Åpne hovedmenyen
Viser av metall fra Jåmafjell i Nord-Trøndelag til venstre. Kjøpt til Etnografisk Museum, Oslo i 1910 fra Sofie Jomafjeld (1883-1958), Tinn i Telemark. Hun hadde slektsbakgrunn fra Nord-Trøndelag.[1]. Til høyre viser av horn, trolig en del av det store beslaget som biskop Petrus Asp gjorde i Åsele i 1725[2] Viser av metall fra Jåmafjell i Nord-Trøndelag til venstre. Kjøpt til Etnografisk Museum, Oslo i 1910 fra Sofie Jomafjeld (1883-1958), Tinn i Telemark. Hun hadde slektsbakgrunn fra Nord-Trøndelag.[1]. Til høyre viser av horn, trolig en del av det store beslaget som biskop Petrus Asp gjorde i Åsele i 1725[2]
Viser av metall fra Jåmafjell i Nord-Trøndelag til venstre. Kjøpt til Etnografisk Museum, Oslo i 1910 fra Sofie Jomafjeld (1883-1958), Tinn i Telemark. Hun hadde slektsbakgrunn fra Nord-Trøndelag.[1]. Til høyre viser av horn, trolig en del av det store beslaget som biskop Petrus Asp gjorde i Åsele i 1725[2]

En viser (nordsamisk vuorbi, bajá eller árpa, sørsamisk viejhkie) er en del av tilbehøret til en samisk runebomme.

Runebomma ble brukt av noaidien, sjamanen i samisk religion, for å hensette seg i transe, eller for å hente kunnskap om framtida eller om ting som skjer andre steder. Til spådommer bruktes tromma sammen med en runebommehammer (nordsamisk bállin) og en eller flere visere. Bindalstromma hadde tre visere, to tretakkede stjerner av horn og en ring av uspesifisert materiale, trolig messing.[3][4]

Viserne var vanligvis av gevir, messingringer eller andre metallstykker, og en sjelden gang av tre.[4] Visere av horn kunne ha påhengt metallstykker. Da Anders Paulsen beskrev sin tromme på tinget i 1692 ble det notert i tingboken at «Tilmed haver han af messing giort en sådan liden indhul Decsel med en Messingring oventil, som han kalder 'palm'. Denne sætter han på Runebommen.»[5] Isaac Olsen nevner i sin avhandling Om Lappernes Vildfarelser og Overtro (1717) «Et løst stycke messing eller og af kaaber, som er kosteligt udhugen, og stafæret.»[5]

Lars Levi Læstadius skriver i Fragmenter i Lappska Mythologien (1840–45) at «Lappen brukade Spåtrumman som ett orakel, hvilket han icke försummade, att rådfråga, så ofta någonting viktigt var å färde. Det var ungefärligen som att spå i kort, nyttja slagruta eller dylika. Ty ick må man tro, att hvarje Lapp, som hade Spåtrumma, var Trollkarl.»[6] Lars Olsen har i sin beretning fra 1885 om Bindalstromma forklart hvordan visernes gang over trommeskinnet kan brukes til å hente veiledning om reinflytting og ekteskap.[3] Sigvard Kildal (bror av Jens Kildal) skrev i 1730 Nogle Observationer om Trommen[7] og nevnte her y-formede visere av tre at «En Noyd, som er støre i afguderiets kunst, end de giemeniste, legger undertiden baya [viseren av tre] paa Runbommen istedenfor ringen, hvilken ved slaaen paa Runbommen gaar hen til den guds afmaling, som hielpen vil giøre, og saa reyser sig op i veyret, og bliver staaendes paa afmalingen.»[5]

Aage Solbakk skriver at viseren «beveget seg rundt på trommeskinnet og var innom de ulike figurene som var tegnet inn. Noaidien tolket så gudenes vilje ut i fra figurene ringen var innom, og hvor den til slutt stanset.»[8]

ReferanserRediger

  1. ^ Visere til runebomme hos Norsk folkemuseum; digitaltmuseum.no
  2. ^ Viser til runebomme hos Nordiska Museet; digitalmuseum.se
  3. ^ a b Leif Pareli. «To kildeskrifter om Bindalstromma». I: Åarjel-saemieh; nr 10. 2010. Med Lars Olsens beretning fra 1885 og Nils Mathias Nilsen Vesterfjells forklaring fra 1925.
  4. ^ a b Ernst Manker. Die lappische Zaubertrommel, eine ethnologische Monographie. Bind 1. Die Trommel als Denkmal materieller Kultur. Thule förlag, 1938 (Nordiska museets serie Acta Lapponica; 1). Kapitlet «Der Zeiger», side 347-378
  5. ^ a b c Her sitert etter Manker 1938
  6. ^ Her sitert etter Hans Mebius. Bissie, studier i samisk religionshistoria. Jengel förlag, 2007. ISBN 91-88672-05-0
  7. ^ Sigvard Kildal «Nogle Observationer om Trommen eller Rune-bommen, med en kort Beskrivelse over de hedenske Afguder blandt Finner og Lapper, tilligemed Ligning og Overeensstemmelse med deres og de gamle Hedningers og Romeres Afguder». Trykt i Det skandinaviske Litteraturselskabs Skrifter; nr 2, 1807 med tittelen Efterretning om Finners og Lappers hedenske Religion
  8. ^ Aage Solbakk. «Samisk mytologi og folkemedisin = Noaidevuohta ja álbmotmedisiidna = Sámi mythology and folk medicine». I: Árbevirolaš máhttu ja dahkkivuoigatvuohta = Tradisjonell kunnskap og opphavsrett. Utgitt av Sámikopiija, Karasjok, 2007. (pdf)