Podenco ibicenco
Podenco ibicenco er en hunderase som i Norge også kalles ibizahund (i all enkelhet). Ellers i Europa kan den dessuten være kjent under lokale navn som mallocahund og menorcahund. Den har også blitt kalt fransk mynde, men om den er synonym med den nå antatt utdødde lokale podenco francés (charniguehund) er usikkert.
| Podenco ibicenco | |||
|---|---|---|---|
| «ibizahund» | |||
 Podenco ibicenco, glatthåret | |||
| Hundetype | spisshunder, podencoer | ||
| Opprinnelse | Balearene, Spania | ||
| Egenskaper | Jakthund, familiehund | ||
| Livsløp | 10–12 | ||
| Størrelse | mellomstor–stor (19–30 kg) | ||
| Passer for | erfarne | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | Gr. 5 seksjon 7 (FCI #089) | ||
| AKC | Hounds | ||
| CKC | Hounds | ||
| KC | Hounds | ||
| UKC | Sighthounds and pariahs | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Som sådan anerkjennes podenco ibicenco av Fédération Cynologique Internationale (FCI) som en primitiv spisshund i gruppe 5 seksjon 7, mens den i andre stambokregistre gjerne anerkjennes i en gruppe kalt hounds (noe som tilsvarer en gruppe bestående av både mynder og støvere). Slektskapet til typiske spisshunder er imidlertid genetisk svært fjernt, mens forholdet til våre antatt eldste mynderaser (urmynder) og en spesiell gruppe med vokterhunder derimot er svært nært.[1]
Opprinnelse og alder
rediger
Det hevdes at podenco ibicenco opprinnelig oppsto på den spanske øya Ibiza, men dette savner dokumentasjon. Typen er imidlertid vanlig på Balearene, en øygruppe lengst vest i Middelhavet. Kyonologer har lenge hevdet at denne og andre podencoer nedstammer fra den karakteristiske faraohunden, og i den forbindelse har mange regnet typen som en slags urhund, med røtter som strekker seg mot urhunden Tesem, opp mot 5 000–6 000 år tilbake i tid. Nyere forskning sår imidlertid tvil om dette, blant annet i en studie i regi av den svenske forskeren Peter Savolainen.
Savolainen mente å kunne bevise at faraohunden ikke kunne være så gammel som tidligere antatt, kanskje ikke mer enn cirka 150–200 år i sin nåværende form. Dette gjorde han gjennom å kartlegge hundens mtDNA. Savolainen fikk senere støtte av en studie i regi av Parker et al. (2004), publisert i det renommerte fagtidsskriftet Science den 21. mai det året.[2] Denne studien viser at også podenco ibicenco ble endelig utformet på den tiden, og at denne hunderasen har betydelig felles gener med typiske molossere og gjeterhunder, mens slektskapet til ulv er nærmest fraværende. Faraohund, på sin side, viste et fjernt slektskap til ulven og bare spor av molosserlinjer, samt et ubetydelig innslag av gjeterhundgener. Mange konkluderte derfor med at podenco ibicenco og faraohund kanskje ikke sto hverandre så nært som tidligere antatt, og at den antatte slektskapet til myndene bare var fjernt.[2]
En nyere og mer omfattende studie av våre moderne hunderaser viser imidlertid et ganske annet og mer overraskende slektskapsforhold mellom podencoer og andre hunderaser, i det Parker et al. (2017) beviser at podencoene så visst tilhører en klade som også omfattes av de antatt eldste myndene (sloughi, levriero meridionale, azawakh, afghansk mynde og saluki) og en gruppe store og antatt svært opprinnelige vokterhunder (pyreneerhund, komondor, kuvasz, maremma og anatolsk gjeterhund), men altså ikke de mer tradisjonelle mynderasene (som danner en fjern klade sammen med typiske collier). Dette viser at mynder ikke utgjør ei homogen gruppe, slik de klassifiseres av FCI. Studien viser også at, podenco ibicenco trolig er søster til ei gruppe bestående av cirneco dell'etna og faraohund, og at disse tre i sammen deler forfedre med pyreneerhund. Videre viser studien at det har vært svært liten genflyt mellom gruppen med urmyndene og andre klader i den omfattende sammenligningen av hunderaser.[1]
Podenco var vanlig i den katalansktalende delen i Spania og deler av Frankrike på 1800-tallet, og da spesielt i Languedoc, Roussillon og i Provence, der de skattet typen som jakthund. Omkring 1880 ble det imidlertid forbudt å jakte hare med hetsende hunder i Frankrike, noe som gjorde denne hunden til en sjeldenhet der for ettertiden. På Den iberiske halvøya blir imidlertid podencoer fortsatt brukt til slik jakt i flere distrikter.
Til Norge kom ibizahunden først i 1984, da Eli Marie Klepp importerte ei tispe i fra Sverige. Den het Sinsline Deby-to-Rosenhill (1984–1993) og ble mor til 12 valper. Podencoklubben ble stiftet i 1990 og er tilknyttet Norsk Kennel Klub. Den organiserer størstedelen av disse hundene i Norge og er i dag offisiell raseklubb for hunderasene etnahund, faraohund, podenco canario, podenco ibicenco, og podengo português.
Utseende, anatomi og fysikk
rediger
Podenco ibicenco har en morfologi og anatomi som ligner myndenes, men den har stående, spisse ører. Den har en noe langstrakt og svært muskuløs kropp med rene linjer og lange flate og tørre muskler. Hodet er langstrakt og skallen smal og flat. Ørene er middels store og ofte svært bevegelige, noe som ellers bare er vanlig blant pariahhunder og ville canider. Rasen har lange, slanke ben og kompakte labber, som alltid har hvite klør. Halen er høyt ansatt, lang og bæres sabelformet.
Podenco ibicenco kommer i to ulike pelsvarianter, korthåret og stri-/langhåret. Den korthårede varianten skal ha slette, glatte og litt stive dekkhår, mens den stri-/langhårede varianten skal ha harde, strie og noe tettere dekkhår (som er noe mykere enn hos den korthårede), og som også er noe lengre. Det er dessuten ønskelig med skjegg på den strihårede varianten. Om den er langhåret skal den ha bløtere dekkhår som er minst 5 cm lange, og rikelig på hodet. Fargen kan være en kombinasjon av hvit og rød (mest ønskelig), ensfarget hvit eller ensfarget rød. Løvefarget (blek fawn) kan godtas på lang- og strihåret hvis hunden er av meget god kvalitet, men det godtas ikke på glatthåret.
Normalt blir hannhunder cirka 66–72 cm i skulderhøyde og har en vekt på cirka 23–30 kg som voksen, mens tispene blir omkring 60–67 cm høye og vil normalt veie cirka 19–23 kg. Vekt er imidlertid ikke spesifisert i rasestandarden.
Bruksområde
redigerI Norge er dette først og fremst en familiehund og utstillingshund, men den har også en rekke kvaliteter som jakthund. Podecoene jakter aktivt med både syn, hørsel og luktesans. Selv om den opprinnelige jaktformen er hetsjakt, er denne hunden også egnet til andre jaktformer. Den har i så måte glimrende egenskaper som sporhund og som løpshund, spesielt innen hundesporten lure coursing.
Lynne og væremåte
redigerPodenco ibicenco er litt primitiv sammenlignet med vanlige hunder, så den passer nok best for folk som har litt erfaring fra før. Man må regne med at den er litt skeptisk og sky overfor fremmede, men den er normalt aldri aggressiv. Overfor medlemmene i familien er den gjerne godheten selv, trofast, lydig, leken og tolerant – den perfekte familiehund for mange. Den er imidlertid også gjerne egenrådig og rett rådsnar om den må, og den trives slett ikke alene. Den regnes som flink med egne barn.
Annet
redigerPodenco ibicenco er i hovedsak en sunn rase med få helsemessige problemer, selv om det finnes eksempler på både allergi og epilepsi. Enkelte tilfeller av katarakt og retinal dysplasi er også kjent, men det er ikke typisk for rasen. Det anbefales imidlertid å øyenlyse hunder som skal brukes i avl.
Referanser
rediger- ^ a b Parker, H. G., Dreger, D. L., Rimbault, M., Davis, B. W., Mullen, A. B., Carpintero-Ramirez, G., & Ostrander, E. A. (2017) Genomic Analyses Reveal the Influence of Geographic Origin, Migration, and Hybridization on Modern Dog Breed Development. Cell Reports 19(4):697–708, 25 April 2017. DOI: 10.1016/j.celrep.2017.03.079.
- ^ a b Parker, H. G., Kim, L. V., Sutter, N. B., Carlson, S., Lorentzen, T. D., Malek, T. B., ... & Kruglyak, L. (2004). Genetic structure of the purebred domestic dog. Science, 304(5674), 1160-1164. DOI: https://doi.org/10.1126/science.1097406
Eksterne lenker
rediger- (en) Ibizan Hound – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Podenco Ibicenco – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Podencoklubben (offisiell raseklubb)
