Riesenschnauzer
Riesenschnauzer (FCI #181) er en stor, sterk og kompakt hunderase av tysk opprinnelse. Det er den største av schnauzerene.
| Riesenschnauzer | |||
|---|---|---|---|
| riesen, storschnauzer | |||
 Salt & pepper riesenschnauzer (dvergschnauzer i bakgrunnen) | |||
| Hundetype | Stallhund, vakt- og vokterhund | ||
| Opprinnelse |  Tyskland | ||
| Egenskaper | Familiehund, brukshund | ||
| Livsløp | 9-12 | ||
| Størrelse | Stor (30-45 kg) | ||
| Passer for | Erfarne | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | Gr. 2 seksjon 1 (FCI #181) | ||
| AKC | Working | ||
| CKC | Working Dogs | ||
| KC | Working | ||
| UKC | Herding Dog | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Opprinnelse og alder rediger
.jpg)
Det er en del usikkerhet rundt rasens opphav. De første beskrivelsen av denne store varianten av schnauzeren kan spores så langt tilbake som i 1832. Kynologer og forskere har ment at riesenschnauzeren er et resultat av krysninger mellom den opprinnelige schnauzeren (også kalt standard schnauzer og mellomschnauzer) og bouvier des flandres, men også andre raser kan ha inngått. Mest sannsynlig har grand danois også vært brukt. Trolig ble det mer systematikk i avlsarbeidet på slutten av 1800-tallet i området Württemberg i Tyskland, der de ble brukt som stallhunder.
Etter første verdenskrig var rasen i dårlig forfatning med få eksemplarer igjen. C. Clalaminus som eide kennelen Kinzigtal tok på seg ansvaret og avlet frem en ny livskraftig stamme av hunder, basert på de eksemplarer man hadde tilgjengelig, samt nytt blod fra den opprinnelig schnauzeren og tre andre raser. Det er dessverre ikke kjent hvilke raser som ble brukt, men man antar at det i hvert fall var bouvier des flanders og sorte grand danois.
Rasen ble første gang vist på en utstilling i 1909 i Tyskland, da under navnet münchenschnauzer. Den ble anerkjent som egen rase i 1923. Riesenschnauzer finnes i to varianter som registreres hver for seg, sort og salt/pepper. Utover fargen på pelsen er rasene noe forskjellig når det gjelder gemytt og helse.
Utseende, anatomi og fysikk rediger
Riesenschnauzeren er den største av schnauzerene. Riesenschnauzeren skal være strihåret, stor og kraftig med ett morskt uttrykk! Den har en kvadratisk kropp, der mankehøyden omtrent tilsvarer kroppslengden. Hodelengden tilsvarer halve lengden fra manken til haleansatsen. Skulderhøyden er cirka 60–70 cm og vekten ligger normalt omkring 35–49 kg. Den finnes i fargene sort og salt-og-pepper.
Før var det vanlig å kupere både hale og ører på denne hunderasen, men kupering er nå forbudt i de fleste land. I Norge ble forbudet introdusert fra 1987.
Bruksområde rediger
Riesenschnauzer er en typisk brukshund på alle måter, og som sådan er den mye benyttet som kløvhund og trekkhund. Den blir ofte benyttet som tjenestehund, både hos politiet og i forsvaret. Rasen regnes også som en ypperlig vakthund og en god familiehund. Den egner seg også meget godt som redningshund og lavinehund, pga. sitt pågangsmot og høye arbeidslyst.
I tidligere tider ble den i visse deler av Tyskland mest brukt som gårdshund, og da spesielt som stallhund og vognhund. Under 2. verdenskrig ble Riesenschnauzeren brukt som patruljehund på den tyske jernbanen.
En voksen riesenschnauzer har ekstrem utholdenhet og styrke, og elsker å trekke både skiløpere, pulk og vogn. Rasen var sterkt dominerende i hundekjøring nordisk stil til ut på 1980-tallet. Den tapte da terreng i forhold til de langt raskere nye kryssningne av bl.a. vorsteh og greyhound som da ble avlet frem. Rasen opplevde da en ganske markant nedgang i popularitet, men den er fortsatt en helt fantastisk trekkund for hobbybruk.
Lynne og væremåte rediger
Riesenschnauzer passer best som familiehund for erfarne, aktive mennesker. Rasen regnes som uredd, stødig, selvstendig, pågående og utholdende. Den trenger tydelige rammer og rikelig med mosjon og utfordringer for å trives maksimalt og bli en harmonisk familiehund. Riesenschnauzeren har et urettferdig rykte som en sta og stri hund som er relativt vanskelig å trene i f.eks. lydighetsøvelser. Denne misoppfatningen kan skyldes at den tåler ekstreme påkjenninger, har en veldig høy smerteterskel og at man derfor ikke kommer særlig lett igjennom med fysiske avstraffelser. Gammeldagse dressurmetoder med fysisk straff vil derfor fungere dårlig. Med riktig bruk av positiv forsterkning, altså belønning i form av godbiter eller lek, vil man imidlertid fort oppdage at dette er en rase som elsker å jobbe, lærer kjapt, er løsningsorientert og lettlært. Riesenschnauzer egner seg utmerket til mange former for hundesport og -arbeid såfremt man legger opp treningen etter de riktige prinsipper.
