Wikipedia

Østfrankerriket

Østfrankerriket, Det østfrankiske rike, eller Østfrankia/Østfranken (latin: Francia orientalis), også Kongeriket av de østre frankere (latin: regnum Francorum orientalium), var i middelalderens historiografi en betegnelse på den delen av det karolingiske storriket som i hovedsak lå øst for Rhinen,[1] og som utgjør det tidligste stadiet av Kongeriket Tyskland; det varte fra omtrent 840 fram til omtrent 962.[2] Østfrankerriket ble opprettet gjennom delingen av Det karolingiske rike[nb 1] etter Ludvig den frommes bortgang, men øst-vest-delingen ble «gradvis herdet til etableringen av separate kongedømmer».[3]

Oppdelingen av Det karolingiske rike ved traktaten i Verdun i 843.
Fra Histoire Et Géographie - Atlas Général Vidal-Lablache, 1898.

Grenser rediger

I august 843, etter tre års borgerkrig som i kjølvannet av bortgangen av Ludvig den fromme den 20. juni 840, ble traktaten i Verdun signert mellom hans tre sønner og arvinger. Hans navnebror Ludvig den tyske fikk den østre delen av hovedsakelig tysktalende land. Den samtidige østfrankiske Annales Fuldenses beskriver kongedømmer som «delt i tre» og Ludvig «fikk den østre del».[4] Den vestfrankiske Annales Bertiniani beskriver utbredelsen av Ludvigs land: «ved tildelingen av deler fikk Ludvig alle områder forbi elven Rhinen, men på denne siden av Rhinen fikk han og byene Speyer, Worms og Mainz, med deres grevskaper».[5] Kongeriket Vestfrankia gikk til Ludvigs yngre halvbror Karl den skallede, og mellom deres riker gikk Mellomfrankerriket, med Regnum Italicum, til deres eldre bror, keiser Lothar I.

Mens Vest- og Mellomfrankerriket innbefattet «de tradisjonelle frankiske 'kjernelandene', bestod Østfrankia hovedsakelig av områder som ble annektert til Det frankiske rike på 700-tallet.[6] Dette inkluderte Alemannia, Bayern, Sachsen, og Thüringen, samt de nordre og østre markgrevskap med danskene og slaverne. Den samtidige kronikøren Regino av Prüm skrev at «de forskjellige folk» (diversae nationes populorum) i Østfrankia, hovedsakelig tysk- og slavisktalende, kunne «skilles fra hverandre av rase, skikk, språk og lover» (genere moribus lingua legibus).[6][7]

Kongedømme rediger

Det karolingiske storrikes riksregalier hadde blitt delt av Ludvig den fromme på sin dødsseng mellom hans to trofaste sønner, Karl den skallede og Lothar. Ludvig den tyske, som var i opprør, fikk ingen av kronjuvelene eller de liturgiske bøker assosiert med karolingisk kongevelde. Dermed ble symbolene og ritualene av det østfrankiske kongevelde skapt fra bunnen av.[8]

Fra tidlig av hadde Det østfrankiske kongerike en mer formalisert idé om kongelig valg enn Vestfrankia. Rundt 900 ble en liturgi (ordo) for kroningen av en konge, kalt den tidlige tyske ordo, skrevet for et privat publikum. Den krevde at kroneren skulle spørre den «designerte prins» (princeps designatus) hvorvidt han var villig til å forsvare kirken og folket, og dermed snu seg og spørre publikum om de var villige til å underlegge seg prinsen, og adlyde hans lover. Sistnevnte ropte deretter ut «Fiat, fiat!» («La det bli gjort!»), en handling som senere ble kjent som «anerkjennelse». Dette er den tidligste kjente kroningen ordo med en anerkjennelse i den, og den ble deretter inkorporert i den innflytelsesrike Pontificale Romano-Germanicum.[9]

I juni 888 kalte kong Arnulf et råd ved Mainz. Ved møtet var tre erkebiskoper av Det østfrankiske kongerike — Wilbert av Köln, Liutbert av Mainz og Ratbod av Trier — og de vestfrankiske erkebiskopene av Reims (Fulk) og Rouen (Johan I) sammen med biskopene av Beauvais og Noyon. Ifølge Walter Ullmann var vestfrankernes tilstedeværelse på grunn av «golde kirkelige tanker» om østen, og rådet fortsatte å adoptere vestfrankiske ideer om kongelig sakralitet og salvelse. Det var «den første fasen i assimileringsprosessen til de to halvdelene av den karolingiske arv».[10] I et annet kirkeråd ved Tribur i 895 erklærte prelatene at Arnulf var valgt av Gud, og ikke av menn, og Arnulf sverget til gjengjeld å forsvare kirken og dens privilegier mot alle dens fiender. Da Arnulf døde i 899 ble hans lille sønn, Ludvig IV, kronet, men ikke salvet, og plassert under veiledning av erkebiskop Hatto I av Mainz. Ludvigs kroning var den første i tysk historie. Da Ludvig døde sent i september 911 ble hertug Konrad av Franconia valgt til å erstatte ham den 10. november, og ble den første tyske konge som fikk salvelse.[10]

