Akvanaut
Akvanaut (fra engelsk aquanaut)[1] er en dypvannsdykker, utdannet for arbeid i trykk-kammer på havbunnen i stor dybde.
En akvanaut er enhver person som forblir under vann og puster ved et omsluttende trykk lenge nok til at konsentrasjonen av de trege komponentene i pustegassen som er oppløst i kroppsvevet, kan nå likevekt, i en tilstand kjent som metning. Vanligvis gjøres dette i en undervannshabitat på havbunnen i en periode lik eller mer enn 24 sammenhengende timer uten å vende tilbake til overflaten. Begrepet akvanaut er ofte begrenset til forskere og akademikere, skjønt det var en gruppe militære akvanauter under SEALAB-programmet, utviklet av den amerikanske marinen på 1960-tallet.[2]
Kommersielle dykkere under lignende omstendigheter refereres til som metningsdykkere. En akvanaut er forskjellig fra en undervannsbåt (ubåt), ved at en ubåt er begrenset til et undervannsfartøy i bevegelse, for eksempel en ubåt som holder vanntrykket ute.
Etymologi rediger
Begrepet akvanaut er en nydannelse, attestert 1881, sammenstilt av latinske akva-, «vann», og greske nautēs, «sjøfarer, sjømann, skipper»,[1] sistnevnte avledet fra et urindoeuropeisk rotord *nau-, «båt».[3] Det er analogt med den lignende konstruksjonen «astronaut».
Akvanauter rediger
Den første menneskelige akvanauten var den belgiske skribenten og undervannsarkeologen Robert Sténuit, som tilbrakte 24 timer om bord på en liten enmannssylinder på 61 meters dybde i september 1962 utenfor Villefranche-sur-Mer ved den franske rivieraen.[4][5][6] Militære akvanauter omfatter blant annet Robert Sheats, forfatter Robin Cook og astronautene Scott Carpenter og Alan Shepard. Den sivile akvanauten Berry L. Cannon døde av karbondioksidforgiftning under den amerikanske marinens SEALAB III-prosjekt.[7][8] Vitenskapelige akvanauter omfatter blant annet Sylvia Earle, Jonathan Helfgott, Joseph B. MacInnis,[9] Dick Rutkowski, Phil Nuytten og rundt 700 andre, innbefattet besetningsmedlemmene (mange av dem astronauter) av NASAs NEEMO-oppdrag ved Aquarius undervannslaboratorium.[10]
-
Akvanaut Bob Sheats dykker på 90 m nivå underSEALAB II-prosjekt i 1965. -
Berry L. Cannon på innsiden av SEALAB II, 1965 -
SEALAB III, 1969 -
Sylvia Earle viser prøver til en akvanaut inne i Tektite-habitatet, 1970
Referanser rediger
- ^ a b «akvanaut», NAOB
- ^ «SEALAB I III and III US Navy Underwater», Bluebird Marine Systems
- ^ aquanaut (n.), Online Etymology Dictionary
- ^ Sténuit, Robert (1966): The Deepest Days. Overs. Morris Kemp. New York: Coward-McCann.
- ^ Ecott, Tim (2001): Neutral Buoyancy: Adventures in a Liquid World. New York: Atlantic Monthly Press. ISBN 0-87113-794-1. LCCN 2001018840; s. 249–250.
- ^ Norton, Trevor (2006): Underwater to Get Out of the Rain: a love affair with the sea. Da Capo Press. ISBN 0-306-81487-0; s. 191.
- ^ Ecott, Tim (2002): Neutral Buoyancy: Adventures in a Liquid World. London: Penguin. ISBN 9780802139078; s. 264–266.
- ^ «Oceanography: Death in the Depths», Time. 28. februar 1969. Arkivert fra originalen den 14. desember 2008.
- ^ «Dr. Joe MacInnis», Drjoemacinnis.com
- ^ «Aquarius Reef Base», Florida International University
Litteratur rediger
- Hellwarth, Ben (2012): Sealab: America's Forgotten Quest to Live and Work on the Ocean Floor. New York: Simon & Schuster. ISBN 978-0-7432-4745-0. LCCN 2011015725.
- Joiner, James T., red. (2001): NOAA Diving Manual: Diving for Science and Technology, 4. utg., U.S. Department of Commerce, National Technical Information Service. ISBN 0-941332-70-5.
- Miller, James W.; Koblick, Ian G. (1995): Living and Working in the Sea. Best Publishing Company. ISBN 1-886699-01-1.
- Swanson, Jennifer (2018): Astronaut, Aquanaut: How Space Science and Sea Science Interact. Washington, DC: National Geographic Partners. ISBN 978-1-4263-2867-1. LCCN 2017020436.