Åpne hovedmenyen

Statens fjellstuer var losjihus bygd, vedlikeholdt og drevet av staten ved viktige fjelloverganger i Sør-Norge og langs ferdselsveier i Midt-Norge og Nord-Norge. Fjellstuer er nevnt i Gulatingsloven, hvor de kalles saluhus (sælehus). De hørte i eldre tid under kirken. Den første større fjellstue lå på Dovrefjell, ved nåværende Hjerkinn fjellstue, og ble oppført på initiativ av kong Øystein Magnusson på begynnelsen av 1100-tallet. Senere kom det fjellstuer på Filefjell (Maristuen, Nystuen), Hardangervidda, Haukelifjell (Haukeliseter), Strynefjell og flere andre fjelloverganger.

I Finnmark skjedde utbyggingen av fjellstuer fra slutten av 1800-tallet. På det meste hadde staten mer enn 40 fjellstuer i Finnmark.

Mange av fjellstuene er etter hvert solgt til private og er gått over til å være gjestgiverier og hoteller. I Finnmark driver staten (ved Landbruksdirektoratet) fremdeles tre fjellstuer (2010): Jotkajávri fjellstue i Alta kommune og Mollisjok fjellstue og Ravnastua i Karasjok kommune. I tillegg forvalter Statsbygg Bæivasgiedde ødelstue i Karasjok kommune, Šihččajávri fjellstue i Kautokeino kommune og Harvasstua i Hattfjelldal kommune.

Fjellstuene tilbyr enkel og rimelig overnatting i gjestestuer som har rom med 2–6 køyer. De har fastboende oppsittere og er utstyrt med servise, kjøkken- og sengetøy. Oppsitterne har ikke serveringsplikt, men de fleste har likevel matservering og/eller salg av hermetikk, margarin, mel og brød. Måltider må forhåndsbestilles. Alle fjellstuer har telefon. De er åpne hele året.

I Finnmark hadde staten tidligere også en del ødestuer (hvilestuer), som stod åpne. De var utstyrt med køyer, madrasser, hodeputer, kokeutstyr og bestikk, men ikke proviant. Den statlige driften av ødestuene er nedlagt. Ødestuene i Finnmark driftes nå av Finnmarkseiendommen.

Statens fjell- og ødestuer er i statsbudsjettet definert som ikke inntektsgivende eiendommer.

Litteratur og andre kilderRediger