Slaget ved Slangerup

Slaget ved Slangerup i året 1146 eller 1147, hvor to medkonger kjempet om tronen av det danske kongedømmet, ble avsluttet med nederlag for den jyske medkonge Knud IV, men tronstridighetene fortsatte perioden etter slaget.

Slaget ved Slangerup
Konflikt: De danske kongekrigene
Dato1146 eller 1147
StedSlangerup 9 km øst for Frederikssund, nordvest for København på nordlig Sjælland, Danmark
ResultatSeier for konge Svend mot medkonge Knud VI
Stridende parter
Svein som konge av Sjælland og SkåneKnud VI som konge av Jylland
Kommandanter og ledere
Kong SveinKong Knud VI
Styrker
UkjentUkjent
Tap
UkjentStor

Bakgrunnen rediger

Borgerkrigene siden 1131 hadde forsterket stridighetene mellom de dominerende landsdelene i det danske kongedømmet. Der måtte en felleskonge bli valgt og deretter utropt til en konge som kunne hylles av folket på de tre lagsting i Viborg i Jylland, Ringsted på Sjælland og Sct. Libers høj på Skåne. De sterke motsetningene kom frem av en maktkamp om å etterfølge danskekongen Erik Lam, som like etter et møte med kardinal Hubaldus abdiserte og flyttet til et kloster, blant annet fordi kardinal Hubaldus hadde preket korstog til Erik Lam.

Tre arvinger som nedstammet fra Svein Estridssons slekt hadde arverett på tronen: Svein, sønn av Erik Emune, Knud Magnusson og Valdemar, Knud Lavards sønn. Sveins far hadde ledet slaget ved Fodevig hvor Knuds far Magnus ble drept. Ved det tidspunktet var Valdemar bare femten år, så like etter at Erik Lam hadde flyttet inn i klosteret var han utelukket i maktkampen.

Jyderne hadde ikke glemt nederlaget i året 1134, og de valgte derfor Knud Magnusson til konge i Viborg, mens sjællanderne valgte Svein til sin konge; ifølge dem var Svein den egentlige etterfølgeren etter Erik Emune.

I Skåne beholdte erkebiskop Eskild av Lund den reelle makten, og han ble raskt trukket inn i maktkampen. Erkebispen hadde i begynnelsen forsøkt å forberede hans stilling ovenfor Svein, som skåningene hadde valgt som konge, men underveis nærmet erkebispen seg den andre medkongen Knud, som hadde kommet til den skånske vestkysten med hans flåte. Svein avverget erkebiskopen fra å gi støtte til Knud ved å overfalle ham og føre ham bort i fangenskap. Eskild satt en stund i sin egne domkirke i Lund som fange før han ble løslatt etter forhandlinger med Svein, der Svein gikk med på gevinster i bytte mot tilgivelse og støtte. Et gods på Skåne samt store deler av Bornholm var prisen.

Med erkebispen på sin side kunne Svein vende seg mot sin rival, som hadde dratt videre uten å gå på land fra den skånske vestkysten over til Sjælland. Hensikten med det var å tvinge sjællenderne til å akseptere ham som konge.

Slangerup rediger

Hvorfor slaget skulle finne sted ved akkurat Slangerup er det ikke samtidige kilder om, men kommunikasjonene på de danske øyene var langs vannveier og skipsleier i umiddelbar landkjenning, fremfor på landsiden i middelalderen.

Mot øst lå Roskilde Fjord, som var sperret med en undersjøisk sperre av nedsenkede skip ved Skuldelev. Fra denne fjorden gikk en fjordarm lengre innover i landet, som nå hadde krympet inn til en mindre elv som rant forbi byen i dag. En hær med store mengder forsyninger måtte ha havnested, for skipene kan Knud ha dratt i felttoget mot Roskilde. Derfra var målet den indre Sjælland med Ringsted.

Svein, som fulgte etter fra Skåne, kan også ha kommet til havnestedet i Slangerup.

Slaget rediger

Ytterst lite er kjent om slaget, bortsett fra at det var et hardt og meget blodig sammenstøt ved Slangerup, der jyderne var ettertrykkelige slått. Erkebiskop Eskil av Lund deltok ikke under kampene som sluttet med seier for Svein. Svein endte opp med å drive ut sin medkonge på flukt fra Sjælland kort tid etterpå.

En små detalj i ettertiden i Saxo Grammaticus´s Danmarkskrøniken antydet at dette slaget hadde sett tilbakeslag for rytteriet i Knuds hær som kan ha vært avgjørende.

Etterspillet rediger

Med seieren hadde Svein sikret hans rygg og kunne konsentrere seg om politikk i hensikt på å sikre seg større legimititet på sitt styre sammen med den unge slektningen Valdemar, som hadde sluttet seg til ham. Sammen helgenkåret Svein og Valdemar den døde Knud Lavard, til tross for motstand fra erkebiskop Eskil av Lund. Knud Lavard ble gravd opp og lagt i et skrin på alteret i Skt. Bendts kirke, Ringsted.

Før stridighetene hadde brutt ut, planla Kirken et nytt korstog mot de vantroe på mange fronter, og pavelige brev nådde alle kristne land, deriblant Danmark. Med pavens anmodning om korstog, klarte erkebiskop Eskil å megle fram et forlik mellom Svein og Knud. Eskil fikk hjelp av flere, blant annet Keld av Viborg. Dette korstoget mot venderne, som skjedde i år 1147, ble en katastrofe fordi de to medkonger ikke stolte på hverandre. Jyderne og skåningerne hadde allerede et så elendig forhold at de unnlot å støtte hverandre under et sjøangrep fra Rügen. Resultatet ble mistro og sinne, og tronstridighetene ble gjenopptatt på nytt.

Kilder rediger