Trustkontrollen

(Omdirigert fra Trustkontrollkontoret)

Trustkontrollen var et norsk statlig kontrollorgan som skulle hindre monopolvirksomheter og karteller i å utnytte stillingen sin til å kreve for høye priser.

Organet var underlagt Justisdepartementet, og eksisterte fra 1926 til 1940.

BakgrunnRediger

De første eksempler på priskontroll i moderne tid i Norge kom under første verdenskrig, der det tidlig ble satt maksimalpris på melk og smør. Utover i krigen var matvaremangelen i landet alvorlig, og prisdirektoratet la ned forbud mot å øke matprisene uten godkjennelse.

En trustkommisjon ble satt opp i 1916 for å utarbeide et lovforslag om antitrustvirksomhet, og fra 1920 fikk Norge en midlertidig lov om trust- og kartellkontroll. Den permanente Trustloven tok til å gjelde i 1926, med Wilhelm Thagaard som trustkontrolldirektør.

AnsvarsområderRediger

Trustkontrollen fikk ansvar for å for å overvåke markedet med tanke på tendenser til monopolvirksomhet, og fikk et spesielt ansvar for å følge opp utenlandske truster som forsøkte å kjøpe opp norske selskaper. Trustkontrollen fungerte også som klageinstans for personer og bedrifter som ble nektet å handle med andre bedrifter, og Trustkontrollen kunne da pålegge levering om handelsnekten ble ansett å være urimelig.

Kjente sakerRediger

Blant de kjente sakene Trustkontrollen var involvert i var British American Tobaccos (BAT) forsøk på å etablere seg i Norge på slutten av 1920-tallet. Den eksisterende tobakkindustrien nektet å handle med tobakksforretninger som også førte BAT-produkter, men Trustkontrollen kom til slutt til at det ikke var grunnlag for å forby leveringsnekten. Kort tid etterpå solgte British American Tobacco fabrikkene sine til norske interesser.

En annen sak der Trustkontrollen spilte en viktig rolle var Lilleborgsaken, der Unilever var på vei til å skaffe seg kontroll over norsk fettindustri. Regjeringen Mowinckel gav konsesjon til Unilevers overtagelse av 50 % av Lilleborg, mens Trustkontrollen engasjerte seg mot avtalen. Mowinckel fikk stortingsflertallet mot seg og gikk av, men etterfølgeren Peder Kolstads regjering opprettholdt konsesjonen.

KilderRediger