Ringerikes Nikkelverk

bergverksselskap som utvant nikkel fra gruver på Holleia
(Omdirigert fra «Ringerike Nikkelverk»)

Ringerikes Nikkelverk (vekselvis i drift i årene 18491920), i samtid gjerne kalt bare «Nikkelverket» og i ettertid «Nikkelverket på Nakkerud», var et gruveselskap som ble opprettet i 1848 av tyskeren Adolf Friedrich Roscher, etter at det i 1837 ble påvist store mengder nikkel i malm funnet innpå Holleia, et lite stykke nord for Nakkerud og vest for Tyristrand i nåværende Ringerike kommune.[2]

Ringerikes Nikkelverk
«Nikkelverket på Nakkerud»
Bransjegruvedrift, bergverk
Etablert1848[1]
Opphørt 1920
Eier(e)Stiftelsen Ringerikes Nikkelverk
HovedkontorNakkerud
LandNorge
Produkt(er)nikkel
kobber
kobolt
NøkkelpersonerAdolf Friedrich Roscher
Antall ansatte7–261
Nettstednikkelverket.com (nb)
Kart
Ringerikes Nikkelverk
60°04′04″N 10°02′37″Ø

Historien rediger

Den nikkelholdige malmen nikkelin.
Bygninger ved Ringerikes Nikkelverk
1870—1878.
Arbeidere ved Ringerikes Nikkelverk
1870—1878.

I 1675 ble det funnet kobberforekomster ved Åsterudtjern på Holleia, noe som førte til regulær gruvedrift i området fra 1688 og fram til 1716.[3][4] I 1789 ble gruvedriften gjenopptatt med produksjon av vitrioler, på er verk kalt «Vitriolsyderie og Brunrødts Tilvirkning».[3][4] Som biprodukt ga dette verket brunrødt (en okerfarge som ble mye brukt til maling), og senere også kobolt.[3]

I begynnelsen av 1820-årene hadde man imidlertid begynt å bruke nikkel (Ni) til å lage nysølv, riktig nok en oppfinnelse som hadde vært kjent i Kina siden før år 0. Dette førte til at hyttemesteren ved Blaafarveverket i Modum, Theodor Scheerer, fattet interesse for området. Under et opphold på Tyristrand i 1837 oppdaget han nikkel i malmen, noe han publiserte i «Nyt Magasin for Naturvidenskaberne» bind 4 i 1845.[3] Scheerer dro imidlertid tilbake til Tyskland for videreutdanning og ble siden lektor i metallurgi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania.[5]

Oppdagelsen førte til at bergmester Roscher i 1845 kjøpte vitriolverket og rettighetene til gruvedriften der.[4] Han manglet imidlertid kapital og henvendte seg til sin venn og Blaafarveverkets lege, Heinrich Arnold Thaulow, som i sin tur kontaktet Johan Henrik Andresen, eier av Tiedemanns Tobakksfabrikk. Sammen skaffet de til veie nødvendig kapital og ble deleiere (participanter) med Roscher, mot at han fortsatte som bestyrer av verket. Tiedemanns trakk seg imidlertid ut noen år senere og ble erstattet av to nye deleiere.

I boka Bergverksdrift og Stenbrydning i Norge nevner forfatteren at det i alt finnes 25 gruver og rundt 40–50 skjerp i forbindelse med nikkelverket.[6] De viktigste ligger ved Ertelia og Langdalen, men det er også gruver ved Støverntangen i Soknedalen.[7]

Den største gruva lå i Ertelia. Erteliagruva hadde en produksjonen på ca. 400000 tonn brutto, hvorav 1,04 % nikkel (Ni), 0,69 % kobber (Cu) og 0,17 % kobolt (Co). I toppåret 1866 sto Nikkelverket på Nakkerud for omkring 1/7 av verdensproduksjonen av nikkel.[3]

Lenger inn på Holleia lå også gruva i Langdalen som hadde en produksjon på ca. 250 000 tonn, hvorav 2,5-3,5 % nikkel. I tillegg fantes en rekke mindre gruver, nikkelskjerp og smeltehytter i distriktet.

På midten av 1800-tallet var Ringerikes Nikkelverk Ringerikes største arbeidsplass, med 261 mann i arbeid på det meste i toppåret 1866.[3] I årene omkring 1870 var nikkelverket verdens største produsent av nikkel og hadde en markedsandel på omkring 40 %. Roscher døde i 1872 og opplevde ikke nedgangstiden. Kona Thora Lagertha Roscher fortsatte imidlertid driften sammen med Thaulow. Han døde i 1894, men da hadde det alt gått nedover med selskapet i mange år. Gruva i Ertelien ble stengt alt i 1884, men den ble gjenåpnet med sterkt redusert bemanning (60-70 mann) fra 1889. Driften ble mindre og mindre fram til 1903, da gruva ble stengt for godt, og i perioden 19051912 var arbeidsstokken kun mellom 7 og 12 mann. Fru Roscher døde i 1904. Både hun og ektemannen var kjent som snille og meget gavmilde, noe spesielt Tyristrand kirke nøt godt av.

