Erklæringen om De forente nasjoner
Erklæringen om De forente nasjoner var en avtale inngått under andre verdenskrig, signert den 1. januar 1942, av 26 regjeringer. Flere av signatarstatene, deriblant Norge, var eksil-regjeringer fra land okkupert av aksemaktene. Fram til slutten av andre verdenskrig sluttet ytterligere 21 stater seg til. De opprinnelige signatarstatene (samt Frankrike, som allerede før krigsutbruddet hadde inngått allianse med Storbritannia og Polen) utgjør krigsalliansen De allierte under andre verdenskrig. Inntil slutten på krigen ble «the United Nations» eller «De forente nasjoner» brukt synonymt med «the Allies» eller «de allierte». Erklæringen regnes også som opprinnelsen til De forente nasjoner.
Erklæringens innhold rediger
Signatarstatene sluttet seg innledningsvis til prinsippene i Atlanterhavserklæringen inngått 14. august 1941 mellom Storbritannia og USA. De forpliktet seg videre til:
- Å sette inn sine fulle økonomiske og militære ressurser mot Aksemaktene
- Å inngå i et samarbeide med de øvrige signatarstatene og ikke inngå separatfred eller våpenhvile med fienden
Opprinnelige signatarer rediger
Stater som sluttet seg til senere rediger
- Mexico – (5. juni 1942)
- Filippinene – (10. juni 1942)
- Etiopia – (28. juli 1942)
- Irak – (16. januar 1943)
- Brasil – (8. februar 1943)
- Bolivia – (27. april 1943)
- Iran – (10. september 1943)
- Colombia – (22. desember 1943)
- Liberia – (26. februar 1944)
- Frankrike – (26. desember 1944)
- Ecuador – (7. februar 1945)
- Peru – (11. februar 1945)
- Chile – (12. februar 1945)
- Paraguay – (12. februar 1945)
- Venezuela – (16. februar 1945)
- Uruguay – (23. februar 1945)
- Tyrkia – (24. februar 1945)
- Egypt – (27. februar 1945)
- Saudi-Arabia – (1. mars 1945)
- Libanon – (1. mars 1945)
- Syria – (1. mars 1945)