Åpne hovedmenyen
Lensgreve Johann Friedrich Struensee

Trykkefrihetstiden er benevnelsen for en periode i Danmarks litteraturhistorie da det hersket full trykkefrihet under eneveldet. Trykkefrihetstiden var fra Johann Friedrich Struensees første selvstendige lov, reskriptet av 14. september 1770 og til gjeninnføring av sensuren igjen etter Struensees fall fra makten ved reskript av 20. oktober 1773.

BakgrunnRediger

 
Imprimatur signatur fra før trykkefriheten i 1770 i boken Den almindelige Natur-Historie i Form af et Dictionaire ved Valmont de Bomare første tome utgitt i 1767.

Det hadde eksistert en sensurlovgivning siden eneveldets innføring i Danmark i 1660 og den ble spesifisert i Christian V's Danske Lov kap. 21 artikkel 1-6: Om Bøger og Almanakker. Denne loven sier at alle som ville utgi noe, først skulle la teksten leses gjennom av det fakultet som emnet tilhørte, deretter ville signaturen Imprimatur og professorens navn bak på bokens forreste eller siste tittelblad vise at boken var godkjent av sensuren. Loven siktet først og fremst på skrifter av politisk og teologisk innhold, og disse ble sett gjennom av sensuren før utgivelse.

LovenRediger

Kabinettordren av 4. september 1770 ble utferdiget til reskriptet av 14. september 1770 og var Struensees første selvstendig utferdigede lov. Den innvarslet Struensees kabinettstyre inntil kuppet mot ham 17. januar 1772. Loven var et uttrykk for Struensees radikale tolkning av opplysningstidens idéer. Reskriptet var lagt i munnen på den sinnssyke kongen Christian VII og det sto:

 Vi holde fuldkommeligen for, at det er saavel skadeligt for Sandheds upartiske Undersøgning, som og hinderligt i at oplyse de ældre Tiders Vildfarelser og Fordomme, naar redeligen sindede og for det almindelige Vel samt deres Medborgeres sande Bedste nidkjære Patrioter skulle formedelst Persons Anseelse, Befalinger eller forudfattede Meninger skrækkes fra eller forhindres at skrive frit, efter deres Indsigt, Samvittighed og Overbevisning, samt at angribe Misbruge og lægge Fordomme for Dagen; og Vi have i saadan Betragtning efter nøje Overlæg allernaadigst besluttet, udi Vores Riger og Lande i Almindelighed at tillade en uindskrænket Frihed for Bogtrykkerierne saaledes: at fra nu af skal ingen være pligtig eller forbunden til at lade sine Bøger og Skrifter, som han vil overgive til Trykken, underkaste den hidtil anordnede Censur og Approbation. 

Struensees mening var å oppmuntre til en fri debatt om den lange rekken av reformer og omveltninger som hans styre skulle avstedkomme. Og han hadde sannsynligvis også regnet med at han med dette trekket ville vinne befolkningens sympati.[1] Som så mye annet i Struensees styre ble resultatet imidlertid ikke som forventet.

ForfatterneRediger

 
To skrifter gitt ut i trykkefrihetsperioden hhv. før og etter Struensees fall.

Mottakelsen av reskriptet vakte ublandet glede både fra landets egne forfattere og rundt omkring i Europa. Den franske opplysningsfilosofen Voltaire skrev et hyllningsdikt til kongen, som høstet æren.

De første skriftene som kom ut, var forholdsvis positive overfor styret. Historikeren og boksamleren Peter Friderich Suhm skrev:

 En priselig Gjerning af vor allernaadigste Konge, en Gjerning som man maa haabe, at han holder stivt over, da den er hans egen Gjerning; at han for de gode Skrifter, de gode Tanker, som den vil frembringe for Lyset, ser igjennem Fingre med de onde, de slette... 
– Edvard Holm, s. 27

Suhm så hvilke følger en fullstending opphevelse av sensur kunne ha i en stat som var helt uvant med denne friheten. Man hadde ikke bygget opp en selvstendig litteratur og deler av den som fantes var en strøm av anonyme skrifter hvis eneste formål var å kaste skitt.