Bortleie og salg rediger

Kristiansand Nikkelraffineringsverk, som ble grunnlagt i 1910, inngikk i 1912 en treårig leieavtale med Ringerikes Nikkelverk, for å skaffe til veie nok råmateriale for verket sitt i Kristiansand. Produksjonen ved Nikkelverket startet derfor opp igjen i januar 1913. Arbeidsstyrken var på 140 mann, og det ble utvunnet 19 000 tonn malm første driftsåret, noe som ga 160 tonn nikkel. Verket ble ytterligere utvidet og skulle påfølgende år ha en produksjon på omkring 300 tonn nikkel. I 1915 kjøpte Kristiansand Nikkelraffineringsverk ut arvingene etter Roscher og Thaulow og ble eier av Nikkelverket på Nakkerud. Første verdenskrig førte imidlertid til stor nedgang i etterspørselen av nikkel, noe som ledet til full stans på Nakkerud i 1920.

Kristiansand Nikkelraffineringsverk drev videre, blant annet ved Evje, men selskapet måtte innstille driften i 1926. I 1929 ble så Kristiansand Nikkelraffineringsverk solgt til kanadiske Falconbridge Nickel Mines og drevet videre under navnet Falconbridge Nikkelverk. I august 2006 ble Falconbridge kjøpt opp av det sveitsiske gruveselskapet Xstrata, som sju år senere fusjonerte med Glencore, et annet sveitsisk gruveselskap. Glencore driver de to norske industribedriftene Glencore Nikkelverk i Kristiansand (med cirka 500 ansatte) og Glencore Manganese Norway (tidligere Norsk Jernverk) i Mo i Rana (med cirka 100 ansatte), men sistnevnte ble i 2018 solgt til det multinasjonele selskapet Ferroglobe PLC og drives videre under navnet Ferroglobe Mangan Norge i Mo i Rana.

Riksantikvaren ber om vern rediger

I 1993 ba Riksantikvaren Ringerike kommune om å verne nikkelverket på Nakkerud. Det har imidlertid knyttet seg usikkerhet til eierskapet av grunnen der gruvene finnes. Sommeren 2006 meldte Falconbridge om positive resultater fra prøveboringer og at det fortsatt finnes store drivverdige forekomster av nikkel i området. Det har i ettertid knyttet seg en viss spenning til om ny gruvedrift kan bli igangsatt.

Stiftelsen Ringerikes Nikkelverk rediger

Stiftelsen Ringerikes Nikkelverk ble etablert den 21. oktober 2016, på gården Kolbjørnrud ved Nakkerud. Cirka 40 personer står bak og har skutt inn den nødvendige kapitalen. Formålet er å bevare nikkelverket og å få frem kulturminnene, samt å utvikle et bergverksmuseum som gjenskaper gruvemiljøet. I 2017 inngikk stiftelsen avtale Statskog om eiendomsoverdragelse, som gjør at eiendommen nå ligger under stiftelsen. Styret i stiftelsen besto da av Arnold Rørholdt, Bjørn Tor Engen, Bjarne Erik Roscher og Baard Fossum.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ nikkelverket.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Jan Solgård (1994). «Ringerike Nikkelverk» (PDF). Heftet Ringerike (66): s. 34−39 og 80−81. Besøkt 7. oktober 2022. 
  3. ^ a b c d e f Tveiten, Gunnar (1914). Hole herred, Ringerike: En bygdebeskrivelse. no: Bygdebokkomiteen i Hole. s. 107–120. 
  4. ^ a b c Tveiten, Gunnar (29. juli 1925). Grimeland, B. A., red. Kjenn ditt land VI: Ringerike. Kjenn ditt land. s. 27. 
  5. ^ Det Kgl. F. Univ (1911). Det Kongelige Fredriks universitet 1811-1911. Festskrift II. s. 526. 
  6. ^ Helland, Amund (1901). Bergverksdrift og Stenbrydning i Norge. Norge: Grieg. s. 80–82. 
  7. ^ Reusch, Hans (1908). Tekst til geologisk kart over fjeldstrøkene mellom Jostedalsbræen og Ringerike. Norge: I kommission hos Aschehoug. s. 24. 

Eksterne lenker rediger