Pungulv

art av rovlevende pungdyr

Pungulv eller tasmansk tiger (Thylacinus cynocephalus) er et rovlevende pungdyr (Dasyuromorphia) som var eneste art i pungulvfamilien (Thylacinidae), men den ble utryddet i 1930-åra. Den var et nærmest hundelignende pungdyr med karakteristiske tiger-lignende tverrstriper over ryggen. Pungulvens nærmeste nålevende slektning er tasmansk djevel (Sarcophilus harrisii).[3]

Pungulv
Pungulv i Naturhistorisk museum i Oslo, ett av en håndfull utstoppede eksemplarer i verden
Nomenklatur
Thylacinus cynocephalus
Harris, 1808
Synonymi
Thylacinus,
Thylacinidae
Populærnavn
pungulv,
tasmansk tiger
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovlevende pungdyr
FamilieThylacinidae
SlektThylacinus
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1][2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EX — Utryddet

Økologi
Habitat: terrestrisk, trolig tørre eukalyptus-skoger, våtmark og gressletter
Utbredelse: Tasmania (endemisk)
Historisk utbredelse på Tasmania

Beskrivelse rediger

Pungulv lignet en hund eller ei hyene, men den hadde et lendeparti som klart skilte den fra canidene. I størrelse var den cirka 100–130 cm lang (snute–halerot) og omkring 60 cm i skulderhøyde. I tillegg kom den stive halen, med typisk 50–65 cm. Vekten lå trolig omkring 20–30 kg for voksne individer. Pelsen var gulbrun og hadde typisk 13–21 sorte tverrgående striper over ryggen, lendet og den tykke haleroten. Stripen rakk til midt på flankene eller lårene.

Taksonomi rediger

Flere studier bekrefter at pungulven var en basal art blant rovlevende pungdyr (Dasyuromorphia), og at tasmansk djevel (S. harrisii) er artens nærmeste nålevende slektning. En studie fra 2009 publisert i Genome Research antyder imidlertid at numbat (Myrmecobius fasciatus) kan være mer basal enn tasmansk djevel, noe som gir seg utslag i følgende fylogeni.[4]

Dasyuromorphia

Thylacinus  




Myrmecobius  




Sminthopsis  




Phascogale  



Dasyurus  







Utbredelse rediger

Opprinnelig levde det pungulv over store deler av Australia og på Tasmania, men på fastlandet ble de fortrengt av de australske dingoene som fulgte med aboriginene fra nord. Den regnes å ha dødd ut i Australia for omkring 3 000 år siden.[5] På Tasmania ble arten isolert for cirka 14 000 år siden,[5] da eidet mellom Tasmania og Australia forsvant i havet.

På Tasmania utnyttet arten de fleste typer habitat, men den var fraværende i den tette tempererte regnskogen i sør-vest.[2] Arten jaktet solitært eller parvis og hovedsakelig om natten, og dyra brukte trolig luktesansen til å lokalisere byttedyrene.[2] Geometrien i albueleddene antyder at pungulven angrep byttet oftere fra bakhold enn gjennom forfølgelse.[3] Tidligere analyser av tannsettets morfologi har antydet at typiske byttedyr veide omkring 1–5 kg,[6] selv om man vet at den også tok tildels mye større byttedyr. Analyser av skallens mekaniske funksjoner antyder at pungulven jaktet på byttedyr som var mindre enn den selv,[7] mens en annen antyder det motsatte.[8]

Pungulven overlevde på Tasmania fram til den britiske koloniseringen. Den kom imidlertid i konflikt med bøndene fordi den jaktet på sau, men det kan ha vært en kombinasjon av jakt og sykdom som til slutt utryddet den.[2] Ny forskning med fullstendig genom viser at arten opplevde en kritisk flaskehalshendelse for omkring 70 000–120 000 år siden, og at det biologiske mangfoldet etter dette var svært begrenset.[5]

Den siste kjente pungulven døde i fangenskap i Hobart Zoo på Tasmania den 7. september i 1936[9][1] og den ble endelig erklært utdødd i 1982,[5] selv om det har angivelig vært flere observasjoner etter dette tidspunktet. Det finnes imidlertid ingen håndfaste bevis for at pungulver har eksistert etter denne datoen.

Australske forskere har forsøkt å klone pungulv fra et foster som har vært lagret i sprit. Dette har vist seg vanskelig på grunn av større DNA-skader enn forventet. Det er likevel håp om at arten en gang i fremtiden kan gjenopplives.[4][10]


Referanser rediger

  1. ^ a b M. McKnight (2008) Thylacinus cynocephalus. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2014.3 Besøkt 31. desember 2014.
  2. ^ a b c d Burbidge, A.A. & Woinarski, J. 2016. Thylacinus cynocephalus. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T21866A21949291.
  3. ^ a b Berns, G. S., & Ashwell, K. W. S. (2017). Reconstruction of the Cortical Maps of the Tasmanian Tiger and Comparison to the Tasmanian Devil Arkivert 7. september 2017 hos Wayback Machine.. PLoS ONE, 12(1), e0168993. doi:10.1371/journal.pone.0168993
  4. ^ a b W. Miller m.fl. (2009). «The mitochondrial genome sequence of the Tasmanian tiger (Thylacinus cynocephalus)». Genome Res. 19 (2): 213–220. ISSN 1549-5469. PMID 19139089. doi:10.1101/gr.082628.108. 
  5. ^ a b c d Feigin, C. Y., Newton, A. H., Doronina, L., Schmitz, J., Hipsley, C. A., Mitchell, K. J., ... & Menzies, B. R. (2018). Genome of the Tasmanian tiger provides insights into the evolution and demography of an extinct marsupial carnivore. Nature ecology & evolution, 2(1), 182–192(2018). DOI: 10.1038/s41559-017-0417-y
  6. ^ Jones ME, Stoddart DM (1998) Reconstruction of the predatory behaviour of the extinct marsupial thylacine (Thylacinus cynocephalus). J Zool, Lond 246: 239–246.
  7. ^ Attard MRG, Chamoli U, Ferrara TL, Rogers TL, Wroe S (2011) Skull mechanics and implications for feeding behaviour in a large marsupial carnivore guild: the thylacine, Tasmanian devil and spotted-tailed quoll. Journal of Zoology 285: 292–300.
  8. ^ Wroe S, McHenry C, Thomason J (2005) Bite club: comparative bite force in big biting mammals and the prediction of predatory behaviour in fossil taxa. Proceedings of the Royal Society of London B 272: 619–625.
  9. ^ Illustrert Vitenskap, nr. 15, 2008, side 21
  10. ^ «Utryddet siden 1936: Nå vil forskere gjenskape den tasmanske tigeren». VG (nettavis). 18. august 2022. Besøkt 18. august 2022. «Men vi mangler fortsatt teknologien til å ta det veve, lage pungdyrstamceller og deretter gjør disse cellene om til levende dyr.» 

Eksterne lenker rediger