Slaget om Ystad

Slaget om Ystad var det første militære sammenstøtet på skånsk grunn under den skånske krig og sto om kontrollen over Ystad. Minst 3500 soldater og sjømenn deltok i et hardt slag som danskene vant til slutt. Da Karl XI mottok nyheten om landstigningen mot Ystad, besluttet han seg for å dra dit med sitt følge. Mindre enn et døgn senere oppdaget han den egentlige hensikten med manøveren, den var en strategisk avledning fra landstigningen over Øresund.

Slaget om Ystad
Konflikt: Gyldenløvefeiden
Dato 28. juni 1676 Sted Ystad på Skånes sørkyst Resultat Dansk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge og Nederland
Kommandanter og ledere
generalene O.V. Fersen og Wittenberg	generaladmiral Cornelius Tromp
Styrker
1 000 til 1 500 mann	2 000 mann
Tap
120 drepte og sårede	Ukjent

Bakgrunnen

Etter slaget ved Bornholm 1676 og slaget ved Öland, hvor svenskenes overlegne styrke til sjøs var sløst bort av dårlig sjømannskap og lite dyktighet hos offiserene, behersket Tromp sammen med Niels Juel Østersjøen. Det var dermed bare et tidsspørsmål om når den ventede danske invasjonen av Skåne ville finne sted. Problemet for svenskene var at det fantes flere egnede steder for en hær å gå på land fra sjøen, så danskene kunne holde dem i villrede om hvor landstigningen skulle skje.

Allerede i mai var Gotland underlagt dansk kontroll. Faren for et angrep fra øst ble mulig og en kunne ikke lenger gå ut fra at en overgang i Øresund ville være eneste alternativ for å innta Skåne. Den 27. juni 1676, hadde Christian V overvært de siste forberedelser for invasjonsstyrkene, og i samråd med admiralene hadde en flåtestyrke blitt sendt mot sørkysten.

Angrepet

Angrepsplanen ble utklekket under et møte utenfor Stevns den 20. juni. Tromp, admiralene og kongen med hans utsendinger ble enige om å angripe Ystad i en avledningsmanøvre. Tre dager senere var flåten kommet til farvannet mellom Trelleborg og Ystad. «Timingen» av angrepet måtte være riktig, så man ventet helt til to dager før invasjonsdagen med å gå opp mot havnebyen Ystad.

Åtte fregatter og to bombarderfartøyer med morter om bord seilte opp mot byen. Den ble lagt under en voldsomt beskytning etter at Tromp oppdaget at garnisonen på hundre soldater ikke ville oppgi sin skanse. Deretter kom skipene helt fram til bare et muskettskudd fra murene på skansen som så ble rasert under bombardement av over hundre kanoner. Bombardementet fortsatte utover resten av dagen.

Den neste dag, den 28. juni, kom de danske tropper på tilsammen 2 000 mann med et hundretall småbåter på land fra flåten. Fra strendene nærmet disse seg byen sammen med skansen som hadde blitt ganske redusert i forveien. Hva de ikke ante var at Karl XI hadde beordret sine styrker til Malmö. De kunne frigjøre åtte kompanier av Livregimentet under to generaler for å hjelpe garnisonen i Ystad.

Erobringen av byen gikk meget raskt, siden garnisonen ikke kunne holde ut i sine sterkt skadede forsvarsverker. De måtte snart rømme byen under forfølgelse av danskene som snart begynte å plyndre. Svenskene som kom ut til omgivelsene, fant Fersen og Wittenberg i spissen for en sterk styrke på mellom 1 000 og 1 500 mann.

Slaget

De danske befalshavende ble raskt varslet om faren som var på vei, og fikk hurtig organisert et forsvar i utkanten av byen. Der kunne de holde stand og motta hjelp fra fregattene. De to generalene gikk tappert til angrep mot en overlegen ildkraft, og fikk slått seg inn i byen hvor det kom til hissige gatekamper. De svenske kavaleristene kunne ikke slåss under slike omstendigheter og måtte slå retrett ut av byen. Over 120 drepte og sårede lå igjen etter de kortvarige kampene.

Etterspillet

Karl XI hadde først besluttet å stå ved Malmö tross nyheten om angrepet på Ystad. Da han hørte om nederlaget ble han imidlertid oppildnet og ville umiddelbart hevne det ved å kaste seg mot Ystad. De andre offiserene fikk ham fra det for en stund av frykt for at danskene kunne gå i land i ryggen på dem. Da en trompeter som var i Wittenbergs tjeneste, og som hadde kommet seg i hemmelighet til Sjælland, fortalte om den store armadaen av småfartøyer i Øresund, fikk det Karl XI fra å gå mot Ystad.

Den neste dag, den 29. juni, var Karl XI på vei fra Lund til Getinge bro. Han fikk melding om at danskene hadde gått på land ved Råå elven under den erfarne hertugen av Plön, som var feltherre for Christian V, og med 14 006 soldater utenom offiserer på over 500 småfartøyer.

Landstigningsoperasjonen regnes som en av Danmarks største i historien og var langtfra enkel. Man var nødt til å samle alle skip som var for hånd og den var usedvanlig godt organisert. Seks krigsskip i hver sin eskadre, eskorterte transportsflåten på flankene. Skuter eller vanlige fraktfartøyer ble benyttet for infanteriet som først ble seilt over Øresund. Da landstigningen skjedde, ble hver av de 21 rytter- og infanteriregimentene rodd mot strendene med 18 båter. Forrest lå fem båter med feltskyts klar til kamp, ettersom et angrep på en hær midt i landstigningen alltid var regnet som farlig. Bakerst kom det et par prammer med ammunisjon som fulgte etter flotiljen på 18 båter øremerket hver regiment.

Da de vadet i det langgrunne vannet mot strendene var det ingen svensker å se. De danske infanteristene i midten, og kavaleristene på fløyene, kunne fort stille seg opp i slagorden om det skulle komme et angrep. Snart var de var på landsiden.

Det var da en eiendommelig og noe myteomspunnende episode hendte: En bondekvinne var det første som møtte danskene som fikk høre at Karl XI var dratt til Ystad. En annen versjon kan fortelle at det var en eldre kvinne som møtte dem. Mens den danske kongen danset i sanden av glede kom hun med et illevarslende utsagn: «Kongen av Danmark kommer til Skåne på en torsdag og en kvinne går ham først i møte. Ikke tror jeg, han får Skåne denne gang!»

Kilder

• Claes-Göran Isacson, Skånska kriget 1675-1679 2000 ISBN 91-88930-87-4
• Jørgen H. Barfod, Den Danske Flådes Historie 1660-1720 Niels Juels flåde 1997 ISBN 87-00-30226-0
• Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i Krig 2005 ISBN 87-567-7269-6