Det varte heller ikke lenge før de første skrifter av dette slaget dukket opp og snart fulgte en regelrett flodbølge av skrifter. Embetsmannen og boksamleren Bolle Willum Luxdorph samlet på skriftene så godt han kunne i løpet av de tre årene Trykkefrihetstiden varte. Etter hans død ble de overlevert til det Kongelige Bibliotek, hvor de er i dag. De 1051 forskjellige skriftene er innbundet i 45 tykke bind. Samlingen er allikevel ikke komplett.

Tross den fullstendige pressefriheten var det svært få av forfatterne som turde stå frem med sitt forfatternavn på tittelbladet. I stedet fant de på greske navn som symboliserte deres kjærlighet til fedrelandet og folket: Philodanus, Philokosmus, Philodaneias, Philalethes osv. Alle navnene av denne typen fremkalte vittigheten om at det var på grunn av alt det «phileri» (philos = elsker) at litteraturen led.[2]

Langt de fleste av disse skriftene kritiserte Struensees mange tiltak både i det skjulte og åpent. Skriftene ble godt mottatt av leserne og på grunn av sitt ofte svært lettleselige innhold ble de lest av alle sosiale lag i København.[trenger referanse] Det medførte at mange skrifter ikke hadde annet formål enn å tjene penger.

 En af dem naaede til i en Pjece paa ikke mere end et Ark at skrive om den danske Flaade, de danskes Tapperhed og Vittighed, om Politik, Hunger og Dyrtid, Udførsel af Oxer til Holland, Indførsel af røgede Oxetunger fra Hamburg, Kornpugere, Tilstanden paa Herregaarde og hos Bønder, Uddeling af Rang m.m. 
– Edvard Holm s. 31

Mange av skriftene hentydet til forholdet mellom Struensee og dronning Caroline Mathilde. Det var Struensee som var far til Caroline Mathildes datter Louise Augusta. Ryktene florerte i samtiden. Insinuasjonene ble ofte fremsatt i form av mer generelle diskusjoner rundt ekteskaps-og sedelighetsforholdene, men samtiden var ikke i tvil om hva de hentydet til.[3]

Hovedinntrykket av alle trykkefrihetstidsskriftene er at de fleste benyttet seg av en svært grov tone. Det var normalt i datidens litteratur å formulere seg «i de mest superlative udtryk»,[4] men skriftene fra denne perioden overskrider selv denne karakteristikken. Et av skriftene omtaler Struensees fritenking på denne måten:

 denne Ragoutmester og Finkefabrikør, denne vor Oberrigsøkonomus, denne farlige Fjende af alle gode gammeldags egne Landsprodukter, hvem det er nødvendigt at jage ud fra hans Direktion og forræderiske Projektmageri. 
– Edvard Holm s. 42

Reskriptet av 7. oktober 1771Rediger

Selv Struensee ble overrasket og forarget over resultatet av sin trykkefrihetsforordning og strammet den inn med reskriptet av 7. oktober 1771. Loven opphevet ikke sensurfriheten, men bekjentgjorde at forfatterne av disse satiriske og opprørske skriftene ikke måtte inneholde noe som gikk imot gjeldende lovgivning. Dessuten fastslo den at boktrykkerne ikke måtte utgi noe skrift uten å vite hvem forfatteren var. Intet skrift måtte gis ut uten at det enten bar boktrykkerens eller forfatterens navn på tittelbladet. Formuleringen om at et skrift ikke måtte overtre gjeldende lovgivning var imidlertid uheldig ettersom de fleste lovene på området var gitt langt tilbake i tid og ofte i vage og uklare vendinger.[5]

