Wikipedia

Rhinelander mot Rhinelander

Rhinelander mot Rhinelander var en amerikansk skilsmissesak mellom Leonard Rhinelander og Alice Jones.

Alice Jones Rhinelander, fra en avis i 1924.

Leonard «Kip» Rhinelander (født 9. mai 1903, død 20. februar 1936) tilhørte den amerikanske sosieteten og var medlem av en rik overklassefamilie fra New York City. Som 21-åring giftet han seg med Alice Jones, en arbeiderklassekvinne av blandingsrase, som var datter av engelske innvandrere. Dette skapte store overskrifter i riksavisene i 1924.

Deres skilsmissesak i 1925 tydeliggjorde spenningene den gang, som var knyttet til overklassens instabilitet, samt mange hvite menneskers frykt for at folk med afrikansk-amerikansk opphav kunne framstå som hvite i en tid da et stort antall afrikansk-amerikanere flyktet fra Sørstatene til New York City, samtidig som det ankom svært mange innvandrere fra Sør- og Øst-Europa. Rettssaken berørte også datidens uklare juridiske definisjon av kriteriene for å bli regnet som «hvit» eller «farget». «Rase» ble alternativt framstilt som biologisk bestemt og en faktor som kunne fastslås kategorisk, eller som en mer flytende egenskap.

På denne tiden var det tillatt i delstaten New York for hvite og fargede å inngå ekteskap med hverandre, men i praksis forekom slike ekteskap sjelden.

Familien Rhinelander rediger

Leonard Rhinelander ble født i 1903 i Pelham i delstaten New York som sønn av Adelaide Brady (født Kip) og Philip Jacob Rhinelander. Leonard fikk klengenavnet «Kip» (etter morens pikenavn) og var den yngste av fem barn: fire sønner og én datter. Parets eldste barn, Isaac Leonard Kip, døde som spedbarn.[1]

Rhinelanders mor Adelaide døde 11. september 1915 av brannskader etter at en alkoholbrenner på sminkebordet hennes eksploderte.[2] Den tredje sønnen, T.J. Oakley Rhinelander, døde under den første verdenskrig i Frankrike i 1918, mens han tjenestegjorde i Det 107. infanteriregiment.[3]

Stamfaren til familien Rhinelander var Philip Jacob Rhinelander, en tyskfødt fransk hugenott, som innvandret til Nord-Amerika i 1686 for å unnslippe religiøs forfølgelse etter tilbakekallelsen av ediktet i Nantes. Han slo seg ned i det nydannete franske hugenottsamfunnet i New Rochelle i 1686, der han etter hvert ble eier av en rekke eiendommer, som kom til å utgjøre grunnlaget for familiens rikdom.[4]

Familien Rhinelander blir ansett for å være blant USAs første skipsbyggere. Den hadde også eiendomsaksjer og var innehaver av eiendomsutviklingsfirmaet Rhinelander Real Estate Company. På slutten av 1800-tallet var flere medlemmer av familien aktive i veldedighetsarbeid og framtredende medlemmer av sosieteten i New York City.[1]

Ekteskap rediger

I september 1921 innledet Rhinelander en romanse med Alice Beatrice Jones (født 19. juli 1899/1900, død 13. september 1989),[5][6] en kvinne fra arbeiderklassen. De to møttes da Rhinelander oppholdt seg på Orchard School i Stamford i Connecticut, en klinikk der han søkte behandling for å overvinne sin ekstreme blyghet og bli kurert for stamming.[7]

