Slaget ved Møn

Slaget ved Møn kom fort i skyggen av slaget ved Køge bukt siden det var intet mindre enn en ren forfølgelsesaffære hvor en svensk eskadre ble sløst bort i en strategisk feil som følge til dansk militærkonsentring i Østersjøen.

Slaget ved Møn
Konflikt: Gyldenløvefeiden
Dato 1. juni 1677 Sted Farvannet sør for Møn 54°26'15,58"N 11°11'42,94"Ø Resultat Dansk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge med nederlandsk støtte
Kommandanter og ledere
Erik Sjöblad	Niels Juel
Styrker
11 skip med 386 kanoner	11 skip med 584 kanoner
Tap
4 skip erobret, 1 skip sank. 1 500 fanger tatt, ukjent med falne	70 døde og sårede

Bakgrunnen

Etter slaget ved Öland i 1. juni 1676 hadde den danske-nederlandske flåten tatt herredømme over Østersjøen og kunne dermed bidra til landskrigen i det sørsvenske landskapet med strandhugg og landgangsstyrker slik som under slaget om Ystad. Et godt eksempel var erobringen av byen Karlshamn på Blekinge i 4. oktober 1676 da man hadde tvunget 400 svensker til å oppgi deres festning i byen. Dette og andre eksempler vist at herredømmet over sjøen var viktig for videre krigsinnsats slik at den svenske kongen måtte igjen satse på å bygge opp sjømakten.

Karl XI av Sverige var kommet i mangel på forsyninger i Skåne, dessuten var de svenske styrkene innesluttet i Stettin og Stralsund i nordlige Tyskland. De fleste problemene ville derfor være løst om man kunne vinne herredømmet over Østersjøen og dette fikk ham til å foreta en skjebnevanger avgjørelse. For å kunne konsentrere en så stor militærstyrke som mulig ble løset ved å kalle inn Göteborg-eskadren. Men ved å ha en sterk eskadre på plass i Göteborg holdt de ikke bare forbindelsen med utenlandet, det vil si Frankrike intakt, men også trekke til seg anselige styrker fra Danmark-Norge. Uten denne styrken ville kontrollen over Kattegat og Skagerrak bli helt overlatt til danskene. Dessuten kunne man ha flere krigsskip enn før på Østersjøen og på sikte gjør Niels Juels oppgave lettere.

Kommandantene

Cornelis Tromp som hadde ved forsommeren 1676 blitt generaladmiral av den danske-norske flåten, blir sendt hjemover fra København i februar 1677 for å skaffe en ny hjelpeflåte fra Nederland. I hans plass tar admiral Niels Juel kontroll og deretter fikk dominerer flåten i månedene framover.

I mellomtiden hadde svenskene vanskeligheter med å finne en ny riksadmiral etter nederlaget under slaget ved Öland der Lorentz Creutz omkommet. Til slutt blir feltmarskalk Henrik Horn valgt tross hans protester. Horn var selvsagt ikke i samme klasse som Juel eller Tromp som en landkriger uten sjømannskap. En ledelsesskifte fra todelte kommando med hver leder for sitt felt til ensidig kommando som forbinder kamperfaring og sjømannskap var allerede startet i Danmark-Norge. Horn hadde å sende ut ordre til admiral Erik Sjöblad om å seilt ut med eskadren i mai 1677.

Sjøtoget

Den 20. mai 1677 avseilte den svenske eskadren på elleve fartøyer hvorav tre linjeskip og fem kompagniskip som ment væpnede fraktfartøyer, ikke spesialiserte krigsskip i fregattstørrelse og flere småfartøyer hvorav et brannskip fra Göteborg. Planen var å ta seg gjennom Storebælt og Langelands Bælt inn i Østersjøen i håp om å overrumpler danskene fra å sende flåtestyrker mot eskadren. En tilfeldighet vil at denne slå feil fordi Niels Juel hadde lettet fra København den 23. mai for å sikre overførelsen av 4 000 tyske soldater fra Münster til Landskrona.

Ved 28. mai lå den danske eskadren på elleve krigsskip hvorav 9 linjeskip og 2 fregatt ved Gedser på sørodden av Falster underveis til Holsten der de tyske troppene venter og der fikk Niels Juel lært at svenske skiper var observert på Storebælt bare timer før. Deretter stevnet han ut i farvannet mellom de danske øyene og den tyske østersjøskysten og venter på den svenske eskadren.

Først om natt mellom 31. mai og 1. juni fikk de to flåter kontakt med hverandre mellom Femern og Warmemünde på den mecklenburgske bukten, men det var svak med vind slik at begge parter var nødt til å setter på vann deres båter. Med båter til å bukser deres skip forsøkt svenskene å kom seg forbi mens danskene kom etter.

Sjøslaget

Allerede ved aften kom de første skuddene da danskene endelige nådde fram til det siste svenske skipet, Wrangels Palais, et linjeskip som måtte gir seg kl. 22 under omringning av flere linjeskiper. Først ved daggry inn i den 1. juni frisket vinden opp så Niels Juel kunne nå kom raskere etter og ta igjen de bakeste skipene under Møn. Det var ikke mindre enn forfølgelse der man konsentrer flere skip om hver av disse som forsøkt å unnslapp.

Etter Calmar Castel var erobret, måtte danskene kjører det på grunn for å unngår at dette skulle sank som resultat av svensk forsøk på å ødelegge det. Deretter satt Niels Juel på Christianus Quintus etter admiralskipet Amarant under Erik Sjöblad som etter harde kamp måtte stryke flagget. Et kompagniskip blir ødelagt av sin egne besetning for å unngår at det skulle faller i danskenes hender.

Idet kampene var over, var to linjeskip og to kompagniskip erobret, ett skip som nevnt var så skadet at det var senere oppgitt. Bare tre større skip unnslapp, et linjeskip og et kompagniskip nådde fram til Öland hvor de ved 13. juni sluttet seg til den svenske flåten under Horn. Det tredje skipet kom tilbake til Göteborg gjennom Øresund ved å føre engelsk flagg i en list.

Etterspillet

Etter å ha påført svenskene et nederlag på 5 skip og 1 500 fanger samt et ukjent antall drepte for små tap vende Niels Juel seg mot de nederlandske skipsjefer som etter hans mening hadde vist dårlig innsats. En krigsrett var nedsatt og denne fulgt til at fem blir dømt, den ene blir dømt til døden og stakk av før det var fullført.

Tapet av Gøteborgseskadren strategisk sett var viktig fordi skip kunne hentes inn fra andre kanter slik at sikringen av Øresund blir lettere og det var skapt et pusterom i ventelse på den nederlandske hjelpeflåten under Tromp. Resultatet var at en forent og sterk dansk flåte kunne blir mobilisert for kamp ved Stevns. Dette blir viktig for utfallet av det viktige slaget ved Køge bukt i 1. juli 1677.

Kilder

• Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i Krig 2005 ISBN 87-567-7269-6