Vanntårn

Et vanntårn er et tårnformet byggverk med vannbeholder, tilknyttet et vannverk.

Soppformet vanntårn i Malmö
Vanntårnets funksjon.
1. Pumpe
2. Vannbeholder
3. Forbrukere
Vennstenderen på Ringebu stasjon og passerende godstog.
Vanntårnet på Rombak stasjon.

Vannet oppbevares på et tilstrekkelig høydenivå til å holde et jevnt trykk i et vannforsyningssystem. Vanntårn er vanlige i flate landskap, mens lave høydebassenger er tilstrekkelig for å oppnå det samme i kuperte landskap. I Norge er det derfor liten bruk av vanntårn, men er øremerket til spesielle formål, som prosessindustri og til brannsikring av spesielle områder.

Begrepet vanntårn brukes også om tekniske installasjoner på jernbanestasjoner som betjener damplokomotiver.

LandemerkerRediger

Vanntårn er ofte iøynefallende byggverk som fungerer som landemerker i landskapet. Arkitektonisk er vanntårn utformet svært forskjellige, mange fra 1800-tallet likner fyrtårn, mens flere fra 1900-tallets siste halvdel likner store sopper, og det finnes eksempler på vanntårn skulpturert som fersken. Flere eldre vanntårn i Europa er i dag tatt i bruk til andre formål. Mange danske vanntårn er fredet.[trenger referanse]

Fysikken bak vanntårnRediger

Et vanntårn utnytter tyngdekraften til å lagre mekanisk potensiell energi til senere bruk. Et vannsystem basert på leveranser av vann fra vannkraner, er avhengig av at det er trykk i vannrørene. Trykket skal overføres flere kilometer fra vannverket og nå til de øverste etasjer i boligblokker. Trykket oppnås vanligvis med pumper.

Når vannet blir pumpet opp i tårnet, blir den kinetiske energi omdannet til potensiell energi, og den potensielle energi koster lite å bevare, motsatt et pumpesystem som ikke utnytter vanntårnets høyde til å bevare trykket.

Vanntårn ved jernbaneRediger

 
Vanntårn ved Rise stasjon på Arendalslinjen.

Vanntårn har vært brukt i stor utstrekninger på dampdrevne jernbaner for å sikre rask påfylling av vann i lokomotivets vannbeholder som gjerne rommet flere tonn med vann. Under rutemessige stasjonsopphold kunne lokomotivet få nødvendig etterfylling med vann i løpet av få minutter. I områder med vann som var skadelig for dampkjelene, kunne vanntårn også brukes for å gi vannet tilsetningstoffer for å motvirke denne skadelige effekten.[trenger referanse]

Vanntårn ble normalt bygget som egne hus i to-tre etasjers høyde, med vanntanken øverst, og en ovn i første etasje for å sikre at vannet ikke frøs vinterstid. Mange av de første vanntårnene ble bygget av tre, og hadde da gjerne en kvadratisk grunnflate. Senere ble de oppført i tegl, gjerne pusset, og da både med kvadratisk grunnflate, men også med sirkulær grunnflate. Siden vanntårnet ofte var lett synlig fra publikumsdelen av stasjonen, ble det i en periode lagt vekt på den estetiske utformingen av vanntårnene, Dette gjelder særlig tårn bygget i perioden 1890-1920.[trenger referanse]

De fleste vanntårnene ved norske jernbaner er i dag revet siden behovet for de falt bort med opphøret av dampdriften på slutten av 1960-tallet. Noen står igjen og noen av dem er også fredet. Av gjenstående vanntårn kan nevnes Austvoll, Stryken, Lillehammer, Bjorli, Marienborg, Katterat, Rombak (fredet), Røkland, Skotterud, Jømna, Bjørkelangen, Krøderen (fredet), Flikkeid (fredet), Sira (fredet), Røyknes (rekonstruert), Gaukås, Treungen, Fresti, Eidsfoss, Simonstad, Bøylestad, Rise (fredet), Flaten, Herefoss og Nelaug.[trenger referanse]

På mange stasjoner var det vannstendere i stedet eller i tillegg til vanntårnet, for å forsyne damplokomotivene med vann. Disse fikk vann enten fra et vanntårn på stasjonen, fra eget basseng, eller fra kommunalt vannverk med tilstrekkelig kapasitet.

Langs Setesdalsbanen fantes ejektorer fastmontert langs sporet. Her ble damp fra lokomotivet ført frem til ejektoren gjennom en armert slange. Vannet ble sugd opp fra elv eller vann og inn i lokomotivets forrådsbeholder. Én operativ ejektor står i nordenden av Grovane stasjon.[trenger referanse]

Vanntårn i NorgeRediger

Noen eksempler på vanntårn som landemerker i Norge:

GalleriRediger

Eksterne lenkerRediger