Jones var noen år eldre enn Rhinelander og datter av engelske innvandrere: Moren var hvit og hennes far var farget (på den tiden betegnet som «mulatt»). Det ble opplyst at i løpet av deres tre år lange forhold forsøkte Jones' far George å advare paret mot å fortsette romansen. George Jones forsøkte angivelig å påpeke overfor Rhinelander at familien hans aldri ville akseptere Alice på grunn av klasseforskjellene.[8] Alice Jones benektet under rettssaken at dette hadde skjedd. I februar 1922 forsøkte Philip Rhinelander, Kips far, å få en slutt på forholdet gjennom å sende sønnen bort på en reise til Bermuda med anstand. Siden han også dro til Washington DC, Havanna, Panama og California, kom dette til å holde paret fra hverandre i to år. I oktober 1922 plasserte Philip Rhinelander sin sønn på en privatskole i Arizona. Paret holdt imidlertid kontakten gjennom brev, og disse brevene ble senere lagt fram under skilsmissesaken. Da Leonard Rhinelander fylte 21 år vendte han tilbake til New York City. Han giftet seg 14. oktober 1924 med Jones i en borgerlig seremoni i New York Citys rådhus.[9]

Vielsesattesten oppgav både brudgommen og bruden som «hvite». Da Jones' etnisitet ble et tema under rettssaken, ble det hevdet at hun hadde forsøkt å skjule sitt blandede opphav, siden vielsesattesten oppgav henne som «hvit». Jones' advokat spurte Leonard Rhinelander om den tjenestemannen på rådhuset som hadde fylt ut parets vielsesattest, hadde bedt noen av dem om å oppgi om hen var «hvit» eller «farget». Rhinelander svarte at det spørsmålet ikke var blitt stilt.

De nygifte leide seg en leilighet i New Rochelle og bestilte møbler til leiligheten. Mens de ventet på at leiligheten skulle bli innflyttingsklar, flyttet de inn hos Jones' foreldre i deres hus i småbyen Pelham Manor. Rhinelander fortalte ikke sin familie om ekteskapet, men fortsatte å bo på Manhattan og arbeide i Rhinelander Real Estate Company i ukedagene.[10][7]

Selv om paret forsøkte å holde ekteskapet hemmelig – Jones' søster Grace hevdet at paret til og med hadde betalt journalister for ikke å skrive om ekteskapsinngåelsen – kom nyheten snart på trykk. På grunn av familien Rhinelanders formue og sosiale status, var journalistene i New Rochelle ivrige etter å vite om Jones' bakgrunn og begynte å gjøre undersøkelser. De oppdaget at Jones var datter av engelske innvandrere og at hennes far, George, var en «farget mann». Familien Rhinelander fikk nyss om at pressen hadde oppdaget Jones' opphav og forsøkte å holde dette borte fra avisene. Ifølge en artikkel, som ble trykt i New York Daily Mirror, hadde familien Rhinelander sendt en «agent» for å advare redaktøren for New Rochelle Standard Star om at det ville bli «hardt straffet» («dire punishment»), dersom han satte historien på trykk. Redaktøren brydde seg ikke om trusselen, og 13. november 1924 trykket New Rochelle Standard Star historien med overskriften «Rhinelander's Son Marries Daughter of Colored Man.»[11]

The New York Evening Post bragte historien videre, men nølte med å klassifisere Jones' far som svart. I stedet ble han omtalt som «vestindisk». Andre aviser skrev også om saken, men de fleste av dem var påpasselige med å utelate den rasemessige vinklingen. De valgte i stedet å fokusere på klasseforskjellen mellom de to familiene. I avisene ble Alice Jones vekselvis omtalt som barnepike, sykepleier og vaskeriansatt. I andre artikler ble det skrevet om hva de øvrige medlemmene av Jones' familie arbeidet med: hennes far var taxisjåfør eller kusk og onkelen var butler. Dette var stillinger som de fleste lesere på den tiden ville forstå at det hovedsakelig var svarte mennesker som hadde.[12]