Rasen har et naturlig vokterinstinkt og er ofte litt skeptisk til fremmede. Det er ikke en god ide å plassere en riesenschnauzer i en hundegård og la den stå der hele dagen og la den få bjeffe på alle som går forbi, da dette kan virke svært selvforsterkende og trigge vokterinnstinktet til et nivå som gjør at den med sin voksne størrelse kan bli farlig. Den lar seg imidlertid lett sosialisere, og hvis man tar den med over alt og lar den møte masse mennesker i ulike situasjoner som valp, vil den fremstå som både sosial, trivelig og glad hund, som er trygg i de fleste miljøer.
Riesenschnauzeren er en lojal og hengiven førerorientert hund som trives best i nærheten av sin familie, og det skal mye til for at den stikker langt avgårde. Den kan så klart, som alle andre hunder, finne på å følge etter et rådyr eller en annen hund, men kommer som regel snart tilbake. Å få en riesenschnauzer til å alltid dilte fornøyd ved siden av deg når du går på tur er normalt ingen sak. Hvis du trener riktig vil det også være fullt mulig å få til en 100 % innkalling.
Den regnes med i gruppen Pinscher-, schnauzer-, molosser og sennenhunder (FCI gruppe 2) (se liste over hunderaser) og har en opprinnelse som stallhund og gårdshund. Den er normalt oppmerksom (lettlært), hardt arbeidende og tåler godt stress. Den har høyt utviklet sanseorgan, styrke, utholdenhet og motstandskraft.
Pelsen må trimmes regelmessig siden den er voksende.
Annet rediger
Pelsen til en riesenschnauzer skal være stri, hard og tett. den består av tett underull og ikke for kort, hard dekkpels. Stri dekkpels som er lang nok til å teste strukturen, verken lurvete eller bølgete. Benhårene tenderer til ikke å være så strie. Det er tre vanlige måter å holde riesenchnauzeren sin pels i trim på. Felles for dem alle er at man må bruke en underullskam for å holde underullen kort og ikke for tett, mens det er ulike måter å holde dekkpelsen på.:
1. Man kan klippe den ned med maskin 2-4 ganger i året, en praktisk og grei løsning for den som ikke er opptatt av utstillinger. Pelsen vil da bli relativt myk og kan bli bølgete og miste noe av glansen.
2. Man kan nappe pelsen 2-4 ganger i året, helt ned til at det er kun ull igjen. Dette er den vanligste metoden blant utstillingsinteresserte, da den vil vokse ut igjen en god del striere og blankere enn dersom man klipper.
3. Rullerende pels er kanskje å foretrekke dersom du har en aktiv brukshund eller ferdes mye ute i skogen. Da napper du kun av det ytterste hårlaget, sånn ca. hver uke eller annenhver uke. Da vil pelsen holdes på en konstant lengde, som i henhold til rasestandard skal være "hard og ikke for kort". Pelsen tenderer til å vokse saktere når man jevnlig fjerner det ytterste laget, og en rullepels vil ha hår i 10-12 ulike lengder. Ved rullemetoden vil pelsen også holde seg ekstremt stri og fungere perfekt som beskyttelse mot rifter og sår når hunden springer i skauen, og vil også fungere som en ypperlig "regnfrakk" som sikrer at hunden er varm og tørr på huden. Rullepels tørker også fort.
Det har kommet en kam på markedet som heter "Furminator" og denne er helt suveren for riesenchnauzere da den fjerner undreulla meget effektivt, men også det ytterste nappeklare laget av dekkhår. Velger man rullemetoden og har et eksemplar av rasen med riktig hard og stri dekkpels, kan man faktisk klare seg med å kun greie hunden ukentlig.
Pelsen på beina skal være lengre enn over ryggen, og det er også ønskelig med litt ragg under brystet. Halen skal ha kort pels, det samme skal hodet og bakenden. Uansett hvilken metode man velger, er det viktig å maskintrimme hundens kinn, hals, hale og rumpe. Panneluggen skal være lang, gjerne stusset til to barske øyenbryn som skygger lett for øynene. Skjegg og barter får vokse fritt og bare stusses for å fjerne ujevnheter.
Det er noen som har "bambam"-pels, det er utypisk for rasen. Disse har myk lurvete og bølgete pels,disse er å anbefale å klippe,da den er for myk for trimming.
En del sorte riesenchnauzere får en god del hvite stikkhår over hele kroppen. Disse kommer og går litt i perioder, særlig for unghunder, og disse bør nappes bort hvis man ønsker å få gode tilbakemeldinger i utstillingsringen. En liten hvit flekk i brystet aksepteres.