Svartskrubb (leccinum variicolor) er en sopp i skrubbeslekta (leccinum). Svartskrubb finnes alltid under bjørk og ofte på fuktige steder, som ved torvmose.[1] Den ble først vitenskapelig beskrevet av skotten Roy Watling i 1969 da han jobbet i Edinburgh.[2]

Svartskrubb
Svartskrubb fra Ånderdalen på Senja
Nomenklatur
Leccinum variicolor
Wat., 1969
Populærnavn
Svartkrubb
Klassifikasjon
RikeSopper
DivisjonStilksporesopper
UnderdivisjonHymeniesopper
KlasseEkte hymeniesopper
OrdenRørsoppordenen
FamilieBoletaceae
SlektSkrubber
Økologi
Habitat: Løvskog ved bjørketrær
Utbredelse: Europa

Kjennetegn rediger

Fruktlegemet har karakteristisk grå til gråsvart hatt, ofte med lyse flekker. Sporepulveret er ofte okerfarget. Svartskrubb er, som alle skrubber, en rørsopp. Stilken er skjellet, og er typisk fra 6 til 15 centimeter høy og 2-3 cm tykk i fullvoksen tilstand.

Utbredelse rediger

Svartskrubb kan finnes særlig i Norge, Sverige, Danmark og Storbritannia, og også delvis i Tyskland, Irland, på Island og i Frankrike og Sveits.[3] Det er rapportert også at den trives godt i USA i symbiose med amerikaosp.[2]

I Norge er svartskrubb spredt over hele landet, men er spesielt ofte observert ved Oslofjorden, på Sørlandet, i nærheten av Stavanger, i Sunnhordland, nær Trondheim og i Hålogaland. Den regnes i Norge som livskraftig.[4]

Spiselig? rediger

Som rå eller utilstrekkelig varmebehandlet er svartskrubb giftig, men skikkelig varmebehandlet regnes den som spiselig, og kan være en god matsopp.[5]

Mykologiske karakteristika
  Rørsopp
  Hvelvet hatt
  Tilvokste rør
  Naken stilk
Skjellet
  Mycorrhiza
  Spiselig under sterk varmebehandling
Giftig som rå eller utilstrekkelig varmebehandlet

Referanser rediger

  1. ^ Side 92, Inger Lagset Egeland, Steinar Myhr: Norske sopper, 4. reviderte og utvidede utgave, Gyldendal Norsk Forlag, 2011
  2. ^ a b Leccinum variicolor - First Nature
  3. ^ Leccinum variicolor Watling, 1969 - Global Biodiversity Information Facility
  4. ^ Svartskrubb Leccinum variicolor Watling - Artsdatabanken
  5. ^ Mossberg, Bo (2000). Cappelens soppbok. Cappelen. s. 160. ISBN 8202195802. 

Eksterne lenker rediger