Tabloidavisa New York Daily Mirror, som ble eid av William Randolph Hearst, hadde imidlertid et forsideoppslag med overskriften «RHINELANDER WEDS NEGRESS/Society dumbfounded.» (norsk: «RHINELANDER EKTER NEGRESSE/Overklassen i sjokk.») Den afrikansk-amerikanske avisa The Pittsburgh Courier refererte til begge partenes rasetilhørighet med forsideoverskriften «Caucasian '400' Stunned Over Marriage of White Millionaire to Colored Beauty.» (norsk: «Den hvite overklassen målløs over hvit millionærs giftemål med farget skjønnhet.»)[13] De fleste større avisene i storbyene torde imidlertid ikke å omtale en slik skandalesak, enten av respekt for eller av frykt for familien Rhinelanders velstand og sosiale status.[14]

Skilsmissesak rediger

En stund stod Rhinelander på konas side under den intense nasjonale mediedekningen av deres ekteskap. Etter to uker og under trussel om å bli gjort arveløs, gav han etter for familiens krav om å forlate Jones og undertegnet en begjæring om oppløsning av ekteskapet, som advokatene til hans far hadde utarbeidet. I dokumentet ble det hevdet at Jones med hensikt hadde forledet Rhinelander gjennom å skjule sin virkelige rasetilhørighet og opptre som en hvit kvinne. Jones' advokat avviste Rhinelanders påstand på vegne av sin klient og sa at hennes blandede rasetilhørighet var synlig. Rhinelander uttalte senere at Jones ikke hadde forledet ham direkte, men gjennom å la ham tro at hun var hvit. [15]

Den påfølgende skilsmissesaken i New Rochelle ble kjent som Rhinelander mot Rhinelander og tiltrakk seg oppmerksomhet på nasjonalt plan. Retten skulle ikke avgjøre om Jones var hvit eller farget, men om hun hadde lurt Rhinelander. Ettersom ekteskap mellom en hvit og en farget var lovlig i New York, var det ingenting rettslig i veien for at de kunne gifte seg. Den eneste muligheten for Leonard (under press fra familien) for å få ekteskapet oppløst, var å hevde at hun hadde lurt ham ved å utgi seg for noe hun ikke var.

Rhinelanders advokat var Isaac Mills, en tidligere dommer i New York Supreme Court. Jones engasjerte en tidligere protesjé av Mills: Lee Parsons Davis. Juryen bestod kun av mannlige hvite medlemmer. Jones' advokat fortalte åpent om at hans klient og Rhinelander hadde hatt sex med hverandre før de ble gift. Han leste kjærlighetsbrev skrevet av Rhinelander, som beskrev parets intime seksuelle aktiviteter i detalj.[16] Davis hevdet at Rhinelander hadde sett Jones' «mørkhudede» bryster og ben; derfor måtte han vite at hun var av blandingsrase. Advokaten viste også til at det var Rhinelander som helt tydelig hadde jaget etter henne og kullkastet dermed Mills framstilling om at Rhinelander hadde blitt «forhekset av en eldre kvinne.»[8]

I en uvanlig vending ble vaudevillestjernen Al Jolson innkalt for å vitne at han ikke hadde hatt et forhold med Jones, etter at et brev – der hun skrev at hun hadde hørt av en arbeidskollega at Jolson var en «flørt» – ble avslørt under rettssaken.[17]

Rettssaken var beryktet, fordi Jones ble bedt om å vise en del av sin kropp for juryens medlemmer i dommerens embetsrom. Hun hadde på seg en kåpe utenfor undertøyet og trakk kåpen ned til toppen av brystene, slik at de kunne se hennes skuldre. Deretter trakk hun kåpen opp, slik at jurymedlemmene kunne se de nedre delene av hennes ben. Dette var Davis' forsøk på å vise hva Rhinelander ville ha sett (245 N.Y. 510).[17] Jurymedlemmene gransket hennes skuldre, rygg, ben og konkluderte med at hun så absolutt var «farget». De mente at Rhinelander hadde måttet være klar over at hun hadde et visst sort opphav og at han kunne være rimelig overbevist om at hun ikke hadde forsøkt å forlede ham om sin raseidentitet. Dommeren nektet journalister å overvære demonstrasjonen for å forhindre at det ble tatt bilder. New York Evening Graphic hadde ofte benyttet komposografier, som vanligvis var uanstendige av natur, for å skildre forskjellige hendelser (Komposografi var en forløper til fotomanipulasjon). Denne tabloidavisa laget et fotografi som viste en modell som var avkledd til midjen med ryggen mot kamera, mens hun i rettssalen ble gransket av en gruppe advokater og en kvinne. Fotografiet ble trykt på forsiden av Evening Graphic og bidro til økte salgstall for dette nummeret.

