Realisasjonsprinsippet

Realisasjonsprinsippet er et rettsprinsipp i norsk skatterett for tidfesting av skattepliktig inntekt eller fradragsberettiget kostnad. Prinsippet gjelder hovedsakelig for kapitalinntekt (herunder også kapitalgevinst) og virksomhetsinntekt, men er hovedregelen for all tidfesting hvis ikke annet fremkommer av loven.

Prinsippet er at en inntekt skal tidfestes når «fordelen tilflyter skattyteren» hvis den oppstår innen egen økonomi og når «skattyteren får en ubetinget rett til ytelsen» hvis inntekten innvinnes ved overføring fra andre.[1] I en gjensidig bebyrdende avtale vil dette si at man som regel har «ubetinget rett til ytelsen» når man har oppfylt sin del av avtalen. For eksempel vil da inntekt ved salg av en gjenstand tidfestes når gjenstanden er stilt til disposisjon for kjøper, ikke når betaling skjer.

Motstykket til realisasjonsprinsippet er kontantprinsippet, som blant annet gjør seg gjeldende for lønn o.l.

Uttrykket «realisasjon» i skattelovenRediger

Uttrykket «realisasjon» benyttes flere steder i skatteloven, blant annet i kapittel 5 og 9. Dette er ikke relatert til realisasjonsprinsippet, men til innvinning (tidspunktet hvor en mulig inntekt blir en aktuell inntekt). Innvinnings- og tidfestingstidspunktet kan være sammenfallende, men er ikke alltid det.

ReferanserRediger

  1. ^ Skatteloven § 14-2

LitteraturRediger