Åpne hovedmenyen

Koordinater: 62°20′46″N 9°38′06″Ø Vårstigen eller den gamle kongeveien ligger i Drivdalen mellom Oppdal og Dombås. Vårstigen er 6 km lang og ligger innenfor Drivdalen landskapsvernområde. Den kalkholdige og mineralrike berggrunnen gir grunnlag for et unikt planteliv, hvorav mange sjeldne arter. Her er også spor etter seterdrift og annen bosetning. Knapt noen annen av Norges fjellveier har opp gjennom historien vært like omtalt og fryktet som Vårstigen. Beretningene om strabasiøse ferder og nifse opplevelser for konger, hærførere, pilegrimer og andre veifarende er utallige.

Drivdalen er smal og har bratte dalsider. For å komme fram gjennom de trangeste partiene sommerstid måtte en krysse Driva ni ganger på ni kilometer nord for Kongsvoll. Et område hvor en måtte vade over elva tre ganger på en kilometer, heter ennå Vavegen. Vinterstid tok ferdafolket seg fram på elveisen. Men når elva var gått opp og gikk flomstor, måtte ruta legges til den beryktede Vårstigen flere hundre meter oppe i dalsiden. Flere steder var Vårstigen så smal at to ryttere knapt kunne møtes. Bratt var den også, og opprinnelig beregnet bare for gående og ridende, og ikke for vogn.

Landskapet i Drivdalen er storslått. Særlig er utsikten fra Tingsvaet – Vårstigens høyeste punkt og gammel tingplass hvor Oplendinger og Trøndere møttes for å diskutere saker som opptok dem. Etter all sannsynlighet var det her Aasmund Olavsson Vinje i 1860 skrev diktet – «Her er så vent, eg kan meg grøta».

HistorieRediger

I vikingtiden gikk ferdselen over Dovrefjell etter pilegrimsleia, en gang- og ridevei inne på fjellet øst for Drivdalen, og ferdafolket kom fra Hjerkinn til Heimtjønna og framover Risberget ned til Rise. Det er usikkert når veien i dalbunnen først ble tatt i bruk, men at Magnus Lagabøte la «mykje fegods» til Drivstua i 1270, skulle gi en pekepinn. Det skal også finnes en omtale av veien fra 1182. I middelalderen ble de to rutene brukt om hverandre.

Den var fra først av beregnet for gående og ridende, og da Christian V dro over her i 1685, måtte han foreta reisen med ridehest. Men da Fredrik IV kom i 1704, var stien forbedret, og han kunne bruke karjol. Christian VI reiste over Vårstigen i 1733 i firehjuls vogn. Fra hans reise heter det om Vårstigen:

«Worstien, der for en fremmed falder heel fryktaktig og besværlig siden Fieldet er brat og græsseligt over den brusende Elv, der sees neden fore.»

I 1853 stod det ferdig en helårsvei sprengt ut langs elva, og fra da av ble Vårstigen brukt stort sett bare som setervei. Den amerikanske oppdagelsesreisende journalisten Bayard Taylor beskrev i 1857 den nye, utsprengte veien som «en av de tryggeste og mest tiltalende» i hele landet, i motsetning til den farlige veien fra før 1853.[1] Da Aasmund Olavsson Vinje i 1860 gikk over Dovrefjell, valgte han Vårstigen for å oppleve den beryktede gammelveien. Han beskrev den skrøpelige vegen slik i «ferdaminni fraa Sumaren 1860»: «Den galnaste og styggaste Aalmanveg eg enno hever farit paa».

Først på 1900-tallet var det en kort, men hektisk gruvedrift her, og man kan se flere tufter etter brakker og boliger fra den tiden. Ovenfor Drivstusætra finnes også en gruvegang som kan besøkes om man tar en avstikker fra stien.

Historiske bilderRediger

Illustrasjonene er hentet fra boka Voyages de la Commission scientifique du Nord, en Scandinavie, en Laponie, au Spitzberg et aux Feröe, utgitt i Paris 1852. Boka viser tegninger fra blant annet den franske La Recherche-ekspedisjonen 1838–1840.

ReferanserRediger

  1. ^ Bayard Taylor, En reise i Norge i 1857, New York/London 1857, Frifant Forlag 2009, side 41.