Pyrenéerhund er en fransk vokterhundrase med røtter fra Pyreneene, den store fjellkjeden på grensen mellom Frankrike og Spania, der den har vært kjent siden 1100-tallet. Rasestandarden for hunderasen opprettholdes av Frankrike.

Pyréneerhund
Pyreneisk fjellhund
HundetypeVakt- og vokterhund, molosser
OpprinnelseFrankrike
EgenskaperVokterhund/familiehund
Livsløp9-11
StørrelseGigantstor (40-60 kg)
Passer forMeget erfarne
Anerkjennelser
FCIGr. 2 seksjon 2b
(FCI #137)
AKCWorking
CKCWorking Dogs
KCPastoral
UKCGuardian Dogs
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Opprinnelse og alder

rediger
 
Pyreneerhund på jobb som vokterhund

Pyréneerhund stammer trolig som mange andre molossere fra tibetansk mastiff, som ble introdusert i Europa under de asiatiske invasjonene. Det sies at rasen fikk sin identitet alt på 1100-tallet, da den skal ha vært benyttet som vokterhund for å beskytte buskapen mot rovdyr som brunbjørn og ulv. Mange hevder også at denne storvokste hunden har en fortid som vakthund på flere slott i det sørvestlige Frankrike under middelalderen, men dette lar seg ikke dokumentere i dag.

Det første man hører til rasen i skriftlige kilder stammer fra 1300-tallet, da den blir nevnt av franskmannen Gaston Phoebus. Ludvig XIV av Frankrike (konge 16431715), også kalt solkongen, skal ha holdt slike hunder ved sitt hoff, men heller ikke dette lar seg dokumentere. Man kan derfor slå fast at det er lite kunnskap om denne hunderasen fram til begynnelsen på 1900-tallet.

Den første rasestandarden ble skrevet på fransk av den nederlandske adelsmannen grev Henri de Bylandt i 1907. Han beskrev også denne hunden i ei bok utgitt i 1897. Samme året som den første rasestandarden ble skrevet ble det grunnlagt to raseklubber for pyréneerhund i Frankrike, klubbene Argelès-Ģazost Club og Club à Cauterets. Begge hadde sine egne, om enn ganske like, rasestandarder for rasen. I 1923 ble så Réunion des Amateurs de Chiens Pyrénées dannet. Det førte til at rasen fikk offisiell anerkjennelse av Société Centrale Canine (fransk kennelkubb). Den offisielle rasestandarden skriver seg fra samme året.

Pyréneerhund er en av få franske hunderaser som har blitt populære utenfor hjemlandet. Akkurat når den kom til Norge vites ikke, men Norsk Pyrenèerhundklubb (NPHK) ble stiftet i 1991, etter å ha gått ut av paraplyorganisasjonen Klubben for Større Selskapshunder. Raseklubben er tilsluttet Norsk Kennel Klub.

Utseende, anatomi og fysikk

rediger

Pyreneerhund er en gigantstor molosser som gir et majestetisk, harmonisk og elegant uttrykk, til tross for enorme kroppen.

Hodet har en harmonisk størrelse i forhold til kroppen. Skallen er lett velvet og stoppen ubetydelig markert. Snutepartiet er bredt og avsmalnende mot snuten. Svarte, ubetydelig hengende lepper. Øynene er små og mørke og har sorte øyelokkskanter. Ørene er relativt små og triangulære i formen, men avrunda øreflipper, tett hengende inntil hodet. Halsen er kraftig og måtlig kort. Dyp og bred brystkasse med svakt buede ribben. Ryggen er bred, plan og horisontal. Buklinjen er lett opptrukket, og krysset lett sluttende. Bena er kraftige og har doble sporer på bakbena. Labbene er svakt ovale og har velvede tær. Halen er ganske lang og buskete. Den bæres ringlet over ryggen når hunder er oppmerksom eller hengende ned når den slapper av.

Pelsen er lang og tett, tett tilliggende og meget motstandsdyktig mot vær og vind. Noe lengre på halsen (der den kan være svakt bølget), baklårene og halen. Pelsbeheng på bena. Underullen er tett og ullen. Fargen er hvit eller hvit med grå, grevlingfarget, blekgule eller blekoransje flekker på hodet, ørene og ved haleroten. Grevligfargede flekker er mest ønskelig. Noen få innslag av slike fargeflekker tillates på kroppen.

Hannhunder skal ha en skulderhøyde på 70–80 cm (+/- 2 cm) og kan veie omkring 60 kg på det meste. Den norske rasestandarden inneholder ingen vekt. Den britiske rasestandarden angir en minstevekt for hanner på 50 kg og 40 kg for tisper. Tisper skal ha en skulderhøyde på 65–75 cm (+/- 2 cm).[1]

Bruksområde

rediger

Pyréneerhund er en dugelig brukshund med spesielle egenskaper som vokterhund og gårdshund. Den er også en meget god vakthund og familiehund, som med fordel kan brukes til en rekke former for hundesport. Ikke minst som kløvhund og trekkhund. Den har også kvaliteter som tjenestehund, eksempelvis som lavinehund. Mest vanlig er det imidlertid å se denne hunden som utstillingshund.

I Norge har rasen med suksess vært benyttet til å jage vekk bjørn som har kommet inn på innmark og ikke har latt seg jage på andre måter. (Verdien av en slik bruksmåte er imidlertid noe omdiskutert.)

Lynne og væremåte

rediger

Pyréneerhund anbefales sjelden som et førstevalg for folk som ikke har solid erfaring med hund fra før, men det viser seg ofte å være en fordel da det gjerne er lettere for en førstegangseier å være åpen for pyréneerens selvstendighet og de spesielle behovene det medfører enn noen med erfaring fra andre hunderaser. For den rette familien er den en ypperlig familiehund, også for barnefamilier. Av type er den svært selvstendig (noe som er typisk for utmerkete vokterhunder), stolt, dominant og ganske egenrådig. Den er imidlertid også tolerant, leken og gjerne svært varsom med barn, men også meget beskyttende, noe som kan føre til farlige situasjoner når det er fremmede til stede. Mot fremmede er den generelt forbeholden og voktsom.

Dette er ikke en hunderase det passer å holde i en leilighet i bystrøk. Den trenger mye mosjon og godt om plass, slik at den kan få løpe mye fritt. Den bør få oppgaver på såvel det mentale som fysiske planet for å trives maksimalt. Den blir ofte problematisk å holde om den må stå innendørs store deler av dagen, noe som kan føre til at den vandaliserer inventaret i huset. Pelsen trenger minst tre gjennombørstinger i uken (om den får være mye ute). Pelsen skal ifølge standarden være selvrensende, så smuss og støv løsner lett ved gjennombørsting, den trenger derfor sjeldent å bades. Det kan dog være lurt å bade i forbindelse med røyting for å forkorte røyteperioden.

Som alle ekstra store hunderaser, trenger også pyréneerhund et godt tilpasset og næringsrikt kosthold for å unngå helsemessige problemer. Dette er spesielt viktig under den lange tilvekstperioden disse hundene har. De kan ikke regnes som fullt utvokste før de er nærmere 3 år gamle. Rasen tilhører dessuten de rasene som oftest rammes av arvelige skjelettsykdommer, eksempelvis hofteleddsdysplasi og albueleddsartrose.

Referanser

rediger
  1. ^ Juliette Cunliffe (2002) «Pyrenean Mountain Dog», side 39. Interpet Publishing.

Eksterne lenker

rediger