Kirke rediger

De tre grunnleggende tjenestene klostrene kunne skylde herskeren i de frankiske riker var militærtjeneste, en årlig penge- eller arbeidsdonasjon, og bønn for den kongelige familie og kongedømme. Kollektivt ble disse kjent gjennom det tekniske begrepet servitium regis («kongens tjeneste»).[11] Ifølge Notitia de servitio monasteriorums bevis, en liste klostre og tjenester de skylte nedskrevet rundt 817, var byrden av militær- og pengetjeneste mer alvorlig i Vestfrankia enn i Østfrankia. Kun fire klostre oppført som «forbi Rhinen» (ultra Rhenum) skylte disse tjenestene: Lorsch, Schuttern, Mondsee og Tegernsee.[12]

Se også rediger

Noter rediger

  1. ^ Begrepet «Frankia», frankernes land, var ofte brukt for å referere til riket. Regjeringsdynastiet var frankiske, selv om dens innbyggere ikke var hovedsakelig frankiske.

Referanser rediger

  1. ^ Moseng, Terje Breigutu : Hyrder på ville veier – Kritikk av biskoper i 900-tallets historieskriving, s. 1
  2. ^ Goldberg (1999), s. 41. Sitat: «the east Frankish kingdom [was] a political entity that laid the foundations for the kingdom of Germany».
  3. ^ Bradbury (2007), s. 21. Sitat: «... division which gradually hardened into the establishment of separate kingdoms, notably East and West Francia, or what we can begin to call Germany and France.»
  4. ^ AF a. 843: in tres partes diviso ... Hludowicus quidem orientalem partem accepti.
  5. ^ AB a. 843: ubi distributis portionibus, Hludowicus ultra Rhenum omnia, citra Rhenum vero Nemetum, Vangium et Moguntiam civitates pagosque sortitus est. Byene er Speyer, Worms og Mainz.
  6. ^ a b Goldberg 1999, 41.
  7. ^ Reynolds 1997, 257.
  8. ^ Goldberg 1999, 43.
  9. ^ Ullmann 1969, 108–09.
  10. ^ a b Ullmann 1969, 124–27.
  11. ^ Bernhardt 1993, 77.
  12. ^ Bernhardt 1993, 112 og n. 116.

Litteratur rediger

  • Bernard Bachrach og David Bachrach. «The Saxon Military Revolution, 912–973: Myth and Reality». Early Medieval Europe 15 (2007), 186–222. doi:10.1111/j.1468-0254.2007.00203.x
  • Bernard Bachrach og David Bachrach. «Early Saxon Frontier Warfare: Henry I, Otto I, and Carolingian Military Institutions». Journal of Medieval Military History 10 (2012), 17–60.
  • David Bachrach. «Exercise of Royal Power in Early Medieval Europe: The Case of Otto the Great, 936–973». Early Medieval Europe 17 (2009), 389–419. doi:10.1111/j.1468-0254.2009.00283.x
  • David Bachrach. «The Written Word in Carolingian-Style Fiscal Administration under King Henry I, 919–936». German History 28:4 (2010), 399–423. doi:10.1093/gerhis/ghq108
  • John W. Bernhardt. Itinerant Kingship and Royal Monasteries in Early Medieval Germany, c. 936–1075. Cambridge Studies in Medieval Life and Thought, 21. Cambridge: Cambridge University Press, 1993. ISBN 0521394899 doi:10.1017/CBO9780511562372
  • Jim Bradbury. The Capetians: Kings of France, 987–1328. London: Hambledon Continuum, 2007.
  • Eric J. Goldberg. «'More Devoted to the Equipment of Battle Than the Splendor of Banquets': Frontier Kingship, Military Ritual, and Early Knighthood at the Court of Louis the German». Viator 30 (1999), 41–78. doi:10.1484/J.VIATOR.2.300829
  • Timothy Reuter. «The Medieval German Sonderweg? The Empire and its Rulers in the Highe Middle Ages». I Kings nd Kingship in Medieval Europe, ed. Anne J. Duggan (London: 1993), 179–211.
  • Susan Reynolds. Kingdoms and Communities in Western Europe, 900–1300. Oxford: Clarendon, 1997.
  • Walter Ullmann. The Carolingian Renaissance and the Idea of Kingship. London: Methuen, 1969.


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Østfrankerriket&oldid=23491333»