsterdam-Gelsenkirchen-Dortmund-London-Amsterdam, 11 timer flytid og Berlin-Amsterdam-London-Lowestoft-Lympne på bare litt over 12 timer. I 1922-1923 var han sjefflyver i KLM.[2][3] [15]

I 1923 ble han ansatt i Instone Air Line og fløy på Danmark, Tyskland, Nederlendene, Belgia, London og Paris, og etter sammenslåingen med Imperial Airways fløy han de Havilland Hercules til Kairo og åpnet Imperial Airways rute til Østen.[2]

Hans erfaring med over 40 flytyper omfattet; Avro, British Aerial Transport, Bleriot, Bristol F2b, Caudron, Curtis, De Havilland, Fokker, Grahame-White Boxkite, Handley-Page, Nieuport, Pemberton-Billing Scout, Sopwith Camel, Sopwith Dolphin, Sopwith 1½ Strutter, Sopwith Pup, Vickers Vimy og Vickers Vulcan.[2]

I september 1927 fløy Hinchliffe Charles A. Levine tilbake til US for å bytte ut Clarence Chamberlin som hadde fløyet Levine fra U.S.A. til Tyskland. Hinchliffe og Levine ble filmet i Clapham Studios i London for en korfilm med DeForest Phonofilm sound-on-film process før deres avreise.[16][17]

Atlanterhavsflyvningen rediger

Hinchliffe's plettfrie rullebleblad gjorde ham til et selvsagt valg da Elsie Mackay som forsøkte sin ambisjon om å bli den første kvinne til å fly over Atlanterhavet. Hun var datter av Peninsular and Oriental Steam Navigation Company (P & O)s styreformann, James Mackay, 1st Earl of Inchcape som hadde kjøpt en Stinson Detroiter og fikk den sendt fra USA til England og levert på Brooklands bilbane, som da også ble brukt som flyplass. Det fikk navnet «Endeavour». Det var en enkeltdekker med gullfargede vingetipper og sort skrog. Det var drevet av en ni-sylindret, 300 hk Wright Whirlwind J-6-9 (R-975) motor som ga det en maksfart på 200 Km/t [2]

Tidlig mars 1928 oppdaget Daily Express at kaptein Hinchliffe og Elsie gjorde forberedelser for en transatlantisk flyvning med sine testflyvninger på RAF Cranwell og bodde på The George Hotel i Leadenham.[18] nær Grantham. Historien var taus omkring om Elsie's trusler og legale tiltak. Hun hadde tenkt å starte i stillhet, mens hennes far var i Egypt. Hun hadde lovet sin familie at hun ikke ville gjøre noe forsøk.[5] Avisen Irish Times reporterte 14. mars 1928

Captain Hinchcliffe and Captain Joynson-Wreford were at Baldonnel Aerodrome about a fortnight ago, and, although no absolute definite arrangements were made, it was understood that he would make the aerodrome the headquarters for his Transatlantic attempt.

Kl. 08:35 am, 13. mars 1928 tok Endeavour av fra RAF Cranwell, Lincolnshire,[2] med minimal oppmeromhet, da Walter hadde forfalt det til bare to venner og Elsie hadde registrert seg under pseudonymet Gordon Sinclair.[19] Om lag fem timer senere, 13:30 pm så fyrmesteren på Mizen Head fyr, sydvest for Cork Ireland flyet over landsbyen Crookhaven,[2] på en storsirkelkurs for Newfoundland. En fransk dampbåt rapporterte senere å ha sett de, fortsatt på kursen.[19] men intet annet er kjent. Om lag 5 000 er rapportert å ha ventet på Mitchel Field, Long Island.[4] I desember 1928, åtte måneder senere ble en del av et identifiserbart understell vasket iland i North West Ireland.[5]

Referanser rediger

  1. ^ Magnus, Allan (13. august 2001). «Great Britain - World War One». Air Aces Homepage. Besøkt 23. mars 2015. 
  2. ^ a b c d e f g h i j «CCI Digest 824». The World War I Modeling Mailing List. 2003. Besøkt 23. mars 2015. 
  3. ^ a b c d e Franks, Norman (2003). Sopwith Camel Aces of World War I. Osprey Publishing. s. 47. ISBN 978-1-84176-534-1. Besøkt 23. mars 2015. [død lenke]
  4. ^ a b «Two Women». Time. 26. mars 1928. Arkivert fra originalen 18. mai 2013. Besøkt 23. mars 2015. 
  5. ^ a b c «Making History: Elsie Mackay». BBC Radio 4. 27. mai 2008. Besøkt 23. mars 2015. 
  6. ^ Humphreys, Ross & Lynn (9. desember 2007). «RootsWeb: ENG-MERSEYSIDE-L : Richard George Hinchliffe». Ancestry.com. Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 23. mars 2015. 
  7. ^ a b The London Gazette: no. 28602. p. . 26 April 1912.
  8. ^ a b «RAF officers' service records 1918–1919, Hinchcliffe, Walter George Raymond (sic)». DocumentsOnline. The National Archives. Besøkt 17. februar 2010. (abonnement kreves). 
  9. ^ «RootsWeb: GENBRIT-L Re: English pilot Hinchliffe». Ancestry.com. 5. desember 2002. Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 23. mars 2015. 
  10. ^ «Redcar RNAS Station». The Aerodrome. 2015. Besøkt 23. mars 2015. 
  11. ^ a b c «Aviators Certificates». Royal Aero Club Year Book. 30. september 1918. 
  12. ^ The London Gazette: (Supplement) no. 31098. p. . 31 December 1918.
  13. ^ The London Gazette: no. 31751. p. . 23 January 1920.
  14. ^ Mulder, Rob (17. juni 2010). «KLM and the Fokker F.II and F.III». European Airlines. Besøkt 23. mars 2015. 
  15. ^ «Fokker F.II». Dutch Aviation. 2015. Besøkt 23. mars 2015. 
  16. ^ «Farewell Message of Mr. Levine and Captain Hinchcliffe — Just Before Their Departure on Their Return Flight to America». Silent Era : Progressive Silent Film List. 2015. Besøkt 23. mars 2015. 
  17. ^ «Farewell Message of Mr. Levine and Captain Hinchcliffe, Just Before Their Departure on Their Return Flight to America (1927)». IMDb. 2015. Besøkt 23. mars 2015. 
  18. ^ «About Us : History». The George Hotel, Leadenham. 2015. Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 23. mars 2015. 
  19. ^ a b «Excerpts from Newfoundland Posts and Telegraphs Daily News Journals». Old News of Newfoundland. 2002. Besøkt 23. mars 2015. 

Bibliografi rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Walter_Hincliffe&oldid=23446243»