Sigurd Jonsson
Sigurd Jonsson (født ca. 1390, død ca. 1452) var en norsk adelsmann, drottsete/riksforstander, riksråd, lensherre og godseier i seinmiddelalderen. På høyden av sin karriere var han Norges fremste verdslige innenlandske mann. Sigurds far var trolig fra Östergötland, og kom til Norge gjennom kongstjeneste under Håkon VI. Mora var Agnes Sigurdsdatter, datter av riksråden Sigurd Havtoresson. I kildene dukker Sigurd opp som riksråd fra 1430-åra.[2]
| Sigurd Jonsson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Ca. 1390 | ||
| Død | Ca. 1452-1454 | ||
| Beskjeftigelse | Ridder, høvedsmann på Akershus festning, Tunsberghus og Skienssysla[1] | ||
| Ektefelle | Filippa Hansdatter (død ca. 1476) | ||
| Foreldre | Jon Marteinsson Agnes Sigurdsdatter | ||
| Far | knight Jon Marteinsson | ||
| Mor | Agnes Sigurdsdatter | ||
| Søsken | Katrine|Katharina Jonsdottir av Sudreim, heiress of Manvik & Soerum | ||
| Barn | Hans Sigurdsson (død 1466) | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Sigurds politiske virke rediger
I 1436 var Sigurd med på forhandlingene med opprørslederen Amund Sigurdsson Bolt. Den ustabile situasjonen vedvarte imidlertid etter oppgjøret, og våren 1439 var situasjonen i treriksunionen mellom Norge, Sverige og Danmark blitt så prekær at det norske riksrådet krevde at kong Erik av Pommern måtte utnevne en norsk drottsete. Drottesete var opprinnelig et embete som hørte til hirden, men i løpet av 1300-tallet hadde det utviklet seg til å bli et embete som innebar full kongelig myndighet. Riksrådet lanserte tre kandidater til drottsete-embetet, hvorav Sigurd Jonsson var den ene. De to andre var Olav Håkonsson og Erlend Eindridsson. 3. september samme år ble Sigurd utnevnt til drottsete med fulle kongelig rettigheter. Dette representerte det nærmeste Norge hadde kommet noen form for innenlandsk sentralforvaltning siden riksseglet hadde blitt ført til Danmark i 1398. Sigurd måtte imidlertid love å holde riket ved kongens hånd.
Som drottsete forsøkte Sigurd å blåse liv i den innenlandske forvaltningen blant annet ved å utnevne flere nye riksrådsmedlemmer av norsk herkomst. Han knyttet dessuten kanslerembetet tilbake til prosten ved Mariakirken i Oslo, i tråd med Håkon Vs gamle forordning. Dennes virksomhet ble imidlertid begrenset til rettsstellet. Dette må ses som en reaksjon på den gradvise tilsidesettingen av riksrådet som hadde skjedd etter 1400. Det norske riksrådets viktigste ambisjoner var derfor å vinne tilbake stillingen det hadde hatt gjennom store deler av 1300-tallet, fra Håkon Vs død i 1319.[3] Revitaliseringen av den innenlandske sentralmyndigheten stoppet imidlertid her. Sigurd Jonsson var bare drottsete, ikke konge. I juni 1442 fulgte nordmennene i danskene og svenskenes spor, og tok Kristoffer av Bayern til norsk konge. Dermed gikk også Sigurd av som drottsete.