Det var som om en demning brast med det første trykkefrihetsreskript. Strømmen av skrifter ble ikke dempet ved det andre og de fortsatte i samme kritiske ånd. Struensees styre ble mer og mer upopulært i befolkningen etter hvert som hans lover grep inn i alle avkroker og røsket opp i danskenes dagligliv. Dessuten skaffet han seg utallige fiender ved mange avskjedigelser på grunn av rasjonaliseringen og sentraliseringen av regjeringsapparetet. Selv trykkefrihetslovgivningen var med på å vende folkestemningen mot ham. Ikke som følge av selve loven, men på grunn av at den overveiende ble benyttet til å skrive mot Struensee.[6]

Struensees fallRediger

 
«Den Stormægtigste Dronning Caroline Mathilde til Hæst». Et av de mange satiriske trykk fra tiden etter Struensees fall i 1772. Det viser dronning Caroline Mathilde til hest iført herreklær. Struensee kikker ut gjennom sprinklene fra sin fengselscelle, mens ammen bærer deres felles barn, prinsesse Louise Augusta.

Natten mellom den 16. og 17. januar ble det gjennomført et kupp mot Struensee og grev Enevold Brandt. De ble kastet i fengsel og enkedronning Juliane Marie og hennes sønn arveprins Frederik ble satt i spissen for en ny regjering. Under rettssaken mot Struensee forble de lovene han hadde formulert gjeldende. Det betydde at strømmen av skrifter mot Struensee fortsatte selv i denne perioden. Mange av dem var formulert som samtaler mellom Struensee og hans medsammensvorne eller mellom Struensee og hans foreldre eller til og med Struensee i helvete i samtale med Satan.

Etter hvert som rettssaken kom i gang og den første euforien over regjeringsskiftet hadde lagt seg, syntes en viss medfølelse å melde seg for Struensee og særlig dronning Caroline Mathilde, som satt i husarrest på Kronborg.[7] Dette viste seg tydelig etter at presten Balthasar Münter ga ut Struensees omvendelseshistorie. Münther hadde besøkt Struensee i arresten og angivelig fått han omvendt fra inkarnert fritenker til angrende kristen. Skrifter begynte å komme ut hvor Struensee ble fremstilt som en som beklaget seg over at onde mennesker utga skrifter som fant opp fiktive samtaler med han.

Innskrenkninger i trykkefrihetenRediger

Ove Høegh-Guldberg ble utnevnt til stats- og geheimekabinettsekretær i den nye regjeringen. Det innebar at han oppnådde omtrent den samme stilling som Struensee hadde tidligere. Nå formulerte han Danmarks lover med den viljeløse kongens underskrift. Høegh-Guldberg var ikke tilhenger av de moderne opplysningstankene og spesielt mente han at trykkefriheten med dens utallige fornærmelser mot kongelige, kirken og staten var utilbørlig. Det resulterte i reskriptet av 20. oktober 1773 som forbød å sette noe inn i bladene

 som enten angaar Staten og Regeringen og almindelige Foranstaltninger, eller andere Stridsskrifter, især hvor Personer derved angrebes, ej heller Byrygter eller andre opdigtede Fortællinger, som indeholder noget fornærmeligt eller uanstændigt. 
– Edvard Holm s. 8

Overtredelser kunne politimesteren straffe med bøter fra 50 til 200 riksdaler eller i mangel av betaling fengsling. Politimesterens kjennelse kunne ikke appelleres. En måned senere ble forbudet utvidet med reskriptet av 27. november 1773 til også å omfatte kobberstikk og andre former for offentliggørelser. Selv om sensuren ikke ble gjeninnført i sin gamle form som krevde forhåndsgodkjennelse av sensorer før offentliggørelse, ble resultatet av denne nye loven i realiteten et skritt tilbake til de gamle tider.

Tilstanden varte til statskuppet den 14. april 1784, foranlediget av kronprins Frederik, den senere Frederik VI og Andreas Peter Bernstorff. Spesielt Bernstorff ble ansett som hovedkraften bak en gjeninnføring av en relativt stor pressefrihet.[8]

FølgerRediger

 
«En skribent får ris». Satirisk stikk som gjør narr av den gjeninnførte sensurlovgivningen.

