Wikipedia

Supermarine Attacker

Supermarine Attacker var et britisk en-seters hangarskipbasert jagerfly bygget av Supermarine for Royal Navys Fleet Air Arm (FAA). Typen var den første jetjager i operativ tjeneste i FAA.[1] I likhet med flere første-generasjons jetfly fikk det en kort tjenestetid på grunn av den raske utviklingen av stadig mer avanserte fly på 1950- og 1960-tallet.

Supermarine Attacker

Konstruksjon og utvikling rediger

Attacker utviklet seg fra et jagerflyprosjekt for Royal Air Force (RAF). Konstruksjonen til Attacker benyttet laminær bevegelse med rette vinger som på Supermarine Spiteful, et jagerfly med stempelmotor ment å erstatte Supermarine Spitfire. Derfor ble Attacker opprinnelig omtalt som "Jet Spiteful".[2] Prosjektet var ment å være en midlertidig jager for RAF, mens et annet fly, Gloster E.1/44 som også brukte Nene motor, ble utviklet. En ordre på tre prototyper ble plassert 30. august 1944,[3], der det andre og tredje flyet skulle tilpasses maritimt bruk. En ordre på ytterligere 24 før-produksjonsfly, seks for RAF og de siste 18 for Fleet Air Arm ble plassert 7. juli 1945.[4][5]

Problemer med Spiteful-prototypen forsinket arbeidet med den jetdrevne versjonen, og førte til at ordren på de 24 flyene ble stoppet, selv om arbeidet på de tre prototypene fortsatte. Fleet Air Arm kjøpte istedet 18 de Havilland Vampire for å få erfaring med jetfly.[6][7] RAF forkastet begge konstruksjonene siden de ikke viste noen merkbare forbedringer i ytelse sammenlignet med de eksisterende Gloster Meteor og de Havilland Vampire, RAFs to første operative jetfly.[8] Supermarine tilbød en marinetilpasset versjon til Admiralitetet. En landbasert prototype, Type 392, ble fløyet første gang 27. juli 1946 av testpilot Jeffrey Quill.[9]

Attacker led av en rekke mangler som førte til at det ble fortrengt. En var understellet som beholdt Spitefuls halehjulskonstruksjon, noe som gjorde flyet vanskelig å lande på hangardekk. Samtidig førte halehjulskonstruksjonen til at når flyet takset på gressrullebaner, lagde det en dyp fure bak flyet.[10] I tillegg var vingen tilsynelatende aerodynamsik underlegen Spitfire-vingen.

Den første marinetilpassede prototypen, Type 398, ble fløyet 17. juni 1947 av testpilot Mike Lithgow,[11] tre år etter Meteor. En ordre fra FAA ble plassert i november 1949. Den første produksjonsmodellen, en F.1, fløy i 1950, og ble satt i tjeneste ved FAA i august 1951 ved 800 Naval Air Squadron. F.1's bevæpning bestod av fire 20 mm Hispano-Suiza HS.404 kanoner med 125 skudd per kanon. Flyet ble drevet av en Rolls-Royce Nene Mk. 101 turbojet motor.

Operativ historie rediger

 
Attacker FB.2 fra 1831. Squadron RNVR lander i RNAS Stretton i 1956

Storbritannia rediger

Attacker hadde en kort karriere ved Fleet Air Arm. Den kom ikke i strid ved FAA og ble tatt ut av førstelinjetjeneste i 1954. I Royal Naval Volunteer Reserve (RNVR) ble den tatt ut av tjeneste tidlig i 1957. Attacker ble erstattet av de mer kapable Hawker Sea Hawk og de Havilland Sea Venom.

Pakistan rediger

Tidlig på 1950-tallet da det nyopprettede Royal Pakistan Air Force (RPAF), senere Pakistan Air Force) skulle anskaffe jetfly, førte manglende finansielle midler kombinert med press fra britiske leverandører til en anskaffelse av Supermarine Attacker “P” (Type 538), en ikke marinetilpasset variant av typen som ble brukt av FAA.

Den eneste skvadronen som ble utstyrt med disse flyene i 1953 var en avskjæringsenhet, 11. “Arrows” skvadron. Tilsammen 36 Attacker var anskaffet før skvadronen konverterte til F-86F Sabre 18. januar 1956. Enkelte kilder oppgir at Attacker ble brukt av PAF frem til 1960.

I RPAF ble Attacker betraktet som ikke tilfredsstillende på grunn av hyppige vedlikeholdsproblemer og stor slitasje.

