Åpne hovedmenyen
Semele
Semele
Die Apotheose der Semele, maleri av Antoine Caron, 1585
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnΣεμέλη
MakeZevs
BarnDionysos
TeksterNonnos
Ovid
Hyginus
I andre mytologierStimula (romersk mytologi)

Semele (gresk: Σεμέλη, Semelē) er i gresk mytologi en datter av boiotiske helten Kadmos og Harmonia. I en av de mange opphavsmytene til Dionysos, var Semele hans mor som hun unnfanget med Zevs.[1] I en annen versjon av Dionysos' opphavsmyte er han sønn av Persefone.[2] Navnet «Semele», som andre elementer i Dionysoskulten (eksempelvis thyrsos og dityrambe), er ikke gresk,[3] men trakisk-frygisk.

Det synes som om bestemte elementer i kulten om Dionysos og Semele ble overtatt av trakere fra den lokale befolkningen da disse utvandret til Anatolia og hvor trakerne deretter ble kalt for frygere.[4] Disse kultelementene ble deretter overført til senere greske kolonister langs kysten av Anatolia. Den greske historikeren Herodotos, som har gitt en redegjørelse om Kadmos, har spekulert i at Semele levde 1600 år før hans egen tid, eller en gang for 2000 f.Kr.[5] Semele er bevitnet som identifisert med den etruskiske gudinnen Semla, avbildet på baksiden av et bronsespeil på 300-tallet f.Kr. Muligens fra etruskisk innflytelse ble Semele i Roma identifisert med gudinnen Stimula.

EtymologiRediger

I henhold til en del lingvister er navnet «Semele» trakisk-frygisk,[6] avledet fra et urindoeuropeisk rotord *dgem i betydningen «jord».[7] Julius Pokorny rekonstrerte hennes navn fra dens urindoeuropeiske rot som «jord» og knyttet det til trakiske Zemele, «Moder jord».[8][9] Imidlertid mener Walter Bukert at mens Semele er «åpenbart ikke-gresk», legger han til at «det er ikke mer mulig å bekrefte at Semele er et trakisk-frygisk ord for jord enn det er å bevise forrangen av lydiske baki- over Bacchus som et navn for Dinoysos.»[10]

Zevs' forførelse og Dionysos' fødselRediger

 
Jupiter (Zevs) og Semele (1894-95), maleri av Gustave Moreau

I en versjon av myten var Semele en av Zevs' prestinner, og ved en anledning ble hun sett av Zevs da hun slaktet en okse på hans alter og deretter svømte i elven Asopos for å rense seg for blodet. Da Zevs fløy over henne i forkledningen av en ørn begjærte han henne, og etter å ha oppsøkt henne, besøkte han henne jevnlig i all hemmelighet.[11]

Zevs' hustru Hera oppdaget affæren med Semele da denne senere ble gravid. Hera forkledde seg som en gammel kjerring,[12] gjorde seg til venn med Semele som betrodde seg at hennes elsker faktisk var Zevs. Hera lot som om hun ikke trodde henne, og plantet tvilens frø i Semeles sinn. Semele ba derfor vitebegjærlig om en velsignelse fra Zevs, og han ville glede sin elskerinne. Han lovte i eds form å gi henne hva hun måtte be om. Hun ba da Zevs om avsløre seg i all sin guddommelighet. Han ba henne om ikke å be om dette, men hun insisterte og han var tvunget ved sin ed til å vise seg. Dødelige kan derimot ikke se på himmelguden uten å brenne opp og hun døde øyeblikkelig da han viste seg fram, fortært av hans guddommelige flammer.[13]

Zevs klarte å rive til seg hennes ufødte barn, Dionysos, og reddet livet hans ved å sy ham inn i låret sitt (derav epitetet Eirafiotes, «innsydd», i De homeriske hymnene). Noen få måneder senere ble Dionysos født. Av den grunn ble han kalt for «den to-fødte».[14]

Da han vokste opp, berget Dionysos sin mor fra dødsriket Hades,[15] og hun ble en gudinne på fjellet Olympos, gudenes hjem, under det nye navnet Thyone, overvåket de vanvittige som var inspirert av hennes sønn Dionysos.[16]

Gjort gravid av ZevsRediger

Det er en fortelling i Fabulæ 167 av Gaius Julius Hyginus, eller en senere forfatter som har fått sitt verk tilskrevet Hyginus. I denne er Dionysos (kalt for Liber) sønn av Jupiter og Proserpina, og ble drept av titanene. Jupiter ga sitt utrevne hjerte som en drikke til Semele som på denne måten ble gravid. Men i en annen fortelling svelget Zevs selv hjertet for å gi sin sæd til Semele. Hera deretter overtalte Semele til om å be Zevs komme til seg som den guden han var. Han så gjør og hun dør i et flammehav, men Zevs redder hennes barn og sydde det inn i læret. Det er imidlertid ingen antydning i teksten at Semele er en jomfru.[17] Som et resultat av dette ble Dionysos «også kalt for Dimetor [av to måneder]... ettersom de to Dionysoi ble født av en far, men av to mødre.»[18]

Enda en variant av fortellingen er funnet hos Kallimakhos (200-tallet f.Kr.)[19] og Nonnos (400-tallet e.Kr.).[20] I denne versjonen er den første Dionysos kalt for Zagreus. Nonnos presenterer ikke unnfangelsen som jomfruelig; heller er det redaktørens notater som sier at Zevs svelget Zagreus' hjerte, og besøkte den dødelige kvinnen Semele som han deretter forførte og gjorde gravid. I Dionysiaka 7.110[21] klassifiserte han Zevs' affære med Semele som én i en rekke av tolv, de andre elleve kvinnene som han satte barn på var Io, Europa, nymfen Plouto, Danaë, Aigina, Antiope, Leda, Dia, Alkmene, Laodameia, mor til Sarpedon, og Olympias.

LokaliseringerRediger

De mest vanlige stedene for fortellingene om Semele er palasset som utgjorde akropolis i Theben, og som ble kalt for Kadmeia.[22] Da geografen Pausanias besøkte Theben på 100-tallet e.Kr. ble han vis brudekammeret hvor Zevs skal ha besøkt henne og avlet Dionysos. Ettersom en orientalsk sylindersk segl med inskripsjoner er funnet i palasset som kan bli datert til 1300-1200-tallet f.Kr.,[23] har myten om Semele antagelig mykensk opprinnelse eller av enda tidligere opprinnelse. Ved den mytiske bunnløse innsjøen og det forhistoriske stedet Lerna ved østkysten av Peloponnes skal Dionysos ha gått ned i Hades for å redde sin mor. Han ble ledet av hyrden Prosymnos til nedgangen ved at denne rodde ham ut til midten av innsjøen.

Via de greske mytene om Semele ble hun lokalisert i Theben, de fragmentariske homeriske hymnene til Dionysos har gjort stedet hvor Zevs ga en andre fødsel til guden til et fjernt og mytisk vagt beskrevet:

«For noen sier ved Drakanon; og noen på vindfylte Ikaria; og noen på Naxos, o'gudommeligfødte, Insewn; og andre ved dypvirvelende elv Asopos som gravide Semele bar deg til Zevs, tordenelskeren. Og andre dog, herre, sier du ble født i Theben; men alle disse farer med løgn. Far til mennesker og guder ga deg en fødsel fjernt fra mennesker og i hemmelighet fra hvitarmede Hera. Det er et bestemt Nysa, et fjell særs høyt og rikt med trevekster, langt fra Fønikia, nær elvene til Aigyptos...»

Semele ble dyrket i Athen ved den årlige festivalen Lenaia da en årsgammel okse, symbolsk på Dionysos, ble ofret til henne. En niendedel ble brent ved alteret på gresk vis; resten ble revet og spist rått av de som ofret.[24]

Aiskhylos har skrevet en tragedie om Semele. Det har siden gått tapt, bortsett fra noen få linjer som er sitert av andre skribenter, og et papyrusfragment fra Egypts Oxyrhynchos, P. Oxy. 2164.[25]

Semele i etruskisk kulturRediger

 
Tegning av et etruskisk speil: Semele omfavner sin sønn Dionysos mens Apollon ser på og en satyr spiller på en aulos.

Semele er dokumentert i etruskisk mytologi med den etruskiske navnformen Semla, avbildet på baksiden av et bronsespeil fra 300-tallet f.Kr.

Semele i romersk kulturRediger

I antikkens Roma var en lund (lucus) i nærheten av Ostia, lokalisert mellom Aventinerhøyden og elven Tiber,[26] dedikert til en gudinne kalt Stimula. Den tyske klassiske forskeren Roscher inkluderte navnet Stimula i Indigitamenta, en liste av romerske guddommer som ble drevet av prestene for sikre seg at den riktige guddommen ble fremmet i offentlige ritualer.[27] I sitt dikt om den romerske kalender, identifiserte Ovid denne gudinnen med Semele:

«lucus erat, dubium Semelae Stimulaene vocetur;
maenadas Ausonias incoluisse ferunt:
quaerit ab his Ino quae gens foret. Arcadas esse
audit et Euandrum sceptra tenere loci;
dissimulata deam Latias Saturnia Bacchas
instimulat fictis insidiosa sonis:»[28]

En direkte norsk oversettelse kan være:

«Det var en lund: kjent enten som Semeles eller Stimulas:
Bebodd, sa de, av italienske bakkantinnene.
Ino, spurte dem om deres nasjon, lærte at de var arkaider,
Og at Evander var stedets konge.
Skjulte sin guddommelighet, Saturns datter snedig
Tilskyndet latianske bacchæ med svikefulle ord:»
 
Romersk sarkofag (ca. 190 e.Kr.) som viser Bacchus' prosesjon som en romersk triumftog da han kommer tilbake fra India; med scener fra hans fødsel i det mindre panelet øverst. Walters Art Museum, Baltimore, Maryland

Augustin av Hippo skrev at gudinnen er navngitt etter stimulae, «piggstav», «pisk», hvilket henviste til at en person er drevet til ekstreme handlinger.[29] Gudinnen lund var åstedet for en dionysisk skandale[30] som førte til at de romerske myndighetene forsøkte å undertrykke kulten (Senatus consultum de Bacchanalibus). Romerne så på feiringen bakkanal med mistenksomhet, basert på rapporter om ekstatiske oppførsel som sto i motsetning til romerske dydene og diskresjonen til ritualer som krevde innvielser. I 186 f.Kr. vedtok det romerske senatet harde aksjoner for å begrense kulten, men uten å forby den. Religiøse forestillinger og myter knyttet til Dionysos ble suksessfullt tilpasset og adoptert og forble gjennomtrengende i romersk kultur, noe som er åpenbart i eksempelvis de dionysiske scenene i romersk veggmalerier[31] og på dekorasjonene av sarkofager fra 100- til 300-tallet e.Kr.

Den greske kulten for Dionysos hadde blomstret blant etruskerne i den arkaiske perioden, og hadde blitt kompatibel med etruskiske religiøse forestillinger. Et av hovedprinsippene til de dionysiske mysterier som ble spredt til Latium og Roma var konseptet om gjenfødsel, hvor det var komplekse myter om gudens egen fødsel som sto sentralt. Fødsel- og barneguddommer var viktige i romersk religion. Ovid identifiserte Semeles søster Ino som den oppdragende gudinnen Mater Matuta. Denne gudinne hadde et betydelig kultsenter i Satricum som ble bygget i 500–490 f.Kr. Den kvinnelige ledsager som opptrer med Bacchus (Dionysos) i akroterionske statuer der kan ha vært Semele eller Ariadne. Paret var en del av aventinertriaden i Roma som Liber og Libera, sammen med Ceres. Triadens tempel er lokalisert i lunden til Stimula,[32] og lunden og dens helligdom (sacrarium) var lokalisert utenfor Romas hellige område (pomerium), kanskje som «den mørke siden» av aventinertriaden.[33]

