Reginald Joseph Mitchell
Reginald Joseph Mitchell (født 20. mai 1895, død 11. juni 1937) var en britisk flykonstruktør, mest kjent for å ha konstruert Spitfire-flyet.
| Reginald Joseph Mitchell | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Reginald Joseph Mitchell 20. mai 1895[1][2]  Butt Lane | ||
| Død | 11. juni 1937[1][2] (42 år) Portswood | ||
| Beskjeftigelse | Q10497074, ingeniør, designer | ||
| Utdannet ved | Mitchell High School | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Gravlagt | South Stoneham Cemetery | ||
| Utmerkelser | Kommandør av Order of the British Empire Fellow of the Royal Aeronautical Society | ||
Bakgrunn rediger
Mitchell ble født i landsbyen Talke i Stoke-on-Trent. Etter å ha fullført Hanley High School 16 år gammel fikk han lærlingeplass hos lokomotivfabrikanten Kerr Stuart & Co. i Fenton. Her arbeidet han ved tegnekontoret, og studerte ingeniørfag og matematikk om kveldene. I 1917 begynte han hos flyfabrikanten Supermarine Aviation Works i Southampton, der steg han raskt i gradene, og ble sjefsingeniør i 1920 og teknisk-direktør i 1927. Han var så høyt skattet at da Vickers tok over Supermarine i 1928 var en av betingelsene at Mitchell fortsatte som sjefsdesigner de neste fem årene.
Mellom 1920 og 1936 designet 24 fly, deriblant småfly, jagerfly, flybåter, bombefly og sjøfly. Han er imidlertid mest kjent for flyene Supermarine S6B og Spitfire. S6B-flyet vant flere priser og satte hastighetsrekord for fly. Mitchell ble adlet i 1932 for sine bidrag for høyhastighetsflyvning og hans erfaring førte til at Supermarine, som først og fremst var en sjøflyfabrikant, fikk kontrakt på å konstruere et nytt jagerfly for RAF. Mitchell leverte sitt forslag – Type-224 – i februar 1932, men flyet som var på vingene i 1934 var en skuffelse og ble vraket av RAF som valgte dobbeltedekkeren Gloster Gladiator i stedet. Allerede mens Type 224 ble bygd fikk Mitchell tillatelse til å begynne på et nytt fly – Type 300. Dette skulle være et moderne helmetall mono-plan som var så lovende at RAF ble tidlig interessert og finansierte den første prototypen til det som skulle bli Spitfire-flyet.
Mange av de tekniske fremskrittene i Spitfire var utviklet av andre, slik som de tynne ellipseformede vingene, plasseringen av radiatorene under vingene og «monocoque» konstruksjonen. Mitchells geni var at etter sin erfaring med Type-224 og høyhastighetsflyving kunne sette sammen de forskjellige elementene til et høytytende og balansert jagerfly.
Sent i 1933 gjennomgikk Mitchell er utmattende kreftbehandling, men tross kreften fortsatte han arbeidet, ikke bare med Spitfire, men også med et fire motors bombefly – Type-317. Han tok også flytimer og fikk flysertifikat i juli 1934.
Spitfire rediger
Den første Spitfire prototypen – K5054 – var på vingene den 5. mars 1936 ved Eastleigh. Den oppnådde etterhvert en hastighet på 349 miles i timen, og RAF likte flyet så godt at de bestilte 310 stykker. Vickers styreformann Sir Robert McLean ga flyet sitt navn som Mitchell skal ha uttalt var et «Bloody silly sort of a name».
I 1936 slo kreften til igjen og Mitchell måtte slutte å arbeide i 1937 og døde i juni samme år. Hans liv og den innsatsen han ytte tross kampen mot kreften og en tidlig død var tema i filmen «The First of the Few», som viste verden hvor viktig hans arbeide var. Filmen skapte imidlertid også en del myter, som den om at Mitchell arbeidet seg ihjel med Spitfire-flyet, i virkeligheten levde han et fullverdig liv, og arbeidet for det meste med bombeflyet de siste årene av sitt liv.
Etter Mitchells død ble stillingen som sjefsdesigner hos Supermarine tatt over av Joseph Smith som fikk ansvaret med å fullføre utviklingen av Spitfire. Mitchells grunndesign var så god at Spitfire hadde utviklingspotensial til å være på høyden gjennom hele krigen, mens dens samtidige Hawker Hurricane raskt ble umoderne. Da produksjonen av Spitfire stoppet i 1947 var over 22 000 fly blitt bygget.
Mitchell giftet seg med Florence Dayson i 1918 og de fikk sønnen Gordon.