Til tross for den generelt lave kvaliteten på de fleste av trykkefrihetstidens skrifter er det klare utviklingstendenser som følge av den: I den foregående tid hadde holdningen vært at statssaker bare ble diskutert av statsmenn og at det politiske ansvaret ene og alene lå hos staten; men på grunn av åpningen for diskusjon innenfor disse emnene endret holdningen blant skribentene seg. Det ble nå ansett som en rett at borgeren kunne diskutere statens saker.

Det var heller ikke utelukkende stridsskrifter som kom ut i perioden, selv om de utgjorde langt størstedelen. Nasjonaløkonomen Andreas Schytte begynte å utgi sitt omfangsrike verk om Staternes indvortes Forfatning i 1773, som fastla statens plikter ut fra Montesquieus ideer.

Et av de første skriftene etter reskriptet av 14. september 1770 var diktet Philet skrevet av Johannes Ewald. Det er karakteristisk for perioden ettersom det er kritisk mot Struensee. Men kritikken er kun indirekte, idet det er utformet som en hyllest til minister J.H.E. Bernstorff, som Struensee hadde fått avsatt. Diktet er til gjengjeld høyst ukarakteristisk ved å føre et vakkert språk uten skjellsord. I 1772 utga Ewald komedien Harlekin Patriot, som var en satire over Trykkefrihetstidens mange pamflettskrivere.

Det var også i denne perioden at de norske dikterne med Johan Herman Wessel og Johan Nordal Brun i spissen briljerte i Københavns åndsliv. Det Norske Selskab ble stiftet i 1772 og ble en vesentlig institusjon for den videre inpirasjon i den dansk-norske litteraturen.

En annen følge var en fri import av skandaleombruste bøker og bøker som var forbudt i utlandet. F.eks. franskmannen Charles Theveneaus Le Gazetier Cuirassé: ou Anecdotes Scandaleuses de la Cour de France utgitt under pseudonym, som sannsynligvis ble kjøpt både av Bolle Willum Luxdorph og Suhm straks etter utgivelsen i 1771.[9] Dessuten anskaffet Suhm seg også den politisk kritiske fremtidsromanen L'An 2440 fra 1770 av Louis-Sebastien Mercier. Disse forbudte bøkene ble importert av bokhandler Claude Philibert, som hadde bokhandel både i København og i Sveits. Herfra kunne han skaffe de bøkene som var ulovlig i Frankrike og fullt lovlig selge dem i Danmark.

Både boktrykkerne og forleggerne fikk et økonomisk oppsving på grunn av den stigende bokproduksjonen. Som for eksempel bokhandleren Søren Gyldendal som ga ut sine første selvstendige forleggerarbeider med den den bibliografiske Kritisk Fortegnelse over alle de Skrifter, som siden Trykkefriheden ere udkomne.... Den ble utgitt i tre årganger og redigert av kopist og senere stifter av Det danske Litteraturselskab Jens Wadum. Utgivelsen av skrifter i trykkefrihetstiden ga Gyldendal den nødvendige kapital til å slå seg ned som egentlig forlegger med forlaget Gyldendal i 1772.[10]

Selv om trykkefriheten bare varte en kort periode og sensuren hurtig ble gjeninnført, la det grunnen til det som kom under den neste trykkefrihetsperioden 1784 til 1799.[11]

Se ogsåRediger

NoterRediger

  1. ^ Edvard Holm s. 4-5
  2. ^ Edvard Holm s. 29.
  3. ^ Edvard Holm, s. 41
  4. ^ Edvard Holm s. 135
  5. ^ Edvard Holm s. 7
  6. ^ Edvard Holm s. 159
  7. ^ Edvard Holm s. 63-64
  8. ^ Edv. Holm Den offentlige Mening og Statsmagten s. 161.
  9. ^ Henrik Horstbøll s. 12
  10. ^ Henrik Horstbøll s. 13.
  11. ^ Edvard Holm s. 160-161

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger