Wikipedia

Sandra Magnus

amerikansk ingeniør og astronaut

Sandra Hall Magnus (født 1964) er en amerikansk ingeniør og tidligere NASA- astronaut.[3] Hun returnerte til jorden sammen med mannskapet på STS-119 Discovery den 28. mars 2009, etter å ha tilbrakt 134 dager i bane.[4] Hun var en del av mannskapet på STS-135, romfergens siste oppdrag. Hun er også en lisensiert amatørradiooperatør med kallesignalet KE5FYE. Hun var fra 2012 til 2018 administrerende direktør for American Institute of Aeronautics and Astronautics.

Sandra Magnus
Født30. okt. 1964[1]Rediger på Wikidata (59 år)
Belleville[1]
BeskjeftigelseRomfarer, ingeniør Rediger på Wikidata
Utdannet vedGeorgia Institute of Technology
Missouri University of Science and Technology
Belleville High School-West
Southwestern Illinois College
NasjonalitetUSA
UtmerkelserMedaljen for fortjeneste i utforsking av verdensrommet
NASA Distinguished Service Medal (2009)[2]
Romfartskarrière
Tid i rommet226 602 minutt
Sandra Magnus på Commons

Biografi rediger

Tidlig liv og utdanning rediger

Magnus er født og oppvokst i Belleville, Illinois . Hun tok grader i fysikk og elektroteknikk fra University of Missouri – Rolla (nå kjent som Missouri University of Science and Technology) før hun fikk en doktorgrad i materialvitenskap og ingeniørfag fra Georgia Institute of Technology i 1996. Forskning for avhandlingen hennes, med tittelen "An Investigation of the relationship between the thermochemistry and emission behavior of thermionic cathodes based on the BaO-Sc2O3-WO3 ternary system" ble støttet av et stipend fra NASA Lewis Research Center.[5]

Ingeniørkarriere rediger

I løpet av 1980-årene jobbet hun med å designe stealth-fly som ingeniør for McDonnell Douglas, hvor hun jobbet med fremdriftssystemet for A-12 Avenger II fram til prosjektet ble avbrutt av marinen i 1991.[3]

NASA-karriere rediger

 
Sandra Magnus, STS-119 oppdragsspesialist, som trener på Cycle Ergometer with Vibration Isolation System (CEVIS) i Destiny-laboratoriet.

Magnus ble valgt som astronautkandidat i 1996. Etter opplæring i to år, jobbet hun i avdelingen Payloads/Habitability i Astronautkontoret fra januar 1997 til mai 1998. Arbeidet hennes inkluderte koordinering med European Space Agency og Development Agency of Japan (NASDA) og Brasil. I mai 1998 fikk hun i oppdrag å jobbe i Russland for å støtte og teste maskinvareutvikling for nyttelast. I 2000 var hun CAPCOM for den internasjonale romstasjonen.[3]

STS-112 rediger

Hun fløy sitt første romfartsoppdrag, STS-112, i oktober 2002 som oppdragsspesialist. Hovedmålet med Atlantis-romfergen sitt oppdrag var installasjonen av S1 truss-seksjonen på den internasjonale romstasjonen (ISS) og levering av forbruksvarer. Under de tre romvandringene opererte Magnus romstasjonens robotarm som krevdes for å installere og aktivere S1 truss-seksjonen. Flytiden var 10 dager 19 timer 58 minutter og 44 sekunder.

Overlevelsestrening rediger

Magnus deltok fra 29.–31. januar 2006, sammen med Oleg Artemiev og Michael Barratt, i en to-dagers undersøkelse for evnen til å overleve i et ubebodd område i tilfelle Soyuz-nedstigningsmodulen skulle nødlande. Hun besto denne eksamen i skogen nær Moskva.[6]

NEEMO 11 rediger

Fra 16.–22. september 2006 tjente Magnus som sjef for NASAs NEEMO 11-oppdrag, en undersjøisk ekspedisjon ved National Oceanic and Atmospheric Administrations Aquarius-laboratorium som ligger utenfor kysten av Florida. Sammen med andre astronauter/akvanauter Timothy Kopra, Robert Behnken og Timothy Creamer, som alle trente for mulige oppdrag til den internasjonale romstasjonen, imiterte hun månevandringer, testet konsepter for mobilitet ved å bruke forskjellige romdraktkonfigurasjoner og vekter for å simulere månens tyngdekraft. Teknikker for kommunikasjon, navigasjon, geologisk prøveinnhenting, konstruksjon og bruk av fjernstyrte roboter på Månens overflate ble også testet. National Undersea Research Center- støttebesetningsmedlemmene Larry Ward og Roger Garcia ga ingeniørstøtte inne i habitatet.[7]

Ekspedisjon 18 rediger

Magnus fungerte som flyingeniør om bord på den internasjonale romstasjonen som en del av ekspedisjon 18.[3] Hun var oppdragsspesialist på STS-126 for turen til stasjonen, som startet 14. november 2008. Hun tjente som oppdragsspesialist på STS-119 da den kom tilbake 28. mars 2009.[3] Hun logget 133 dager i bane og mottok varme hilsener fra NASA da hun kom tilbake. Erstatningen hennes, JAXA-astronauten Koichi Wakata, ble skutt opp ombord på Discovery 15. mars 2009.[4]

STS-135 rediger

 
Magnus i Cupola ombord på den internasjonale romstasjonen under STS-135.

Den 14. september 2010 kunngjorde NASA at Magnus skulle være en av fire astronauter på STS-135 "launch on need"-mannskapet som om nødvendig skulle fly et redningsoppdrag for STS-134, som opprinnelig var den siste planlagte romferge-flygning.[8] Andre medlemmer som var på mannskapet var kommandør Christopher Ferguson, pilot Douglas G. Hurley og andre oppdragsspesialist Rex J. Walheim. I januar 2011 la NASA til STS-135 til manifestet som det siste romferge-oppdraget, planlagt å startes i juli 2011; STS-134 ble gjennomført i mai 2011, og krevde ingen redningsflyging. Oppdraget startet 8. juli 2011 og landet 21. juli.

I september 2012 ble Magnus visesjef for Astronautkontoret.

Etter NASA rediger

I oktober 2012 forlot hun NASA-Astronautkontoret for å bli administrerende direktør for American Institute of Aeronautics and Astronautics (AIAA).[9] Hun var administrerende direktør frem til januar 2018.[10]

Fra 2018 til 2019 var Magnus rektor ved AstroPlanetView. I 2019 ble hun visedirektør for ingeniørfag ved kontoret til underforsvarsministeren for forskning og ingeniørvitenskap[11] under tidligere NASA-administrator Michael Griffin.

Den 9. februar 2021 kunngjorde Virgin Galactic at Magnus ville bli med i deres Space Advisory Board for å hjelpe med å "gi råd til toppledelsen når selskapet går videre til åpen plass til fordel for alle."[12] Hun vil jobbe med tidligere astronaut Chris Hadfield og sjefforsker i Cubic Corporation David A. Whelan.

Referanser rediger

  1. ^ a b www.jsc.nasa.gov[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ searchpub.nssc.nasa.gov[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e «Sandra H. Magnus (Ph.D.) NASA Astronaut» (PDF). NASA. Besøkt 29. januar 2019. 
  4. ^ a b «Shuttle lands in Florida, ending 13-day voyage». AP. Besøkt 28. mars 2009. 
  5. ^ Magnus, Sandra. «An Investigation of the relationship between the thermochemistry and emission behavior of thermionic cathodes based on the BaO-Sc2O3-WO3 ternary system». Georgia Institute of Technology. Besøkt 16. november 2008. 
  6. ^ «Future cosmonauts learn to survive in freezing weather in the Moscow forests». RuSpace. Besøkt 30. april 2011. 
  7. ^ «NEEMO 11». NASA. Arkivert fra originalen 7. juni 2017. Besøkt 29. januar 2019. 
  8. ^ NASA. «NASA Assigns Crew for Final Launch on Need Shuttle Mission». Arkivert fra originalen 5. juli 2011. Besøkt 14. september 2010. 
  9. ^ «AIAA Announces Sandra H. Magnus as Executive Director». 
  10. ^ «Dr. Sandra H. Magnus Executive Director Emeritus». AIAA. Arkivert fra originalen 30. januar 2019. Besøkt 29. januar 2019. 
  11. ^ «Sandra H. Magnus, Ph.D.». U.S. Dept of Defense. Besøkt 28. mai 2020. 
  12. ^ «Virgin Galactic Launches Space Advisory Board». Virgin Galactic. Besøkt 13. februar 2021. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sandra_Magnus&oldid=24359567»