I februar 1448 døde Kristoffer av Bayern. Sigurd Jonsson trådte da inn igjen i sin gamle stilling, denne gangen under tittelen "riksforstander", og fra 1449 "rikets høvedsmann i kongens fravær". Det verserte også tanker om å ta Sigurd til norsk konge. Han var av velbåren ætt og var dattersønn av Håkon Vs dattersønn gjennom morfaren Sigurd Havtoresson.[4] Dermed kunne han hevde en viss rett til krona i det norske arvekongedømmet, men dette ble likevel aldri lansert som noe realistisk forslag. Kampen om krona kom heller til å stå mellom den svenske Karl Knutsson Bonde og den danske Kristian I av Oldenburg. Karls tap overfor Kristian illustrerte også at Sigurd aldri ville hatt noen reell mulighet til å vinne krona i den nordiske maktkampen. Da det norske riksrådet var splittet i valget mellom Kristian av Oldenburg og Karl Knutsson Bonde i åra 1449-1450, stod Sigurd på Kristians side. En kjenner ikke til at Kristian I opphevde Sigurds embete da førstnevnte ble kront til norsk konge i 1450, og Sigurd forble nok «rikets høvedsmann i kongens fravær» livet ut.[1]
Sigurds Jonssons politiske virke var ikke begrenset til riksrådet. I åra 1440-45 satt han som høvedsmann på Akershus, et ombud han altså måtte kombinere med drottsete-stillingen i to år. Som høvedsmann på Akershus gikk han i bresjen for riksrådets anti-hanseatiske politikk. Representativ er derfor uttalelsen hans om at han ville kjempe for å få hanseatene ut av landet, om han så måtte drikke vann resten av livet. Dette spiller på at det gode tyske ølet Sigurd nøyt i så fall ville forsvinne med tyskerne.[5] I 1445 ble Akershus forlent til Hartvig Krummedike. Sigurd Jonsson dukker igjen opp som slottshøvedsmann i 1450, denne gangen på Tunsberghus.[1] Den forrige høvedsmannen her hadde støttet Karl Knutsson Bondes kandidatur til krona, og ble derfor muligens tatt av dage av den nevnte Hartvig Krummedike. Hartvig og Sigurd var begge lojale til Kristian av Oldenburg. I 1452 dukker Sigurd igjen opp som høvedsmann på Tunsberghus.[6] En må derfor anta at han beholdt denne stillingen til sin død ikke lenge etter. I 1448 er han dessuten belagt med Skienssysla i forlening.[1]
Godskomplekset rediger
Sigurd Jonsson var betydelig rikere enn noen annen samtidig nordmann. Han eide over 1000 eiendommer fra Bjarkøya i nord til Shetland i vest og Västergötland i sørøst. Blant dette godset var mesteparten av den tidligere drottseten Erling Vidkunssons godskompleks og hele Sørum-komplekset til Havtoresønnene. En så fornem mann som Sigurd kunne heller ikke finne ei passende kone i Norge. Han ble derfor gift med Filippa Hansdatter, datter av den tyske greven Hans av Neugarten og Eberstein og Ermegard Johansdatter Bülow. De hadde i si tid fulgt med Erik av Pommern til Norden.[7] Sigurds sønn Hans Sigurdsson arvet godset etter faren sin rundt 1453. Hans døde forlovet, men ugift og barnløs. Godset ble deretter gjenstand for et langt og omfattende arveoppgjør, som drog fram til 1490. Det ble fordelt på Hans' kusiner og havnet til slutt hos framstående godseiere, der Gørvel Fadersdatter (Sparre) er den mest kjente.[1]
Referanser rediger
- ^ a b c d e Opsahl (2015).
- ^ Imsen og Sandnes (1977), s. 375.
- ^ Imsen og Sandnes (1977), s. 376-377.
- ^ Benedictow (1977), s. 11-12.
- ^ Nedkvitne og Norseng (2000), s. 364.
- ^ Johnsen (1929), s. 359.
- ^ Imsen og Sandnes (1977), s. 369-370 og Benedictow (1977), s. 11-12.
Litteratur rediger
- Benedictow, Ole Jørgen (1977). Fra rike til provis 1448-1536. Oslo. ISBN 82-02-15319-0.
- Imsen, Steinar; Sandnes, Jørn (1977). Avfolkning og union 1319-1448. Oslo. ISBN 82-02-03427-2.
- Johnsen, Oscar Albert (1929). Tønsbergs historie, bd. 1, Middelalderen. Oslo.
- Nedkvitne, Arnved; Norseng, Per G. (2000). Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo. ISBN 82-02-19100-9.
Eksterne lenker rediger
- Om Sigurd Jonsson (Opsahl 2015), fra Norsk biografisk leksikon