Supermarine Spiteful
Supermarine Spiteful var et britisk jagerfly med Rolls-Royce Griffon-motorer konstruert av Supermarine etter luftfartsministriets spesifikasjoner under andre verdenskrig. Flyet var tiltenkt rollen som en etterfølger til Spitfire.
Konstruksjon og utvikling rediger
I 1942 hadde Supermarines konstruktører innsett at egenskapene til Spitfires vinger ved høye hastigheter begrenset flyets ytelse. Hovedproblemet med Spitfire var vingens aeroelastisitet; ved høye hastigheter kunne den relativt lette konstruksjonen i vingens forkant endres og luftstrømmen føre til en usikker flyvning ved stuphastigheter opp mot 480 mph (772 km/t) IAS. Hvis Spitfire skulle kunne fly høyere og hurtigere var en radikalt forandret vinge nødvendig.[1]
Joseph Smith og konstruksjonsteamet kjente til at det eksisterte et dokument som omhandlet kompressibilitet, skrevet av A. D. Young ved R.A.E, hvor han beskriver utformingen av en ny type vinge.
Den nye vingen ble montert i en modifisert Spitfire for direkte å kunne sammenligne med den tidligere elliptiske vingen. Den ble testet ut 30. juni 1944 av Jeffrey Quill. Selv om den nye Spitfires ytelser var komfortabel i forhold til en umodifisert Spitfire, viste den «uønsket oppførsel»; selv om det var akseptabelt kom den ikke opp til den høye standard som Reginald Joseph Mitchells tidligere elliptiske vinge. Flyet havarerte 13. september 1944 mens det ble gjennomført et simulert angrep i lav høyde mot en standard Spitfire og piloten Frank Furlong ble drept. Ingen offisiell forklaring ble gitt,[2] selv om Quill mistenkte at stengene til rorene hadde låst seg et øyeblikk. I Spiteful ble det brukt kontrollstenger i stedet for Spitfires kabler. Quill bemerket at en omhyggelig kontroll av kontollstengene alltid måtte foretas i fabrikken og denne type ulykke skjedde ikke igjen.
I mellomtiden ble skroget endret slik at utsikten over nesen ble endret, og for å hindre ustabilitet ble det brukt større hale- og balanseror. Denne ustabiliteten var blitt mer merkbar etter introduksjon av den kraftigere Griffon-motoren. Ustabiliteten ble også sterkere med de nye fire-bladete propeller og senere fem-bladet Rotol airscrews i neste fly. Den oppdaterte design omfattet nytt skrog og siden dette var betydelig annerledes enn Spitfire, fikk den det nye navnet «Spiteful» (selv om «Victor» opprinnelig var foreslått).
Operativ historie rediger
Spiteful ble bestilt for produksjon som Spiteful XIV (siden den ikke hadde noen «forgjenger» ble den nummeret som Spitfire XIV) og 150 ble bestilt. Med jet-flyets komme ble det klart at fremtidige jagerfly måtte ha jet-motor og ordren ble senere kansellert med bare en håndfull Spiteful bygget. Det var da uklart om hvorvidt jet-fly kunne opereres fra Royal Navys hangarskip, så det ble bestemt å utvikle en maritim versjon av Spiteful[3] som fikk navnet Seafang.
Seafang ble imidlertid overflødig etter at de Havilland Sea Vampire kom og kunne operere fra hangarskip som HMS «Ocean».
Mot slutten av andre verdenskrig gikk Supermarine inn for et samarbeide med Société Nationale de Constructions Aéronautiques du Nord (SNCAN) om lisensproduksjon av Spiteful i Frankrike, men igjen overskygget introduksjonen av jet-jagere stempelmotorer og noe samarbeide kom ikke i stand.
Spesifikasjoner rediger
Jet Spiteful rediger
Sent 1943 eller tidlig 1944 foreslo Supermarines sjefkonstruktør Joe Smith at Supermarine skulle utvikle en enkel jetjager basert på Spitefuls vinge og en ny planlagt jetmotor, «Nene», fra Rolls-Royce. Dette forslaget ble antatt og nye spesifikasjoner ble utarbeidet av Luftfartsministeriet for et eksperimentelt fly opprinnelig omtalt som «Jet Spiteful». Prototypen fløy første gang 27. juli 1946. Flyet ble ikke bestilt av RAF, da det ikke var bedre enn Gloster Meteor og de Havilland Vampire, men Admiralitetet uttrykte interesse i flyet som maritimt jagerfly. «Attacker» fikk en kort karriere ved Fleet Air Arm og i Pakistans flyvåpen.
Brukere rediger