Etter å ha veid alle bevisene opp mot hverandre, avsa juryen en dom i Jones' favør.[18] Rhinelanders begjæring om oppløsning av ekteskapet ble avvist og ekteskapet ble stående. «Alices seier i retten kan ha blitt gjort mulig av det faktum at Alice viste sin raseidentitet slik som hvite, mannlige, gifte jurymedlemmer forventet av en farget kvinne og at Leonard mislyktes i å vise sin rase-, kjønns- og klasseidentitet, slik det ble forventet av ham som en hvit, velstående gentleman.»[8]

Rhinelander anket flere ganger, men dommen ble opprettholdt. Han forsvant fra offentlighetens blikk, men ble oppdaget da han bodde i Nevada i juli 1929. Rhinelander brukte da det fiktive navnet «Lou Russell», hadde anlagt en mustasje, lagt på seg og jobbet som tømmerhogger. Jones fortsatte å bo i New York City, der hun reiste sak om separasjon fra Rhinelander. Jones anklaget ektemannen for å ha forlatt henne og svigerfaren for å ha blandet seg inn i ekteskapet.[19][20]

I desember 1929 ble Rhinelander innvilget divorce by default i Las Vegas. Det betød at ettersom ektefellene faktisk ikke hadde bodd sammen de siste årene, anså retten at en lovfestet separasjonstid var utløpt.[21] Skilsmissen ble ikke godkjent i New York City, der Jones' separasjonssak fremdeles verserte for retten.[22]

Rhinelander og Jones oppnådde til slutt et forlik i separasjonssaken. Rhinelander måtte betale Jones en engangssum pålydende $ 32.500 samt $3.600 årlig i resten av hennes liv ($300 per måned), som aldri ble justert for inflasjon.[16] Til gjengjeld frasa Jones seg retten til å arve Rhinelander og gikk med på at hun verken skulle bruke Rhinelander-navnet, snakke offentlig om eller å skrive om sin historie. Hun oppfylte disse betingelsene i resten av sitt liv.[16]

Senere år rediger

Rhinelander vendte til slutt tilbake til New York City, der han arbeidet som revisor i familieselskapet Rhinelander Real Estate Company. Han giftet seg aldri på nytt.[23]

Rhinelander døde 20. februar 1936 – i en alder av 32 år – av lobær pneumoni (en form for lungebetennelse som affiserer hele eller større deler av en lungelapp: lobus) i sin fars hjem i Long Beach.[24] Han ble stedt til hvile i familiens gravvelv i Woodlawn Cemetery i The Bronx.[3]

Etter Leonard Rhinelanders død fulgte hans far, Philip, familieadvokatens råd og fortsatte å utbetale de årlige bidragene til Jones. Da Philip døde fire år senere i mars 1940 – i en alder av 74 år – etterlot han sitt dødsbo (som hadde en verdi på flere millioner dollar) til sitt eneste gjenlevende barn, Adelaide, samt til to nieser og to barnebarn. Adelaide stanset umiddelbart de kvartalsvise utbetalingene. Utbetalingene utgjorde bare 0.0004 av boet, men arvingene motsatte seg dem med den begrunnelsen at de var «et tyngende krav om livsunderstøttelse.» Jones brakte Philips arvinger for retten.[25] Etter to år med rettskamper opprettholdt New York Supreme Court den opprinnelige forliksavtalen, og arvingene gjenopptok utbetalingene.[26]

