Åpne hovedmenyen

Skogsfjordvatnet

innsjø på Ringvassøy i Troms
Skogsfjordvatnet
Skogsfjordvatn.jpg
Skogsfjordvatnet på Ringvassøy i Troms.
FylkeTroms
KommuneKarlsøy
VassdragSkogsfjordvassdraget
Areal13,53 km² [1]
Høyde20 moh.[1]
Nedbørfelt136,01 km² [2]
TilløpBotnelva, Yste Botnelva, Midterelva, Soltindelva
UtløpSkogsfjordelva
UTM-koord.34V 429824 7760246
Skogsfjordvatnet ligger i Troms
Skogsfjordvatnet
Skogsfjordvatnet
Skogsfjordvatnet (Troms)
69°56′N 19°10′ØKoordinater: 69°56′N 19°10′Ø

Skogsfjordvatnet (nordsamisk: Gusmmorjávri) er en innsjøRingvassøya i Karlsøy kommune i Troms. Skogsfjordvatnet er 10 km langt og har et areal på drøyt 13 km², og er dermed Norges største innsjø på en øy. Innsjøen ligger 20 meter over havet og er omgitt av myrer, skog og åser. Skogsfjordvatnet er ca. 100 meter dypt på det dypeste, men hovedbassenget ligger på mellom 60 meter og 65 meter.[trenger referanse] Innsjøen har utløp mot nord gjennom Skogsfjordelva, som renner ca. en kilometer til munningen innerst i Skogsfjorden. De største tilløpselvene er Botnelva, Yste Botnelva, Midterelva og Soltindelva, som alle har utspring fra høyfjellsterreng og renner inn i sørenden av innsjøen. Skogsfjordvassdraget ble vernet mot kraftutbygging i 1973, gjennom Verneplan I for vassdrag.[3]

Flora og faunaRediger

Skogsfjordvatnet og elva har en stor stamme av anadrome fiskeslag som sjørøye, laks og sjøørret i tillegg til den lokale røyestammen. Området rundt innsjøen er viktig hekkeområde for grågås, smålom, storlom og flere arter av ender. I liene på østsiden er det også påvist flere hekkende rødlistede fuglearter.

Vegetasjonen rundt vassdraget veksler fra karrig lyngmark til bjørkelier rike på urter og gress. På en elveør litt nedenfor Skogsfjordvatnet vokser blant annet den sjeldne pusleplanten sylblad. Dette anses som nordgrense for denne arten i Troms.

HistorieRediger

Da de første innvandrerne kom til dette området i eldre steinalder var havnivået her 30-40 m over dagens nivå, noe som betyr at Skogsfjordvatnet var en fjord. Bosetningene var i gammel tid nær sjøen, noe som betyr at bosetningene sannsynligvis flyttet nærmere havet da havnivået ble lavere og innsjøen tok form.

Det norske navnet på innsjøen var opprinnelig det gammelnorske Rindarvatn (genitiv av rind, «bergrygg», som navnet Ringvassøy kommer av). Det samiske navnet Gusmmorjávri kan komme av en sammentrekning av guossa (gran) og muorra (tre, ved) samt ordet jávri som betyr innsjø. På 1400-tallet var Rindarvatn en av erkebisp Aslak Bolts eiendommer, sannsynligvis på grunn av innsjøens fiskerikdom. Senere ble Skogsfjordvatnet Tromsø kirkes eiendom, men man vet lite om bruken av området før omkring 1800, da nyryddere kom og det ble etter hvert dannet ei lita bygd ved innsjøen. Området hadde mer innlandsklima enn kystbygdene på øya, men her var det andre naturressurser, her var bjørkeskog, frodige beiter, god rydningsjord i liene, rype og ferskvannsfisk. I tillegg til den norske befolkningen, bodde det samiske familier som levde av reindrift i bygda. Etter hvert kom det også svenske og finske innvandrere og familier sørfra som bosatte seg i bygda. Området rundt Skogsfjordvatnet var trolig det siste som hadde samisktalende beboere i kommunen, helt fram til 1960-tallet var det samisktalende i bygda.

Rundt 1900 ble det satt igang omfattende skjerping og prøvedrift av svovelkisbrudd ved Skogsfjordvatnet. Det var egentlig mislykket, men på 1930-tallet var det likevel noe drift på kisfeltene. På 1950-tallet var det flere pelsdyrfarmer ved Skogsfjordvatnet, men disse ble nedlagt på 1960-tallet. Skogsfjordvatnet har vært ei viktig jordbruksbygd fra 60-tallet, for det meste med sau og geit. På grunn av godt klima, ferskvannsfiske og den vakre naturen rundt innsjøen, er bygda også ettertraktet av turister og sportsfiskere.

ReferanserRediger

  1. ^ a b «NVE Atlas». Vassdrag – Innsjødatabase. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 25. juli 2014
  2. ^ «NVE Atlas». Vassdrag – Nedbørfelt – Regine-enhet. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 4. august 2015
  3. ^ «200/1 Skogsfjordelva». Norges vassdrags- og energidirektorat. 30. oktober 2017. Besøkt 7. september 2018. 

KilderRediger