Semeles plass i OlympenRediger

De olympiske gudenes slektstre i gresk mytologi
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Uranos
 
Gaia
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Okeanos
 
Hyperion
 
Koios
 
Krios
 
Iapetos
 
Mnemosyne
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kronos
 
Rhea
 
Tethys
 
Theia
 
Foibe
 
Themis
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Zevs
 
Hera
 
Hestia
 
Demeter
 
Hades
 
Poseidon
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Ares
 
Hefaistos
 
Hebe
 
Eileithyia
 
Enyo
 
Eris
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Metis
 
 
 
Maia
 
 
 
 
Leto
 
 
 
 
Semele
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Afrodite
 
Athena
 
 
Hermes
 
Apollon
 
Artemis
 
Dionysos

ReferanserRediger

  1. ^ Selv om Dionysos er kalt for en sønn av Zevs (se The cult of Dionysus : legends and practice Arkivert 11. oktober 2007 hos Wayback Machine.; Dionysus, Greek god of wine & festivity; The Olympian Gods Arkivert 2. oktober 2007 hos Wayback Machine.; Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology; Dionysus i: The Columbia Encyclopedia, 6. utg., 2007, etc.), Walker, Barbara (1983): The Woman's Encyclopedia of Myths and Secrets, Harper/Collins, kalte Semele for «Dionysos' jomfrumor», et begrep som motsier det bilde som er gitt i antikkens kilder: Hesiod kaller ham for «Dionysos som Kadmos' datter Semele bar i forening med Zevs», Evripides kaller ham for sønn av Zevs, Ovid forteller hvordan hans Semele, framfor Hera, var «foretrukket i Joves favnetak», mens Pseudo-Apollodorus sier at «Zevs elsket Semele og tok henne til sengs».
  2. ^ Grekerne på Kreta bevarte en tradisjon om at Zagrevs var sønn av Zevs og Persefone på Kreta: Diodorus Siculus, v. 75.4: «de hevder at guden ble født av Zevs og Persefone på Kreta, og at Orfeus i de orfiske mysteriene representerte ham som slitt i stykker av titanene»; Julius Firmicus Maternus: De errore profanarum religionum, vi 5 (bemerket av Károly Kerényi (1976), s. 83, note 109)
  3. ^ Burkert (1985): Greek Religion
  4. ^ Nilson, Martin P. (1967), s. 378
  5. ^ Herodot: Historier, II, 2.145
  6. ^ Kerenyi (1976), s. 107; Seltman (1956)
  7. ^ Nilsson, Martin P. (1967): Die Geschichte der Griechischen Religion, bind I. C. H . Beck Verlag. München, s. 568
  8. ^ Pokorny, Julius: Indogermanisches Etymologisches Woerterbuch: rotord *dgem
  9. ^ Sammenlign Žemyna (avledet fra žemė – jord), gudinne av jorden (modergudinne) i litauisk mytologi, og Zeme, også referert til som Zemes-mãte, en slavisk og latvisk gudinne av jorden. Jf. Ann, Martha & Myers Imel, Dorothy (1993): Goddesses in World Mythology. Santa Barbara. CA: ABC-CLIO.
  10. ^ Burkert, Walter (1985): Greek Religion, s. 163
  11. ^ Nonnos: Dionysiaka 7.110-8.177 (Dalby (2005), s. 19–27, 150)
  12. ^ Eller i forkledningen som Semeles pleier, Beroë, i henhold til Ovids Metamorfoser III.256ff og Hyginus' Fabulæ 167.
