Robert Leiber

Robert Leiber (født 10. april 1887 i Homberg i Tyskland, død 18. februar 1967 i Roma) var professor ved det pavelige universitet Gregoriana og personlig medarbeider, senere privatsekretær, til Eugenio Pacelli (pave Pius XII) i perioden 1924–1958. Blant hans oppgaver var å agere som vatikansk hemmelig diplomat for å støtte den tyske motstanden mot nasjonalsosialismen før og under annen verdenskrig og være der av Vatikanets formidling mellom de opposisjonelle og Storbritannia.

Robert Leiber
Pater Robert Leiberetter inngåelsen av det prøyssiske konkordat, 1929
Født		10. apr. 1887 Deggenhausertal
Død		18. feb. 1967 (79 år) Roma
Beskjeftigelse		Prest, universitetslærer, skribent, historiker
Nasjonalitet		Tyskland
Utmerkelser		Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Den bayerske fortjenstorden

Liv og virke

Bakgrunn

Leiber ble født i Baden i Homberg som nå er en ortsteil i Deggenhausertal. Han trådte inn i jesuittordenen og ble prest. På grunn av sin historiske interesse ble han satt til å støtte Ludwig von Pastor ved avfattelsen av dennes flerbinds pavehistorie.

I Pacellis / pave Pius XIIs tjeneste

Fra 1924 var pater Leiber personlig medarbeider til den pavelige nuntius Eugenio Pacelli i München og deretter i Berlin. Da erkebiskop Pacelli ble kalt til Roma, ble Leiber også med dit. Fra 1930 virkete Leiber som professor i kirkehistorie ved Gregoriana i Roma, der han arbeidet og bodde frem til sin død.

Etter pavevalget i 1939 var pater Leiber som privatsekretær del av den innerste krets rundt pave Pius XII, skjønt han aldri hadde noen tittel som sekretær eller noe som offisielt knyttet ham til Vatikanet; han var ikke engang oppført på Vatikanets telefonliste.. Noe av det første han foretok seg etter pavevalget, var å effektuere pavens ønske om et skjult lydopptakssystem som kunne benyttes i de tilfeller paven ønsket mulighet til nøyaktig referat fra sine privataudienser. Anlegget ble installert i pavens bibliotek av teknikere fra Vatikanradioen.

Pater Leiber støttet paven ved utformingen av hans taler om de mest forskjelligartede temaer. Han fikk et tilbud fra pave Johannes XXIII om å fortsette også som dennes privatsekretær, men avslo av helsegrunner, og foreslo i stedet sin medbror i jesuittordenen pater Augustin Bea. Leiber hadde i årevis lidd under periodiske anfall av astma, noe som svekket ham vesentlig. Han døde i Roma i 1967.

Hemmelig diplomat

Under annen verdenskrig løp de mange ganger risikable og for de involverte livsfarlige kontakter mellom den tyske motstandsbevegelse og Storbritannia via bayreren Joseph Müller, kalt «Ochsensepp» direkte eller andre ganger indirekte til professor Robert Leiber i Roma. De første fortrolige konspirative kontakter mellom Müller og Leiber fant sted i hans privatværelser i Gregoriana - Piazza della Pilotta 4. Etter dette gikk de to stadig mer forsiktig til verks. Så snart Müller var ankommet Roma ringte han uten å presentere seg og sa «Ich bin da» (Jeg er her), hvorpå Leiber gav han et klokkeslett. Fra pater Leiber løp kontakten direkte til pave Pius XII, og så til den britiske ambassadør ved Den hellige Stol Francis d’Arcy Osborne.

Kontakten ble innledet på den tid da en opposisjonell offisersgruppe planla å ta livet av Adolf Hitler i 1939 og ønsket en forståelse med Storbritannia før de iverksatte attentatet. informasjonene som ble overgrbragt paven via Müller og Leiber, sammenholdt med informasjon fra annet hold, tegnet et bilde som tilsa at de overgrep som ble begått i Polen ikke kunne reduseres til noe iverksatt på lavere nivå, men at dette var noe Hitler selv hadde oppmuntret og instigert, noe som var systematisk og kalkulert. Slik overbevist om at Hitler var fundamentalt ordsinnet, bestemte paven seg for å være et bindeledd mellom den tyske militære konservative kontrarevolusjonære som planla tyrannmord og den britiske regjering. Pater Leiber påpekte at til og med Joseph Müller, som nok kunne borge for offiserenes oppriktighet, men ikke for deres gjennomføringskraft, og at risikoen ved en formidling var formidabel, men paven bestemte seg likevel for å formidle.. Selv om britene gav visse løfter som generelt og i sine detaljer ville gi kuppmakerne en viss arbeidsro for å stabilisere den innenrikspolitiske situasjon i Tyskland etter Hitlers fall, og dette ble raskt formidlet via Vatikanet, nølte kuppmakerne i slik grad at selve attentatet ikke ble utført innen situasjonen endret seg vesentlig med de vellykkede invasjonene særlig i Frankrike.

