Storgravmyrt
Storgravmyrt (Vinca major) er en eviggrønn halvbusk i gravmyrtfamilien.
| Storgravmyrt | |||
|---|---|---|---|
_01.jpg)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Vinca major L. | |||
| Populærnavn | |||
| storgravmyrt[1] (stor gravmyrt) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | planter | ||
| Divisjon | karplanter | ||
| Klasse | blomsterplanter | ||
| Orden | søteordenen | ||
| Familie | gravmyrtfamilien | ||
| Underfamilie | Rauvolfioideae | ||
| Slekt | gravmyrtslekta | ||
| Miljøvern | |||
| Fremmedartslista:[2] | |||
 | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | skogkanter, kratt, skråninger | ||
| Utbredelse: | Europa, Anatolia | ||
Den har vegetative, bueformede eller krypende stengler som slår rot ytterst. Blomstene sitter enkeltvis i bladhjørnene på opprette stengler som blir opptil 30 cm høye. Bladene sitter motsatt og er blanke, mørkegrønne, ovale, 2,5–9 cm lange og 2–6 cm brede. Bladranden er hårete, noe som skiller storgravmyrt fra slektningen gravmyrt (V. minor).
Begerbladene har kanthår og er 7–18 mm lange. Blomstene er 30–50 mm i diameter og purpurblå. Kronbladene er vokst sammen til et 12–15 mm langt rør. Kronflikene er asymmetriske, så blomsten minner litt om en propell. Blomstringstida er mars–mai. Den befruktede blomsten utvikler seg til to belgkapsler, men frukten dannes sjelden i nordvestlige Europa.
Storgravmyrt vokser i skogkanter, kratt og skråninger. Den er ganske variabel og deles i tre underarter med følgende utbredelse:
- subsp. major – hører hjemme i det sentrale middelhavsområdet, vanlig forvillet mange steder
- subsp. balcanica – vestlige Balkan
- subsp. hirsuta – Anatolia, av og til regnet som egen art, Vinca pubescens
Subsp. major er en vanlig hageplante som brukes til bunndekker. Den er svært nøysom og danner et tett, eviggrønt teppe der ugras ikke trives. Det finnes kultivarer med spraglete blad og forskjellige blomsterfarger. Storgravmyrt er naturalisert mange steder i Europa, Australia, New Zealand og Nord-Amerika. Den opptrer ofte som en skadelig invaderende art, og de tette teppene fortrenger alle andre lavvokste planter. Storgravmyrt er ikke så hardfør som gravmyrt, og den finnes ikke naturalisert i Norge.
Referanser rediger
- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger»
. Artsdatabanken. 2. oktober 2023. Besøkt 2. oktober 2023.
- ^ Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for storgravmyrt Vinca major som NK (ikke vurdert i 2018) for Fastlands-Norge med havområder» . Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 2. oktober 2023.
Litteratur rediger
- C. Grey-Wilson og M. Blamey (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding. Teknologisk Forlag. s. 310–311. ISBN 82-512-0355-4.
- J. Cullen, S.G. Knees og H.S. Cubey, red. (2011). The European Garden Flora Flowering Plants: A Manual for the Identification of Plants Cultivated in Europe, Both Out-of-Doors and Under Glass (2 utg.). Cambridge University Press. s. 476–478. ISBN 978-0-521-76160-4.
- K. Marhold (2011). «Vinca major». Apocynaceae. – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 13. november 2017.
- «Vinca major». Flora iberica (PDF) (spansk). XI. Madrid: RJB/CSIC. s. 106–107.
Galleri rediger
-
Habitat i Tyskland -
Blomst fra siden, legg merke til kanthår på begerbladene -
Blad med hårete rand og stilk -
Blad -
Frø
.JPG)
Eksterne lenker rediger
- (en) Storgravmyrt i Encyclopedia of Life
- (en) Storgravmyrt i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Storgravmyrt hos Artsdatabanken
- (sv) Storgravmyrt hos Dyntaxa
- (en) Storgravmyrt hos ITIS
- (en) Storgravmyrt hos NCBI
- (en) Storgravmyrt hos The International Plant Names Index
- (en) Storgravmyrt hos Tropicos
- (en) Kategori:Vinca major – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Vinca major – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Vinca major – detaljert informasjon på Wikispecies