Brukere rediger

Pakistan  Pakistan
Storbritannia  Storbritannia

Ulykker og hendelser rediger

  • Den 23. mai 1950 mens Vickers testpilot Les Colquhoun fløy den første produserte Attacker F.1 WA469 og utførte høyhastighetstester, foldet ytre del av vingen seg opp og låste balanseroret. Colquhoun bestemte seg for ikke å skyte seg ut, men klarte å lande i Chilbolton. Under landingen, med bare 90 meter igjen av rullebanen eksploderte et dekk.[12] Han hadde reddet flyet slik at hendelsen kunne bli gransket og fikk Georgemedsljen for sine anstrengelser.[13]
  • Den 5. februar 1953 havarerte Attacker FB.1 WA535 fra HMS "Blackcap" nær Winwick, Cheshire og piloten omkom.
  • Den 21. juli 1953 havarerte FB.2 Attacker WP293 fra RNAS Ford ved North Stoke Farm, nær Arundel, Sussex, piloten Lieutenant Commander William T R Smith omkom
  • I en ulykke 10. november 1955, med Attacker FB.2 WP281 omkom sjefsinstruktør, Lieutenant Commander Charles James Lavender DSC.[14]

Museale fly rediger

 
Attacker F.1 WA473 på utstilling i Fleet Air Arm Museum (2011)

Etter sin pensjonering fra tjeneste i 1956, ble Attacker F.1 WA473 Plassert på utstilling ved porten til RNAS Abbotsinch. Bygget ved VAs South Marston factory i juli 1951, Da den hsdde tjent ved 702. og 736. Naval SquadronRAF sent 1961 ble den flyttet til Fleet Air Arm Museum i,Somerset, UK.[15][16]

Spesifikasjoner (F.1) rediger

 
  • Besetning = 1
  • Lengde = 11, 43 m
  • Vingespenn = 11,25 m
  • Høyde = 3,02 m
  • Vingesreal = 21m2
  • Vekt, tom = 3 826 kg
  • Total vekt = 5 339 kg
Motor
Ytelser
  • Toppfart = 950 km/t
  • Rekkevidde = 950 km
Bevæpning

Se også rediger

Tilsvarende fly rediger

Referanser rediger

  1. ^ Bingham 2004, p. 109.
  2. ^ Buttler 2010, pp. 54, 56.
  3. ^ Buttler 2010, p. 54.
  4. ^ Andrews and Morgan 1989, p. 269.
  5. ^ Buttler 2010, pp. 56–57.
  6. ^ Andrews and Morgan 1987, pp. 269–270.
  7. ^ Mason 1992, p.350.
  8. ^ Taylor 1969, pp. 432–433.
  9. ^ Andrews and Morgan 1987, p. 270.
  10. ^ Gunston 1975, s. 130
  11. ^ Andrews and Morgan 1987, p. 271.
  12. ^ Bingham 2004, p. 101.
  13. ^ The London Gazette: (Supplement) no. 38982. p. . 1 August 1950.
  14. ^ MoD Accident Report number 01005/4 22 November 1955
  15. ^ "Supermarine Attacker." Arkivert 22. april 2008 hos Wayback Machine. Fleet Air Arm Museum. Retrieved: 27 February 2008.
  16. ^ Sturtivant, 2004, p. 563

Litteratur rediger

  • Andrews, C.F. and E.B. Morgan. Supermarine Aircraft since 1914. London: Putnam, 1987. ISBN 0-85177-800-3.
  • Bingham, Victor. Supermarine Fighter Aircraft. Ramsbury, UK: The Crowood Press, 2004. ISBN 1-86126-649-9.
  • Birtles, Philip. Supermarine Attacker, Swift and Scimitar (Postwar Military Aircraft 7). London: Ian Allan, 1992. ISBN 0-7110-2034-5.
  • Brown, Capt. Eric (CBE, DFC, AFC, RN). "Attacker - A Belated Beginning." Air International, May 1982, p. 233. ISSN 0306-5634.
  • Buttler, Tony. "Database: Supermarine Attacker". Aeroplane. Vol. 38, No. 8, Issue 448, August 2010, pp. 54–71. London: IPC.
  • Gunston, Bill. "Fighters of the Fifties: Vickers-Supermarine Attacker". Aeroplane Monthly, March 1975.
  • The Illustrated Encyclopedia of Aircraft (Part Work 1982-1985). London: Orbis Publishing, 1985.
  • Mason, Francis K. The British Fighter since 1912. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press, 1992. ISBN 1-55750-082-7.
  • Quill, Jeffrey (OBE, AFC, FRAeS). Spitfire - A Test Pilot’s Story. London: Arrow Books, 1989. ISBN 0-09-937020-4.
  • Sturtivant, Ray and Theo Ballance. The Squadrons of The Fleet Air Arm. Tonbridge, Kent, UK: Air-Britain (Historians) Ltd., 1994. ISBN 0-85130-223-8.
  • Sturtivant, Ray. Fleet Air Arm Fixed-Wing Aircraft since 1946. Tonbridge, Kent, UK: Air-Britain (Historians) Ltd., 2004. ISBN 0-85130-283-1.
  • Taylor, John W.R. "Supermarine Attacker". Combat Aircraft of the World from 1909 to the Present. New York: G.P. Putnam's Sons, 1969. ISBN 0-425-03633-2.
  • Taylor, Michael J.H., ed. "Supermarine Attacker". Janes's Encyclopedia of Aviation, Vol. 5. Danbury, Connecticut: Grolier Educational Corporation, 1980. ISBN 0-7106-0710-5.
  • Thetford, Owen. British Naval Aircraft since 1912. London: Putnam, Fourth edition, 1978. ISBN 0-370-30021-1.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Supermarine_Attacker&oldid=21173665»