Salamander (fabeldyr)

Salamander er i folketroen, og som symbol, navnet på en skapning med en øgle-lignende form, som vanligvis knyttes til det klassiske elementet ild.

Ildsalamander fra manuskriptet Kodeks Wiener Diskudires, folio 423 recto, før 512 f.Kr.
Norges grunnlov av 1814: her sees Hans Jacob Stangs lakksegl i midten på andre rad ovenfra. Originalteksten til Grunnloven, som eidsvollsmennene signerte 17. mai 1814 og satte sine respektive segl på, oppbevares i Stortingsarkivet.[1]

I Paracelsus sitt verk om alkymi, er salamander beskrevet som ildens elementærånd. De andre elementæråndene var, ifølge Paracelsus, undiner, som er vannets ånder, sylfer, som er luftens ånder, og gnomene, som er jordens ånder.

Romeren Plinius den eldre (død år 79) skrev ned myten om salamanderen som kan slukke ilden med den kalde kroppen sin og uten å brenne seg. Bildet av salamanderen i flammene ble til et symbol, bl.a. på Jesu oppstandelse. Salamanderen i flammene finnes fortsatt i dag flere steder i det franske kongeslottet Fontainebleau, fordi Frans I (død 1547) brukte salamanderen som sitt personlige symbol.

Salamanderen i flammene er også brukt som figur i våpenskjold, blant annet i det noe overlessede våpenseglet til sogneprest Hans Jacob Stabel, som han som eidsvollsmann satt på Grunnloven av 17. mai 1814. Salamanderen i flammene står i 2. felt av det kvadrerte skjoldet. Han hadde trolig laget dette våpenskjoldet selv, og med en kristen symbolikk i tankene, da det ikke er kjent at andre i slekten Stabel brukte det.

ReferanserRediger

  1. ^ «Dokumentet Grunnlova av 17. mai 1814» (norsk nynorsk). Stortinget. Besøkt 28. mars 2022. 

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

  • Fotolitografisk Gjengivelse af det i Storthingets Arkiv opbevarede Original-Haandskrift af Kongeriget Norges Grundlov af 17.de Mai 1814 (viser eidsvollsmennenes segl)
  • Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)