Strutsefugler

Orden av primitive nåtidsfugler

Strutsefugler (Struthioniformes) er en orden med små til kjempestore terrestriske fugler, som kun forekommer på den sørlige halvkule. De fleste er flygeudyktige.

Strutsefugler
Slettestrutser (Struthio camelus)
Slettestrutser (Struthio camelus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Struthioniformes
Latham, 1790
Norsk(e) navn: strutsefugler
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Overorden: Primitive nåtidsfugler
Antall arter: 2
Habitat: halvørkener og savanne
Utbredelse: Afrika
Delgrupper:

TaksonomiRediger

For omkring 75,2 (±5,0) millioner år siden separerte Paleognathae i to linjer. Den ene førte til dannelsen av Struthioniformes (strutsefugler), den andre ledet til Notopalaeognathae. De to er søstergrupper.

Slektskapsforholdene i gruppen har først nylig blitt kartlagt, og det har blant annet blitt klart at tinamufugler (Neotropis) og moafugler (New Zealand) deler en felles progenitor,[1] mens kivifugler (New Zealand) er nærmere beslektet med kasuarfugler (Papua-Australia).[1] Den utdødde gruppen med elefantfugler (Madagaskar) har ganske nylig blitt identifisert som kivifuglenes nærmeste slektninger,[1] mens nandufugler (Sør-Amerika) enten er den mest basale gruppen i Notopalaeognathae[2] eller søstergruppen til Novaeratitae.[3]

BeskrivelseRediger

Med en høyde på opp mot 275 cm og en vekt inntil 156 kg (avhengig av kjønn) er strutsen (Struthio camelus) den største nålevende fuglen på kloden vår.[4]

Strutsefuglene har avvikende anatomiske egenskaper i forhold til de fleste andre fugler, blant annet i skjelettet og fjærenes oppbygning. Egenskapene kan delvis forklares med neoteni, altså med at strutsefugler så å si er storvokste kyllinger. Fjærene består utelukkende av dun og er et eksempel på dette, likeså at de fleste artene er flygeudyktige og mangler kjøl på brystbeinet.

Det har vært spekulert i om strutsefuglenes flygeudyktighet er en opprinnelig egenskap, altså at strutsefuglene evolusjonært sett skilte lag fra de resterende fuglene før disse utviklet flygeferdigheten. Det gjorde de imidlertid ikke. Strutsefuglenes progenitor kunne fly, så artene må ha gitt opp denne måten å bevege seg på til fordel for størrelse og hurtighet langs bakken. Årsaken kan ha vært manglende fiender. Dette forsto man når det ble klart at tinamuene, som til en viss grad har bevart flygeevnen, ble erklært som søstergruppe til alle andre strutsefugler. Videre har man registrert at strutsen utfører flagrende refleksbevegelser med vingene, som hadde vært uforklarlige hvis den ikke hadde hatt en flygende stamfar.

InndelingRediger

Treliste

FylogeniRediger

Nåtidsfuglenes basale klader i etterkomertreet under er i henhold til Sibley & Ahlquist (1990)[5]. Inndelingen støttes i hovedtrekk av nyere forskning med genom, jfr. Jarvis et al. (2014).[6] Det er imidlertid nå klart at Notopalaeognathae er søstergruppen til strutsefuglene (Struthioniformes).

   Aves/Neornithes   
   Palaeognathae   

Struthioniformes



Notopalaeognathae



   Neognathae   
 

Neoaves


   Galloanserae   

Anseriformes



Galliformes






ReferanserRediger

  1. ^ a b c Mitchell, K. J.; Llamas, B.; Soubrier, J.; Rawlence, N. J.; Worthy, T. H.; Wood, J.; Lee, M. S. Y.; Cooper, A. (23. mai 2014). «Ancient DNA reveals elephant birds and kiwi are sister taxa and clarifies ratite bird evolution». Science. 344 (6186): 898–900. Bibcode:2014Sci...344..898M. PMID 24855267. doi:10.1126/science.1251981. 
  2. ^ Hackett, S. J., Kimball, R. T., Reddy, S., Bowie, R. C., Braun, E. L., Braun, M. J., ... & Yuri, T. (2008). A phylogenomic study of birds reveals their evolutionary history. Science, 320(5884), 1763-1768.
  3. ^ Yuri, T., Kimball, R. T., Harshman, J., Bowie, R. C., Braun, M. J., Chojnowski, J. L., ... & Braun, E. L. (2013). Parsimony and model-based analyses of indels in avian nuclear genes reveal congruent and incongruent phylogenetic signals. Biology, 2(1), 419-444.
  4. ^ Folch, A., Christie, D.A., Jutglar, F. & Garcia, E.F.J. (2016). Common Ostrich (Struthio camelus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  5. ^ Sibley, C. G., och J. Ahlquist. 1990. Phylogeny and classification of birds. Yale University Press, New Haven, Conn.
  6. ^ Jarvis, E. D.; Mirarab, S.; Aberer, A. J.; m.fl. (2014). «Whole-genome analys,es resolve early branches in the tree of life of modern birds». Science. 346 (6215): 1320–1331. doi:10.1126/science.1253451. 

Eksterne lenkerRediger