Åpne hovedmenyen

En stavlegje er den øverste horisontale stokken eller bjelken i en vegg av stavverk eller av lafteverk. I et grindverk er stavlegjen den horisontale stokken som hviler på øverst på knutepunktene mellom staver og beter. I alle disse byggemåtene er stavlegjene de takbærende leddene i konstruksjonen, unntatt i laftehus med åstak. Begrepet stavlegje er knyttet til byggemåtene i eldre norsk byggeskikk. I Midt-Norge og Nord-Norge ble det tilsvarende leddet i stavlinehus kalt stavline. På Vestlandet ble det kalt takrame. I eldre bindingsverkØstlandet ble dette øverste leddet som bandt stolpene sammen og bar taket kalt rem eller remstykke. I moderne lett bindingsverk blir det samme bygningsleddet som oftest kalt toppsvill.

Betegnelsen «stavlegje» må opprinnelig ha oppstått i fagspråket blant tømrere som oppførte hus i stavverk, siden den uttrykkelig beskriver noe som «ligger på stavene». Da lafteverk fikk innpass i byggeskikken, ble betegnelsen overført også til laftehus, selv om de har vegger av liggende tømmer. Fra forskjellige dialekter kjennes i tillegg til «stavlægja» betegnelser som «gardlægja», «ålestokk», «raftlægje», «raftall», «raftstokk» og «veggbandstokk».[1] [2]

NoterRediger

  1. ^ Nicolaysen, N.: Kunst og Haandverk fra Norges Fortid. Første Række. Kristiania, Fortidsminneforeningen 1881-1891, s. 6.
  2. ^ Berg, Arne: Norske tømmerhus frå mellomalderen, Bind 1: Allment oversyn. Oslo 1989.

LitteraturRediger

  • Herfindal, Kåre: Grindbygningen – Innføring i ein byggjeteknikk, Norges Husflidslag/Vestnorsk Kulturakademi 2004, ISBN 82-91195-26-9
  • Volmer, Lutz og W.Haio Zimmermann (2012): Glossary of Prehistoric and Historic Timber Buildings. Verlag Marie Leidorf GmbH, Rahden. ISBN 978-3-86757-333-7
  • Berg, Arne: Norske tømmerhus frå mellomalderen, Bind 1: Allment oversyn. Oslo 1989.