  13. ^ Ovid: Metamorfoser III.308–312; Hyginus: Fabulæ 179; Nonnos: Dionysiaka 8.178-406
  14. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheka 3.4.3; Apollonios Rhodios: Argonautika 4.1137; Lukian: Dialoger til gudene 9; sammenlign fødselen til Asklepios, tatt fra Koronis på sitt gravbål (jf. Preller, L. (1894): Theogonie und Goetter, bind I av Griechische Mythologie, s. 661).
  15. ^ Hyginus: Astronomi 2.5; Arnobius: Disputationes adversus gentes (Mot hedningene), 5.28 (Dalby (2005), s. 108–117)
  16. ^ Nonnos: Dionysiaka 8.407-418
  17. ^ Hyginus: Fabulæ 167.1
  18. ^ Diodorus Siculus: Bibliotheca historica 4. 4. 5, sitert i Theoi Projects samling av kilder for Zagreus
  19. ^ Kallimakhos: Fragmenter, i etymologiske ζαγρεὺς, Zagreos; se Müller, Karl Otfried; Leitch, John (1844): Introduction to a Scientific System of Mythology, s. 319, n.5
  20. ^ Nonnos: Dionysiaka 24. 43 ff — oversettelse i Zagreus
  21. ^ Nonnos: Dionysiaka 7.110
  22. ^ Semele ble «gjort til en kvinne fra Theben og kalt for Kadmos' datter, skjønt hennes opprinnelige vesen som en jordgudinne er åpenbart bevist», i henhold til W. K. C. Guthrie (1953): Orpheus and Greek Religion, 3. utg., s. 56. Robert Graves er karakteristisk spekulativ da han hevdet at fortellingen «synes å nedtegne sammendrag av handlinger av grekere i Boeotia i avslutningen av tradisjonen med kongelig ofring: den olympiske Zevs hevder sin makt, tar den dømte kongen under sin egen beskyttelse, og ødelegger gudinnen med hennes egen lynstråle.» (Graves 1960:§14.5). Forbindelsen Semele=Selene er uansett ofte bemerket.
  23. ^ Kerenyi (1976), s. 193 og note 13
  24. ^ Graves (1960), 14.c.5
  25. ^ Gantz, Timothy (1981): «Divine Guilt in Aischylos» i: The Classical Quarterly New Series, 31.1 (18-32), s. 25f.
  26. ^ CIL 6.9897; Littlewood, R. Joy (2006): A Commentary on Ovid's Fasti, Book 6, Oxford University Press, s. 159.
  27. ^ Roscher, W.H. (1890–94): Ausführliches Lexikon der griechischen und römischen Mythologie, Leipzig: Teubner, bind 2, pt. 1, s. 226–227.
  28. ^ Ovid: Fasti , 6.503ff.
  29. ^ Augustin: De Civitate Dei 4.11.
  30. ^ Beskrevet av Titus Livius: Ab Urbe Condita 39.12.
  31. ^ Littlewood (2006): A Commentary on Ovid, s. xliv. Se særlig maleriene i Villa for mysteriene.
  32. ^ Littlewood (2006): A Commentary on Ovid, s. xliv.
  33. ^ Lipka, Michael (2009): Roman Gods: A Conceptual Approach, Brill, s. 18–19.

LitteraturRediger

  • Burkert, Walter (1985): Greek Religion, Cambridge, Mass.: Harvard University Press, ISBN 0-674-36280-2
  • Dalby, Andrew (2005): The Story of Bacchus, London: British Museum Press, ISBN 0-7141-2255-6 (US ISBN 0-89236-742-3)
  • Graves, Robert (1960): The Greek Myths
  • Kerenyi, Karl (Károly) (1976): Dionysus: Archetypal Image of the Indestructible Life, Bollingen, Princeton
  • Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks, s. 256ff.
  • Seltman, Charles (1956): The Twelve Olympians and their Guests. Shenval Press Ltd.

Eksterne lenkerRediger