Etter den siste rettskampen med familien Rhinelander, holdt Alice Jones seg borte fra offentlighetens blikk. Hun giftet seg heller aldri på nytt og fortsatte å leve sammen med foreldrene i Pelham Manor. Hennes far døde av et hjerteinfarkt i 1933, mens hennes mor døde av hjerneslag i desember 1938.[27]

Alice Jones døde 13. september 1989 på et sykehus i Westchester av et hjerteinfarkt forårsaket av hjerneslag og arteriell hypertensjon.[28] Hun hadde $ 25.000 stående på bankkontoen og eide ⅓ av interessene i familiehjemmet i Pelham Road til en verdi av rundt $ 70.000. Dødsattesten viste at Alice hadde tilbrakt nesten ett år på sykehus. Den oppgav hennes navn som «Alice Jones»,[25] men da hun ble gravlagt i Beechwoods Cemetery i New Rochelle, stod det «Alice J. Rhinelander» på gravsteinen.[29][5]

Rhinelandersaken innenfor kultur rediger

Sakens skildring av et raseblandet ekteskap påvirket en del av litteraturen og kunsten i denne perioden. Forfatteren Nella Larsen fortalte i sin berømte roman Passing historien om Clare Kendry, en «mulattkvinne» som utgav seg for å være kaukasoid og giftet seg med en hvit mann. Hun gjorde dette for å komme seg bort fra sine rase- og klasseproblemer fra fortiden. Rase- og klasseperspektivet forekom også i Rhinelandersaken.[30] I romanen giftet Clare seg med John Bellew, en velstående hvit mann, som ikke kjente til hennes virkelige raseidentitet.[31]

Oscar Micheaux' film The House Behind the Cedars fra 1924 hadde likheter med Rhinelandersaken, selv om den var basert på Charles Chestnutts roman med samme navn fra 1900.[32] Den samme saken tjente også som inspirasjon for filmen Det sorte teppet (Night of the Quarter Moon) fra 1959 med Julie London og John Drew Barrymore i hovedrollene.[33]

Saken rediger

Leonard Rhinelander v. Alice Rhinelander; 219 A.D. 189; 219 N.Y.S. 548; New York Supreme Court, Appellate Division, Second Department (1927).

Referanser rediger

  1. ^ a b Ardizzone & Lewis 2002, s. 9
  2. ^ «MRS. P. RHINELANDER IS BURNED TO DEATH; Alcohol Lamp in Her Tuxedo Home Explodes, Enveloping Her in Flames. LINGERS FOR TWELVE HOURS Physicians Work All Night in an Effort to Save Her ;- Two Sons on Way from the Coast». The New York Times. 12. september 1915. s. 1. 
  3. ^ a b Greene 1940, s. 305
  4. ^ Americana, American historical magazine, Volume 14. University of California. 1920. s. 287. 
  5. ^ a b Rhinelander, Alice Beatrice Jones. «Memorial: Alice Beatrice Jones Rhinelander». Find-A-Grave. 
  6. ^ Times, Special to The New York (10. november 1925). «CALLS RHINELANDER DUPE OF GIRL HE WED; Husband's Counsel Says He Will Prove Bride Was Negro and Practiced Fraud». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 2. november 2020. 
  7. ^ a b Norwich, William (1. april 2012). «Blue Blood Marries "Colored Girl"». nymag.com. Besøkt 2. november 2020. 
  8. ^ a b c Onwuachi-Willig, Angela (2007). «A Beautiful Lie: Exploring Rhinelander v. Rhinelander as a Formative Lesson on Race, Identity, Marriage, and Family». 95 (6 utg.): 2393–2458. 
  9. ^ Smith-Pryor 2002, s. 23–24
  10. ^ Smith-Pryor 2002, s. 24
  11. ^ Ardizzone & Lewis 2002, s. 10–11
  12. ^ Smith-Pryor 2009, s. 124–125
  13. ^ «Caucasian '400' Stunned Over Marriage of White Millionaire to Colored Beauty». The Pittsburgh Courier. 22. november 1924. Besøkt 2. november 2020 – via Newspapers.com. 
  14. ^ Ardizzone & Lewis 2002, s. 12–13
  15. ^ Johnson 2003, s. 159
  16. ^ a b c Johnson, Theodore R. III (7. juni 2014). «When One Of New York's Glitterati Married A 'Quadroon'». npr.org. Besøkt 10. juni 2014. 
  17. ^ a b Allen 2003, s. 37
  18. ^ Johnson 2003, s. 160
  19. ^ Ehlers 2004
  20. ^ «Kip Cuts Wood in Nevada». Rochester Evening Journal. 24. juli 1929. Besøkt 2. november 2020. 
  21. ^ «Kip Rhinelander Is Given Divorce». The Pittsburgh Press. 28. desember 1929. s. 1. Besøkt 2. november 2020. 
  22. ^ «Kip, Alice Near Settlement». Rochester Evening Journal. 14. juli 1930. s. 6. Besøkt 2. november 2020. 
  23. ^ Ardizzone & Lewis 2002, s. 247
  24. ^ «Kip Rhinelander, Figure In a Sensational Divorce Suit, Dies of Pneumonia». The Evening Independent. 20. februar 1936. s. 1. Besøkt 2. november 2020. 
  25. ^ a b Smith-Pryor, Elizabeth M. (30. april 2009). Property rites : the Rhinelander trial, passing, and the protection of whiteness. Chapel Hill. s. 248–251. ISBN 9780807894170. OCLC 435526792. 
  26. ^ Ardizzone & Lewis 2002, s. 250–251
  27. ^ Ardizzone & Lewis 2002, s. 247, 249
  28. ^ Ardizzone & Lewis 2002, s. 252
  29. ^ Smith-Pryor 2002, s. 339
  30. ^ J Madigan, Mark (2007). Miscegenation and "The Dicta of Race and Class": The Rhinelander Case From Nella Larsen's Passing. New York: W. W. Norton & Company. s. 387–393. ISBN 978-0-393-97916-9. 
  31. ^ Larsen, Nella (2007). Passing. New York: W.W. Norton & Company. s. 5–82. ISBN 978-0-393-97916-9. 
  32. ^ «The House Behind the Cedars». AFI Catalogue of Feature Films. AFI. Besøkt 1. november 2020. 
  33. ^ «Night of the Quarter Moon». AFI Catalogue of Feature Films. AFI. Besøkt 1. november 2020. 

Litteratur rediger

  • Allen, Anita L. (2003). Why privacy isn't everything : feminist reflections on personal accountability. Rowman & Littlefield. ISBN 0-742-51409-9. 
  • Ardizzone, Heidi; Lewis, Earl (2002). Love on Trial: An American Scandal in Black and White. W. W. Norton & Company. ISBN 0-393-32309-9. 
  • Carlson, A. Cheree (1999): "'You Know It When You See It:' The Rhetorical Hierarchy of Race and Gender in Rhinelander V. Rhinelander." Quarterly Journal of Speech 85 (1999): 111-128
  • Ehlers, Nadine (Desember 2004). «Hidden in Plain Sight: Defying Juridical Racialization in Rhinelander v. Rhinelander». Communication and Critical/Cultural Studies (4 utg.). 1: 313–314 – via Ingenta Connect. 
  • Greene, Richard Henry (1940). The New York Genealogical and Biographical Record. New York Genealogical and Biographical Society. 71. 
  • Johnson, Kevin R. (2003). Mixed Race America and the Law: A Reader. NYU Press. ISBN 0-814-74257-2. 
  • Smith-Pryor, Elizabeth M. (2002). Property Rites: The Rhinelander Trial, Passing, and the Protection of Whiteness. Univ of North Carolina Press. ISBN 0-807-83268-5. 
  • «Reprimand». Time Magazine. 7. desember 1925. 
  • «Reply». Time Magazine. 18. januar 1926. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rhinelander_mot_Rhinelander&oldid=24152511»