Vasilij Ulrikh

Vasilij Vasiljevitsj Ulrikh (russisk: Василий Васильевич Ульрих; født 13. juli 1889 i Riga i keiserriket Russland, død 7. mai 1951 i Moskva) var en jurist og dommer i Sovjetunionen under store deler av det diktatoriske regimet til Josef Stalin.

Vasilij Ulrikh
Født		13. juli 1889 Riga
Død		7. mai 1951 (61 år) Moskva
Beskjeftigelse		Dommer, jurist, militært personell, politiker
Embete		Medlem av Sovjetunionens øverste sovjet
Utdannet ved		Rīgas politehniskais institūts (–1914)
Parti		Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (1910–1917) Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene) (1917–1918) Sovjetunionens kommunistiske parti (1918–1951)
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet (–1917) Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk (1917–1922) Sovjetunionen (1922–)
Gravlagt		Novodevitsjijkirkegården
Utmerkelser		9 oppføringer Røde fane-ordenen Leninordenen 1. klasse av Fedrelandskrigens orden Jubileumsmedaljen for 20-året for dannelsen av Arbeidernes og bøndenes røde hær Den røde stjernes orden Jubileumsmedaljen for 30-året for sovjetarmeen og flåten Medaljen for forsvaret av Moskva Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen Medaljen til minne om Moskvas 800-årsjubileum

Liv og virke

Bakgrunn

Hans far var en latvisk revolusjonær av tysk avstamning, og hans mor var en russisk adelskvinne. På grunn av deres åpenbare engasjement i revolusjonær aktivitet ble hele familien dømt til fem års intern eksil i nærheten av Irkutsk i Sibir.^{[trenger referanse]}

I 1910 begynte Ulrikh et studium ved Riga Polytekniske institutt og derfra ble han ble uteksaminert i 1914, like før utbruddet av den første verdenskrig da han ble sendt til fronten som russisk offiser der han deltok i flere harde kamper.

Sovjettiden

Etter bolsjevikenes revolusjon i 1917 sikret Lev Trotskij seg ham for Tsjekaen. Ulrikh gjorde etterhvert tjeneste i en rekke militærtribunaler, og ble lagt merke til av Josef Stalin. Stalin satte åpenbart pris på hans embedsførsel og på hans karge og lakoniske språkbruk i rapportene han avgav om disse domstolenes virksomhet.^{[trenger referanse]}

I 1926 ble Ulrikh valgt til formann i militærkollegium i Sovjetunionens Høyesterett. Det var i denne stillingen at Ulrikh ble overlevert forskjellige forhåndsbestemte rettsslutninger under den store terroren med store utrenskninger. Ulrikh dømte således for eksempel Grigorij Zinovjev (henrettet 1936), Lev Kamenev (henrettet 1936), Mikhail Tukhatsjevskij (henrettet 1937) Nikolaj Bukharin (henrettet 1938), og Nikolaj Jezjov (henrettet 1940) og Konstantin Rodzajevskij (henrettet 1946).

Han overvar henrettelsene av mange av disse menn, og av og til var det han personlig som foretok henrettelsene: Det gjaldt for eksempel henrettelsen av Jan Karlovitsj Berzin, som hadde vært leder av etterretningsdirektoratet for Den røde armé, senere kalt GRU, som ble henrettet 29. juli 1938.

Under den store fedrelandskrigen (andre verdenskrig) fortsatte Ulrikh å felle dødsdommer over folk anklaget for sabotasje eller defaitisme.^{[trenger referanse]} Han var også hoveddommer i rettssaken mot de seksten (Процесс шестнадцати) ledere av Den polske hemmelige stat og Armia Krajowa i 1945.

Etter krigslutt presiderte Ulrikh over en rekke rettssaker under den såkalte zjdanovsjtsjina, en politisk kulturell kampanje.

I 1948 ble en rekke ledende dommere, deriblant Ulrikh, entlediget fra sine stillinger da dewt ble tatt et oppgjør mot det som var ment å røske opp i alvorlige problemer i rettssystemet, forklart dels som korrupsjon og dels som politiske feil. Ulrikh fikk nye oppgaver som istruktør ved Det militære juridiske akademi.

Mange av de skyldige mennesker ham dømte døden som ble posthumt rehabilitert flere år senere.

Ulrikh døde av hjerteinfarkt 7. mai 1951, og ble gravlagt på Novodjevitsjigravlunden i Moskva.

Litteratur

• Robert Conquest: The Great Terror: Stalin's Purge of the Thirties, 1968
• Donald Rayfield: Stalin und seine Henker, München: Blessing-Verlag, 2004, ISBN 3-89667-181-2.