Prokopios

(Omdirigert fra Prokopius)

Prokopios fra Cæsarea (gresk: Προκόπιος ο Καισαρεύς; latin: Procopius; født ca. 500 i Caesarea Maritima, død ca. 565 i Konstantinopel) var en historiker fra Østromerriket. Han var virksom på midten av 500-tallet e.Kr.

Prokopios
Fødtca. 500Rediger på Wikidata
Caesarea Maritima[1]Rediger på Wikidata
Dødca. 565Rediger på Wikidata
KonstantinopelRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Historiker, juristRediger på Wikidata
Nasjonalitet ØstromerriketRediger på Wikidata

Den gamle havnen i Prokopios' hjemby Cæsarea.
Romersk teater i Cæsarea, Israel.

ForfatterskapRediger

Prokopios forfattet et historieverk i åtte bøker om krigene som ble utkjempet av Justinian I den store, et panegyrisk verk om Justinians offentlige bygninger over hele riket, og en bok kjent som Den hemmelige historie (gresk Anekdota) som hevder å berette om skandalene som Prokopios ikke kunne ta med i sitt utgitte historieverk. Han beskrev blant annet herulernes vandring mot Nord-Europa og Götaland. Han hevdet at Thule var den største av øyene, ti ganger større enn Britannia, og for det meste ubebodd. Men i den bebodde delen holdt det til 13 tallrike stammer. Det rareste ved Thule var likevel at rundt midtsommer var solen oppe døgnet rundt i 40 dager, og midtvinters var den fraværende like lenge. Han beklaget sterkt at han ikke selv hadde fått se dette stedet, men vet å berette at befolkningen i Thule ikke adskilte seg særlig fra andre, unntatt «finnene» (dvs. samene), som gikk kledd i skinn uten tøy under, og angivelig spiste rått kjøtt. Fornemst blant Scandias folk var herulene.[2]

Prokopios omtalte i sitt verk Vandalkrigen «fimbulvinteren» år 536: «Hele det året lyste solen som månen, uten stråleglans, som i en nesten evig eklipse, med matt lys og ikke som ellers. Straks fenomenet inntraff, var menneskene hele tiden utsatt for krig, sult og andre dødelige ting.» Flere samtidige kilder beskriver en solformørkelse som varte lenger enn et år. Kinesiske kilder skildrer også uvanlige værforhold i perioden.[3]

Prokopios tilhørte skolen av senantikke, sekulære historikere som videreførte tradisjonene til den andre sofismen. De skrev på attisk gresk, forbildene deres var Herodot og særlig Thukydid, og emnene deres var alltid sekulær historie. De unngikk ord som var ukjent i attisk gresk, og la til en forklaring der de ble nødt til å bruke samtidige ord. Prokopios forklarte for eksempel sine lesere at ekklesia, i betydningen «en kristen kirke», tilsvarer et tempel eller en helligdom, og at munkene er «de mest måteholdne av de kristne... hvis menn sedvanlig blir kalt munker». (Krigene 2.9.14; 1.7.22) I det klassiske Athen fantes ingen munker, og en ekklesia var en forsamling av athenske borgere som vedtok lover.

Sekulære historikere unngikk historien til den kristne kirke, den overlot de til eklektiske historikere — en historiefaglig retning som ble grunnlagt av Eusebius av Cæsarea. Den moderne historikeren Averil Cameron har argumentert overbevisende for at skriftene til Prokopios reflekterte en spenning mellom klassiske og kristne modeller for historieforståelse i 500-tallets østromerske rike. Dette er blitt støttet av Mary Whitbys analyse av Prokopios' Bok I, som framstiller Konstantinopel og Hagia Sofia i sammenligning med samtidige hedenske panegyriske verker. Man kan anse Prokopios som en som fremmer synet på keiser Justinian som Guds visekonge på jorden, og egentlig skildrer bygningene som religiøse hyllester.[4]

Prokopios antydet i Hemmelig historie (26:18) at han planla å skrive en kirkehistorie selv, og om han hadde, ville han antagelig ha fulgt sjangerens regler. Så vidt ettertiden vet, ble dette eklektiske historieverket aldri skrevet.

Lånt av andre forfattereRediger

En rekke historiske romaner er basert på Prokopios' verker, slik som Count Belisarius av Robert Graves (1938).[5]

Donna Tartt som vant Pulitzerprisen i 2014,[6] lånte Procopius' tittel Den hemmelige historien til sin debutroman fra 1992 om en lukket studentkrets som fordyper seg i klassiske studier. Dette utarter og ender i katastrofe.[7]

ReferanserRediger

  1. ^ www.britannica.com
  2. ^ Sverre Steen: Langsomt ble landet vårt eget (s. 29), J.W. Cappelens forlag, Oslo 1972
  3. ^ [https://web.archive.org/web/20080504221129/http://www.natmus.dk/sw51423.asp Fimbulvinteren i 536
  4. ^ Whitby, Mary (2000): «Procopius’ Buildings Book I: A Panegyrical Perspective» i: Late Antiquity. 8. (2000), 45-57
  5. ^ Peter G. Christensen: Count Belisarius and Procopius' wars
  6. ^ «Pulitzer prize for fiction goes to The Goldfinch». the Guardian (engelsk). 15. april 2014. Besøkt 1. juni 2021. 
  7. ^ «Ten reasons why we love Donna Tartt's The Secret History». the Guardian (engelsk). 18. oktober 2013. Besøkt 1. juni 2021. 

VerkerRediger

  • Hemmelige historie (Anekdota, oversatt fra gresk til svensk; Hemlig historia, ved Sture Linnér), 2000
  • Vandalkrigen (oversatt fra gresk til svensk ved Sture Linnér), 2000

Tilgjengelige teksterRediger