Vatikanet hadde i månedene forut for invasjonene både av Norge og av Vesteuropa mottatt informasjon fra den tyske opposisjonelle offisersgruppen rom planene (først om Nederland, senere også om Belgia), og ved flere anledninger langs diplomatiske kanaler og andre vis bragt infomasjonen videre - pater Leiber foretok én av advarslene, tidlig i mai 1940, via en belgisk prest i Roma til den belgiske ambassadør Adrien Nieuwenhuys. (Senere ble Nieuwenhuis' kodede melding, som var unødvendig detaljert om kilden, deschiffrert av tyskerne og gav den holdepunkter som førte til etterforskning av hvem varslerne var og Vatikanets rolle.) Både i Storbritannia (vedrørende planene om å angripe Norge) og i Nederland og Belgia ble advarslene ikke tatt på alvor - delvis fordi Vatikanet hadde kommet med dem i månedsvis. Han var «paven som roper ulv, ulv» (i virkeligheten skyldtes de premature varslinger var det de tyske utsettelser, og ikke frodige romerske fantasier).

I 1943, etter det tyske nederlaget ved Stalingrad, var de imidlertid fast bestemt på et attentat - man skulle få Hitler til å besøke Smolensk og ta livet av ham i den forbindelse. Men en bombe anbragt på flyet som bragte ham tilbake, gikk ikke av. Paven hadde gjennom kurerkanalen forvarsel om attentatet som var planlagt av Henning von Tresckow og godkjent av generaloberst Ludwig Beck, og var beredt til straks å formidle kuppmakernes ønske om separatfred.

Etter at mellommannen Josef Müller var blitt arrestert våren 1943, skjedde formidlingen til p. Leiber først ved den opposisjonelle Abwehr-agenten Hans Gisevius men så raskt langs en linje der jesuittpater Augustinus Rösch, bosatt i München, var den sentrale. Pater Leiber forble kontaktperson for denne gruppens utsendinger, og var slik et av pavens bindeledd til Beck i forkant av det mislykkede 20. juli-attentatet i 1944.

Etter det mislykkede attentatet fikk nazistene flere gjennombrudd og kunne rulle opp de fleste av de sammensvorne; de kom også etterhvert i besittelse av dokumenter som beviste en god del av formidlingen til og samarbeidet med pave Pius XII, og fikk også fremtvungen noen tilståelser. Dette var etter at amerikanerne hadde drevet den tyske front mot nord, slik at aksjoner mot Vatikanet ikke lenger var mulig. Men en rekke av de sammensvorne i Tyskland ble henrettet, med eller uten rettergang. Gisevius ble assistert av amerikansk etterretning med falske papirer i sin flukt til Sveits. At Josef Müllers liv ble spart da mange av de øvrige ble henrettet i konsentrasjonsleiren Flossenbürg skyldtes et påtrykk fra sjefen for Hitlers livvakt, Hans Rattenhuber - som hadde gitt motstandsgruppen informasjoner underhånden i mange år.

Litteratur

• (de) Karl H. Heufeld: «Leiber, Robert.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 14, Duncker & Humblot, Berlin 1985, ISBN 3-428-00195-8, s. 116 f. (digitalisering).
• Pascalina Lehnert: Ich durfte ihm dienen. Erinnerungen an Papst Pius XII. Würzburg 1984, ISBN 3-88567-041-0
• Bernd Ottnad: Badische Biografien. Neue Folge 2. Kohlhammer Verlag, Stuttgart 1987, S. 183 f. (E-Text)
• Mark Riebling: Church of Spies: The Pope's Secret War against Hitler, New York, Basic Books, 2015, ISBN 978-0-465-02229-8

Eksterne lenker

• Persönliche Datenseite von Pater Robert Leiber in der Baden-Württembergischen Landesbibliographie
• (de) Verk av og om Robert Leiber i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket