Den internasjonale romstasjonen

romstasjonen i kretsløp rundt Jorden
Ambox outdated serious.svg
Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon.
Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.

Den internasjonale romstasjonen (engelsk: International Space Station, ISS, russisk: Междунаро́дная косми́ческая ста́нция, МКС) er en romstasjon som per 2022 går i kretsløp rundt Jorden (i lav jordbane). Romstasjonen ble første gang tatt i bruk 2. november 2000,[1] og har vært kontinuerlig bemannet siden da. Den kretser i en banehøyde på i underkant av 350 km. Byggingen av romstasjonen er et samarbeidsprosjekt mellom de fem romfartsorganisasjonene NASA (USA), Roskosmos (Russland), JAXA (Japan), CSA / ASC (Canada) og ESA (Europa).[2] I tillegg var Den Brasilianske Romfartsorganisasjonen (AEB, Brasil) samarbeidspartner gjennom en direkte kontrakt med NASA. Kinas romorganisasjon (CNSA) ytret ønske om å være med i prosjektet,[3] men i 2011 vedtok USAs kongress et dekret som forbød NASA å inngå tosidig samarbeid med Kina.[4]

Den internasjonale romstasjonen (ISS)
Den internasjonale romstasjonen (ISS)
Den internasjonale romstasjonen i oktober 2018
Den internasjonale romstasjonen (ISS)
Besetning 6
Masse ca. 450 000 kg
Trykksatt volum 837 m³
Atmosfæretrykk 1 atm
Historie
Oppskytning 20. november 1998
I bane 8 785 dager
(9. desember 2022)
Bemannet 8 072 dager
(9. desember 2022)
Antall omløp 137 894
(9. desember 2022)
Banedetaljer
Perigeum 376 km over havet
Apogeum 398 km over havet
Inklinasjon 51,6 grader
Gjennomsnittsfart 7 706 m/s
(27 743,8 km/h)
Periode 91 minutter
Den internasjonale romstasjonen (ISS)
Oversikt over ISS' moduler

Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 medddelte den russiske romfartsorganisasjonen Roskosmos at de vil trekke seg fra samarbeidet, grunnet vestlige sanksjoner mot Russland. Roskosmos vil overholde varslingsperioden på ett år.[5]

Alle ombord i romstasjonen er underlagt sine respektive hjemlands lovgivning. Eventuelle lovbrudd ombord er således et anliggende for nasjonale myndigheter.[6]

ForhistorienRediger

I 1971 sendte Sovjetunionen opp sin første Saljut-romstasjon. Det ble skutt opp totalt syv Saljut-romstasjoner, hvorav seks ble brukt av romfarere. Saljut 2 var mislykket. Saljut 7 var i drift til 1986, men fortsatte å gå i bane rundt jorden til 1991.

I 1973 ble USAs romstasjon Skylab skutt opp. Skylab ble besøkt av i alt ni astronauter frem til 1974. Den styrtet over Australia og Indiahavet den 11. juli 1979. Både Saljut stasjonene og Skylab ble skutt opp i ett stykke, og bemannet etterpå.

I 1986 ble den første modulen til romstasjonen Mir skutt opp. Etterhvert ble det skutt opp flere moduler, som så ble koblet sammen med de eksisterende modulene. Over 100 romfarere fra Russland og USA har oppholdt seg på Mir frem til den med vilje ble styrtet i Stillehavet i 2001.

På begynnelsen av 1980-tallet planla USA å bygge en ny romstasjon, romstasjonen Freedom, som et mottrekk til Sovjetunionens Saljut-romstasjoner og Mir. Slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens fall førte imidlertid til at byggingen av Freedom ble kansellert. Etter at romkappløpet var over, og de økonomiske rammen til romfartsorganisasjonene var blitt betydelig mindre, startet USA på begynnelsen av 1990-tallet forhandlinger med Europa, Russland, Japan og Canada om en internasjonal romstasjon. Prosjektet ble kalt romstasjonen Alfa (engelsk:Space Station Alpha) og ble kunngjort for offentigheten i 1993. Det nye fellesprosjektet skulle kombinere de planlagte prosjektene til de forskjellige romfartsorganisasjonene: NASA med romstasjonen Freedom, Russland med Mir-2, ESA med Columbus og JAXA med sitt laboratorium. Romstasjonen fikk på engelsk navnet ISS (International Space Station), og den var i all hovedsak ferdigbygd i 2011.

Byggingen av ISSRediger

 
Den internasjonale romstasjonen (2002)

Utdypende artikkel: Liste over byggingen av ISS

I likhet med Mir består ISS av mange moduler som skytes opp hver for seg og kobles sammen i rommet. ISS er altfor stor og komplisert til å kunne skytes opp i ett stykke, slik Skylab og Saljut-stasjonene ble.

Foreløpig[når?] består ISS av fire store moduler hvor det kan oppholde seg mennesker. To av disse er russiske og to er amerikanske. Hver er omtrent på størrelse med en jernbanevogn eller stor buss, og veier ca. 15–20 tonn hver. Modulene er koblet til hverandre på en rekke (omtrent som jernbanevogner) og heter (fra «bakerst») Zvezda, Zarja, Unity og Destiny.

Det var russiske Zarja (også kalt FGB) som ble skutt opp først, i november 1998, med en russisk bærerakett av typen Proton. Et par uker senere ble USAs Unity (også kalt Node-1) skutt opp med romfergen Endeavour, og koblet til Zarja.

Først i juli 2000 skjøt russerne opp Zvezda, før oppskytingen bedre kjent som "Service-modulen". ISS hadde fått korte besøk av romfergen tidligere, men det var først med Zvezda på plass at ISS kunne bemannes permanent. Den første langtids-besetningen i ISS ble skutt opp i et russisk Sojuz-romskip i oktober 2000. Deretter har det hele tiden vært to eller flere mennesker i ISS, alltid minst én amerikaner og minst én russer.

«Langtidsbesetningene» består av to eller tre personer og er oppe noen måneder om gangen før de blir byttet ut. Nye romfarere bringes opp med Sojuz-romskip, som også bringer hjem den «gamle» besetningen. Sojuz-fartøy kan også komme på «besøk» uten å bytte ut besetningen om bord. Da som regel for å bringe opp nytt utstyr eller nye elementer til ISS, eller for å bytte ut Sojuz-romskipet, som ikke kan være oppe mer enn et halvt år om gangen. (Det er alltid minst ett Sojuz-romskip koblet til ISS, som «livbåt»). Romfergene kan ikke være oppe stort mer enn to uker om gangen. Under slike «besøk» har opptil 10 personer vært om bord i ISS samtidig.

Den foreløpig siste av de fire tidligere nevnte, store modulene heter Destiny, også kjent som US Lab (eller USAs laboratoriemodul). Her utføres de fleste vitenskapelige eksperimentene om bord i ISS. Den ble skutt opp med en romferge i februar 2001.

I tillegg har russerne og amerikanerne skutt opp hver sin luftsluse som gjør det mulig for besetningen å gå ut av romstasjonen og jobbe på utsiden av den, uten at stasjonen blir tømt for luft. (Det er det som ville skjedd på et øyeblikk hvis man bare åpnet døra på vanlig måte).

I tillegg til disse modulene, hvor det kan oppholde seg mennesker uten romdrakter, hadde amerikanerne skutt opp fire store såkalte bjelkesegmenter (pr. høsten 2004). Disse er nesten like store som de store modulene på romstasjonen, men det kan ikke oppholde seg mennesker i dem. I stedet er de utstyrt med forskjellig nødvendig utstyr. Det viktigste er nok de store solcellepanelene, som minner om enorme sommerfuglvinger. Disse skaffer elektrisk strøm til ISS. I tillegg finnes batterier, gyroer, antenner, en liten vogn med en stor kran, eller robotarm, montert på. Dessuten forskjellige vitenskapelige instrumenter.

Nye modulerRediger

 
Canadisk robotarm i bruk på amerikanske romferger
Hovedartikkel: Planlagte moduler på ISS

Det er bygget flere bjelkesegmenter og flere moduler som venter på å bli skutt opp med romfergen.

Romferja Endeavour ble 11. mars 2008 skutt opp mot den internasjonale romstasjonen ISS, hvor sju astronauter skulle gjennomføre det lengste oppdraget ved en romstasjon noensinne.

Både Sojuz og Progress er mindre enn romfergene, og kan derfor ikke ha så mye med seg som romfergene. Sojuz tar maksimalt tre personer om gangen. Romfergen tok som regel seks eller syv, og hadde plass til enda flere, om nødvendig. Verken Progress eller Sojuz kan ta med store moduler, slik romfergene kunne, så man har ikke bygget videre på ISS etter at Columbia havarerte. Russerne kan riktignok skyte opp store moduler med de store Proton-rakettene.

Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, som Norge og de fleste andre vesteuropeiske land er med i, har bygget sin egen ISS-modul, Columbus (eller COF, for Columbus Orbiting Facility). Den ble skutt opp med Atlantis i 2007. Japanerne har også bygget en egen modul, kalt Kibo, eller JEM (Japan Experiment Module), som ble skutt opp til ISS med Discovery i mai 2008.

Canada har bygget en stor «robotarm» (Canadarm2), som ble skutt opp med en amerikansk romferge i april 2001. Når en romferge har koblet seg til ISS brukes denne armen til å løfte store moduler og bjelkesegmenter ut av romfergens lasterom og sette dem på plass på riktig sted på ISS.

Brasil bidrar også til i ISS.

Høsten 2003 ble Folkerepublikken Kina det tredje landet (etter Sovjet/Russland og USA) som med egne raketter og romskip brakte et menneske opp i verdensrommet og tilbake igjen. Men Kina er ikke med i ISS-prosjektet, selv om de teknisk sett godt kunne vært det.

Fremtidig driftRediger

Da den første ISS-modulen ble skutt opp i 1998 regnet man med at ISS skulle være stort sett ferdig bygget i omtrent 2004 og brukes i 15 år, dvs. til rundt 2013.

I desember 2021 kunngjorde NASAs administrerende direktør Bill Nelson at USAs regjering forpliktet seg til å holde romstasjonen i drift til 2030. Dette skjer parallellt med at NASA samarbeider med ikke-statlige selskaper for å utvikle én eller flere kommersielle romstasjoner.[7]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger