Staffan William-Olsson
Staffan William-Olsson (født 13. desember 1959 i Göteborg) spilte piano, gitar og trommer allerede i 7-årsalderen. Han studerte klassisk piano med en jazz-orientert lærer, men etterhvert tok interessen for gitaren overhånd, mest innenfor blues/rock-sjangeren: Jimi Hendrix, Deep Purple og Led Zeppelin.
| Staffan William-Olsson | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Staffan William-Olsson på Herr Nilsen under Oslo Jazzfestival 2016 | |||
| Født | 13. des. 1959[1] (64 år)Göteborg | ||
| Beskjeftigelse | Jazzmusiker, komponist, jazzgitarist | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Utmerkelser | Sildajazzprisen (2006) | ||
Foto Hreinn Gudlaugsson
Da jazz-rocken kom, ble bl.a. Weather Report, John McLaughlin og Allan Holdsworth de nye inspirasjonskildene. George Bensons LP Bad Benson var et vendepunkt – den åpnet opp ørene for den rene, uforvrengte gitarlyden. Pat Martino ble også en stor inspirasjonskilde.
Etter klassiske pianostudier ved Göteborgs Musikhögskola (William-Olsson er autodidakt gitarist), overtok han plassen etter Ulf Wakenius i den svenske fusion-gruppen Hawk on Flight. Han spilte også med Bob Berg, Lee Konitz og Palle Mikkelborg.
Han flyttet til Oslo i 1986 og jobbet som freelancegitarist før han ble medlem av hardrock-gruppen Sons of Angels i 1989. Bandet fikk platekontrakt med Atlantic Records og turnerte på USAs østkyst og i Europa. Platen solgte 100,000 eksemplar, og bandet ble oppløst.
The Real Thing ble startet i 1992. Solo-CD-en Three Shades of Blue ble Spellemannprisnominert i 1995. Den andre CD-en Smile! ble også nominert og kom i november 1998. Etter den gang har det kommet to ytterligere utgivelser: Oak Road Boogaloo i 2000 og Pop! i 2002. I 2005 startet William-Olsson mini-storbandet Sharp 9, med inspirasjonskilder som Art Pepper og Miles Davis. Med Sharp 9 har han utgitt NO:Network (2004) og Sudoku (2007).