Sergius II
Sergius II. (født ca 790 i Roma; død 27. januar 847 i samme by) var pave fra 844 til sin død i 847.
| Sergius II | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 790[1] Roma | ||
| Død | 27. jan. 847[2] Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Sergius stammet fra en adelsfamilie som frembragte i alt tre paver. Han fikk sin oppdragelse i schola cantorum. Han ble i sin samtid tidlig betraktet som en av kirkens viktigste og mest lovende menn. Under pave Paschalis I (817–824) ble han gjort til kardinalprest ved Santi Silvestro e Martino ai Monti, og hans forgjenger pave Gregor IV. eleverte ham til det innflytelsesrike embede som erkeprest.
Pave rediger
Etter pave Gregors død ble Sergius under bifallsytringer fra kirkens fremste utpekt til den neste pave. Men dette ble ikke akseptert av en dekan ved navn Johannes, som med støtte fra en bred folkemengde også higet etter paveverdigheten. Etter voldelige utskeielser ble Johannes forvist til et kloster, og Sergius kunne ta fatt på sin pavelige emnedsgjerning.
Vurderingene om pave Sergius' karakter spriker. I forskjellige edisjoner av Liber Pontificalis blir han beskrevet på motstridende vis: I en utgave som bare er fragmentarisk overlevert, hevdes det at Sergius foretrakk å vie seg til de kjødelige nytelser og overlot embedspliktene til sin lillebror Benedikt (at var for glad i mat til å ha noen smak for embedsaffærer). Dessuten skal ha vært sterkt plaget av gikt, noe som svekket han både på kropp og sinn. De andre utgaver står i kontrast til dette. Den vitenskapelige forskning heller mot at det er de utgaver som tegner et mer positivt bilde, stemmer best.
Kort etter til tiltreden havnet pave Sergius i konflikt med keiser Lothar I, som mente sine interesser forbigått, og derfor sendte sin sønn Ludvig II med en hær mot Roma. Det lyktes pave Sergius i siste minutt å dempe konflikten og forhindre en væpnet strid om Roma. For videre å sikre freden kronet han Ludvig II til konge og gav den keiserlige rådgiver Drogo, som var biskop av Metz, pavelig gesandtverdighet for Øst- og Vestfrankerriket.
Kort før sin død måtte pave Sergius oppleve et heftig angrep fra sarasenerne på Roma; den gamle Peterskirken og basilikaen Sankt Paul utenfor murene ble sterkt beskadiget. De angrep også Portus og Ostia i august 846. Under angrepet kunne han bare (likesom folket i Roma) se hjelpeløst på det hele mensd de skjulte seg bak de aurelianske murer.[3] Paven hadde fått forvarsel om angripernes komme, og ble senere klandret for ikke straks å ha foretatt adekvate forsvarstiltak.[4] Det var til slutt bymuren som hindret angriperne å legge selve byen øde.
Pave Sergius II ble begravet i Peterskirken.
Referanser rediger
- ^ GND-ID 100960502[Hentet fra Wikidata]
- ^ Enciclopedia dei Papi, www.treccani.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Templars. Hachette UK. 31. desember 2012. s. iv. ISBN 9781780225982.
- ^ The Birth of the West: Rome, Germany, France, and the Creation of Europe in the Tenth Century (illustrated, reprint utg.). PublicAffairs. 4. mars 2014. s. 46–7. ISBN 9781610393683.
Litteratur rediger
- Johannes Haller: Das Papsttum. Idee und Wirklichkeit. Band 2. Der Aufbau. Rowohlt, Reinbek 1965 (rowohlts deutsche enzyklopädie 223/224), S. 27–29 und 376.
- Nicholas Cheetham: Keepers of the Keys, New York: Charles Scribner's Sons, 1983. ISBN 0-684-17863-X
Eksterne lenker rediger
- (en) Sergius II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
 |
Forgjenger: Gregor IV |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Leo IV |