Undiner
Undiner eller ondiner (latin: unda, bølge) er i folketroen en slags ånder som er knyttet til vann. I sitt verk om alkymi, ble de beskrevet av Paracelsus som vannets elementærånder.[1] De andre elementæråndene var ifølge Paracelsus sylfene, som er luftens ånder, salamandere, som er ildens ånder, og gnomene, som er jordens ånder.
Undinene opptrer også i europeisk folklore som Fe-lignende vesener, og navnet brukes også tidvis om andre vann-ånder.[2] Beslektede mytologiske vesener er havfruer, vann-nymfer, selkier, sirener og andre vesener knyttet til vann. I noen eventyr er de istand til å tilegne seg en sjel ved å gifte seg med en mann og føde hans barn.
I den populære novellen Undine fra 1811 av den tyske forfatteren Friedrich de la Motte Fouqué, opptrer en undine som heltinnen. Denne romanen har inspirert produksjonen av operastykker og pianostykker som musikk til ballett.
Det tyske folkeeventyret om Ondine, forteller om en vann-nymfe som forbannet sin ektemann for utroskap, ved å stanse hans åndedrett dersom han noensinne skulle sovne. Eventyret danner den historiske bakgrunnen for navnet «Odines syndrom», en sykdom hvor det autonome nervesystemet hos pasienten ikke sørger for et automatisk åndedrett, noe som gjør det svært farlig når pasienten sovner.
Særpreg ved undiner rediger
Paracelsus beskrev undinene som vann-nymfer eller vann-ånder, og en av de fire elementærånder som knyttes til de tradisjonelle fire elementer.
I folketroen er undinene vanligvis å finne i skogstjern og bekker, myrlent terreng og innsjøer. De har en vakker stemme, som noen ganger kan overdøve lyden fra vannet. Ifølge noen legender kan ikke undinene få en sjel før de gifter seg med en mann og føder hans barn. Denne siden av mytene har gjort undinene til et populært motiv i romantisk og tragisk litteratur.
Folke-eventyret om ondine's søvn rediger
I det tyske folkeeventyret som er kjent som Ondines søvn, er Ondine en vann-nymfe. Hun var svært vakker og udødelig liksom andre vann-nymfer. Dersom hun skulle bli forelsket i en dødelig mann og føde barn med ham, ville hun miste sin udødelighet.
Ondine blir til slutt forelsket i den vennlige ridderen Lawrence, og de giftet seg. Under vielsen sverget Lawrence evig kjærlighet og trofasthet mot henne. Et år etter bryllupet, fødtet Ondine hans barn. Fra samme øyeblikk begynte hun å eldes og tapte sin fysiske skjønnhet. Etterhvert mistet Lawrence interessen for henne.
En ettermiddag gikk Ondine borte ved stallene da hun hørte ektemannens velkjente snorking. Da hun gikk inn i stallen, fikk hun se Lawrence i armene til en annen kvinne. Ondine rettet en finger mot ham, noe som han kjente som et hardt slag som vekket ham brått og overraskende. Ondine forbannet ham ved å si: «Du sverget trofasthet til meg ved hvert eneste våkne åndedrett, og jeg aksepterte din ed. Så la det forbli slik. Så lenge du er våken, skal du ha ditt åndedrett, men dersom du noensinne skulle falle i søvn, da vil din ånde bli tatt fra deg så du må dø!»
Undiner i populærkulturen rediger
- I sangen Firth of Fifth fra 1973 av den engelske popgruppen Genesis, er det en referanse til «undinenes sang» (Undinal Songs).
- Den amerikanske rockgruppen Blue Öyster Cult nevner «undine» i sangen Workshop of the Telescopes fra 1972, og «Ondine» i form av et navn i sangen ME262 fra 1974.
- I fiksjon-trilogien New Crobuzon (2000-2004) av China Miéville, omtales undinene som elementaler.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Carole B. Silver: Strange and Secret Peoples: Fairies and Victorian Consciousness, OUP USA, 2. september 1999, ISBN 0-19-512199-6, ISBN 978-0195121995
- Clive Staples Lewis: The discarded image: an introduction to medieval and Renaissance literature, Cambridge University Press, 26. august 1994, ISBN 0-521-47735-2, ISBN 978-0521477352