Rasmus Bartholin

dansk matematiker
Rasmus Bartholin
Rasmus Bartholin.jpg
Født13. august 1625[1][2][3][4]
RoskildeRediger på Wikidata
Død4. november 1698[1][2][3][4] (73 år)
København[5]Rediger på Wikidata
Far Caspar Bartholin the ElderRediger på Wikidata
Søsken Thomas BartholinRediger på Wikidata
Utdannet ved Københavns UniversitetRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Matematiker, universitetslærer, dommer, lege, kjemiker, fysiker, anatomRediger på Wikidata
Nasjonalitet Danmark-NorgeRediger på Wikidata

Rasmus Bartholin (født 13. august 1625 i Roskilde, død 4. november 1698 i København) var en dansk naturviter som gjorde seg spesielt bemerket innen medisin og matematiske fag. Sine vitenskapelige arbeid skrev han på latin under navnet Erasmus Bartholinus og er mest berømt for sin oppdagelse av dobbeltbrytning av lys. Han var i mange år professor ved Københavns Universitet hvor også hans far Rasmus Bartholin hadde vært professor. Hans bror Thomas Bartholin var en kjent lege som oppdaget lymfesystemet.[6]

Han avla sin studenteksamen i 1642 og fra 1646 studerte han ved flere utenlandske læresteder. Spesielt interesse fikk han for den analytiske geometri til Descartes. Selv om han i 1654 fikk en doktorgrad i medisin fra Universitetet i Padova, ble han likevel først utnevnt til professor i geometri ved Københavns Universitet i 1656. Året etter fikk han samme sted en tilsvarende stilling i medisin.

Bartholin hadde interesser i mange retninger og publiserte flere lærde skrifter om forskjellige tema. Dette innbefatter observasjon av den store kometen i 1664-65 der han ble hjulpet av sin elev Ole Rømer. Av Frederik III ble han bedt om å undervise hans sønn Jørgen samt å forbederede publikasjon av Tycho Brahes arbeid. Dette satte han i gang med og ansatte Rømer som assistent. Da kongen døde i 1670, opphørte denne støtten, og Rømer dro til Paris hvor han noen år senere målte lyshastigheten for første gang. Han ble senere gift med Bartholins datter.[7]

I de følgende årene fikk Bartholin flere høyere, administrative verv i byen og ved universitetet. Han var en nøktern, fornuftig mann som var motstander av abstrakte, akademiske diskusjoner og en ivrig forkjemper for det danske språk samt å bringe kunnskap til den vanlige borger.

DobbeltbrytningRediger

 
Ved dobbeltbrytning vil en firkant gi opphav til to bilder av firkanten.

Det viktigste bidrag Bartolin gjorde til vitenskapen, var hans oppdagelse og første undersøkelse av dobbeltbrytning i kalsitt som han offentliggjorde i en lengre avhandling i 1669. Den latinske tittelen var Experimenta crystalli islandici disdiaclastici quibus mira & insolita refractio detegitur som kan oversettes med «Eksperiment med islandske krystaller som ledet til oppdagelsen av en vidunderlig og uvanlig lysbrytning».[8]

Fra en ekspedisjon til Island året før hadde han skaffet seg noen meget klare og gjennomsiktige krystaller av dette mineralet. Det blir ofte omtalt som Islandspat eller optisk kalsitt. Han påviste at krystallene alltid hadde form som skjevvinklete parallellepiped med sideflater som er parallellogram med de samme vinklene.

Etter å ha gjort noen elektriske og kjemiske undersøkelser av krystallene, kom han til deres viktigste egenskap. Hvis han betraktet noe gjennom en slik krystall, så han nesten alltid to bilder. Ved en rotasjon av krystallen, var det ene bildet i ro, mens det andre roterte omkring. Han kalte lyset i det første for «ordinært», mens det andre skyltes «ekstraordinære» lysstråler. Selve fenomenet ga han navnet dobbeltbrytning. Det er betegnelser som siden har blitt standard.[9]

I sin egen omtale av oppdagelsen viste han stor begeistring:

 Høyt priset av alle mennesker er diamanter og mange er de gledene som slike skatter bringer, som edle stener og perler, skjønt de benyttes bare for dekorasjon og pynting av en finger eller en hals, men han som derimot foretrekker kunnskap fremfor slike smykker, han vil, håper jeg, ha minst like stor glede av en ny gjenstand, nemlig en gjennomsiktig krystall, som nylig ble bragt til oss fra Island, som kanskje er et av de største undere som naturen har laget. .... Jeg tror at dette kan være lærerikt for naturelskere og andre interesserte personer eller i det minste til deres glede. Rasmus Bartholin, 1669.[8] 

Han mente at dette nye fenomenet hadde noe med lysbrytning å gjøre. Året etter sendte han en kortere sammenfatning av avhandlingen til det Royal Society[7] hvor det ble publisert i deres Philosophical Transactions.[10] Descartes hadde tidligere argumentert for at lys består av spesielle partikler, en teori som Newton videreførte. Denne forklaringsmodellen brukte Bartholin til å konkludere at kalsitt måtte inneholde to typer porer som slapp lyset gjennom på forskjellig vis.

I 1690 presenterte Christian Huygens sin bølgeteori for lys. Han kunne da forklare lysgangen i dobbeltbrytende material ved at de gir opphav til to mulige lyshastigheter hvorav den ene er avhengig av retningen. Denne teorien ble videre utviklet av Fresnel og fikk sin endelige utforming ved etableringen av Maxwells ligninger.[11]

IllustrasjonerRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Erasmus Bartholin, biography/Erasmus-Bartholin
  2. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11890430k
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Erasmus Bartholinus, bartholinus-erasmus
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Rasmus Bartholin, w6h86cc0
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  6. ^ Salmonsens konversationsleksikon, Rasmus Bartolin, fra Prosjekt Runeberg.
  7. ^ a b H.M. Hansen, Rasmus Bartholin, Dansk Biografisk Leksikon 3. utgave, Gyldendal 1979-1984.
  8. ^ a b W.F. Magie, A Source Book in Physics, Harvard University Press, Cambridge (1935).
  9. ^ E. Hecht, Optics, Addison-Wesley, Reading, Massachusetts (1998). ISBN 0-201-30425-2.
  10. ^ R. Bartholin, An accompt of sundry experiments made and communicated by that learn’d mathematician, Dr. Erasmus Bartholin, upon a chrystal-like body, sent to him out of Island, Phil. Trans. Royal Soc. 5, 2039—2048 (1671).
  11. ^ J.Z. Buchwald, The Rise of the Wave Theory of Light, The University of Chicago Press, Chicago (1989). ISBN 0-226-07886-8.

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger