Skjestorker

slekt i ibisfamilien (Threskiornithidae)

Skjestorker eller skeistorker (Platalea) er en slekt i ibisfamilien (Threskiornithidae) og består av store, langbente vadefugler med lang hals og karakteristiske lange, flate og skje-lignende nebb.[1]

Skjestorker
Nomenklatur
Platalea
Linnaeus, 1758
Synonymi
Plataleinae
Populærnavn
skjestorker/skeistorker
Klassifikasjon
Rikedyreriket
Rekkeryggstrengdyr
Klassefugler
Ordenpelikanfugler
Familieibisfamilien
Økologi
Antall arter: 6[1]
Habitat: terrestrisk, våtmarksområder
Utbredelse: global, varme strøk
Inndelt i

Taksonomi rediger

Skjestorker og ibiser ble regnet til ordenen storkefugler (Ciconiiformes) i lang tid, men da det viste seg å være feil ble familien flyttet til ordenen av pelikanfugler (Pelecaniformes). Om dette er rett er fortsatt uavklart, men det er en forklaring på hvorfor disse fuglene, som egentlig er ibiser med spesielle nebb, har benevnelsen «stork» i navnet.

Skjestorkene ble som pelikanfugler regnet til underfamilien Plataleinae, men nyere forskning har nå avdekket at dette var feil.[2] Riktignok er slekten monofyletisk, men skjestorkene er nærmere beslektet med andre ibiser enn tidligere antatt. Slekten ble derfor flyttet til underfamilien Threskiornithinae (som omfatter alle ibiser som ikke er endemiske for den nye verden), som imidlertid trolig er parafyletisk.[2]

Beskrivelse rediger

Skjestorker er stor fugler med lange ekstremiteter, lang hals og et langt og svært karakteristisk nebb, som har en flattrykt og skjeformet ytterdel. Alle artene har grunnleggende hvit fjærdrakt, men små innslag av gult forekommer. En art har store innslag av rosa og rødt. Som andre ibiser har også skjestorkene innslag av bar hud og fjærtufser (lange eller lengre prydfjær, ofte i nakkeregionen).

Atferd rediger

Fuglene lever helst i ferskvann, men kan også klare seg i saltvann. De bruker flere timer hver dag på å spise. Med halvåpne nebb som de fører fra side til side leter de gjennom grunt vann på jakt etter mat. Så snart de merker en bevegelse slår de nebbet sammen, og insekter, skalldyr eller små fisk er blitt til skjestorkmat. Japan Bird Research Association har en teori som hevder at skjestorkens nebb er ideelt utformet til å fange mat i grumset vann med, vann som ofte er svært rikt på vanninsekter.[3]

Arter og utbredelse rediger

Inndelingen av skjestorker følger HBW Alive og er i henhold til Matheu & del Hoyo (2016).[1] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[4]

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ a b c Matheu, E. & del Hoyo, J. (2016). Ibises, Spoonbills (Threskiornithidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  2. ^ a b Ramirez, J. L., Miyaki, C. Y., & Del Lama, S. N. (2013). Molecular phylogeny of Threskiornithidae (Aves: Pelecaniformes) based on nuclear and mitochondrial DNA. Genetics and Molecular Research, 12(3), 2740-2750.
  3. ^ a b Bird Research News (2005-7-13). Black-faced Spoonbill - Kurotsura-Herasagi (Jpn) Platalea minor Bird Research News 2(4): 4–5. Japan Bird Research Association.
  4. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10

Eksterne lenker rediger