Sjel

En sjel er ifølge mange religiøse og filosofiske tradisjoner en selvbevisst «eterisk substans» som er enestående for hvert enkelt vesen. Det tenkes ofte at sjelen gir grunnlag for bevissthet, og den betraktes av mange troende som udødelig. I antikkens Hellas ble sjelen forstått som det et levende menneske har til forskjell fra et dødt, livspusten. I dualistiske menneskeoppfatninger (orfisme, platonisme, gnostisisme) tenkes sjel og legeme som to selvstendige og motstridende enheter. Sjelen blir her oppfattet som den udødelige, ikke-stofflige bærer av det spesifikt menneskelige.[1]
I legenden Myten om Er, som inngår i Platons Staten (ca 380 f.Kr.), påstås det at sjelen må være udødelig. Her innfører Platon også tanken om at gode mennesker belønnes og umoralske mennesker straffes etter døden.[2]
Vitenskapen har ikke funnet belegg for at en sjel virkelig finnes, og mange i dag avviser ideen som en religiøs konstruksjon.
Se ogsåRediger
- Sjel-legeme-problemet, motsetningen og forbindelsen mellom sinn og kropp
- Sjelevandring
- Karma
- Atman
- Ånd
- Jeg (filosofi)
- Bevissthet
ReferanserRediger
- ^ Sjel i Store norske leksikon
- ^ Tore Frost i innledningen til teksten i Greske myter og mysterier, 2003