Levriero meridionale

hunderase av urmyndetypen

Levriero meridionale (søritaliensk mynde), også kalt levriero italiano o meridionale og levriero italiano centromeridionale, er en gammel og primitiv mynde med opprinnelse i det sør-sentrale Middelhavet, blant annet i det sørlige Italia og trolig også det nordlige Afrika (Tunisia).[1][2] Typen har vært i bruk som jakthund (helst på harer) i grisgrendte strøk i det sørlige Italia og på øyene rundt gjennom århundrer. Den er nå svært sjelden og tilhører gruppen av urmynder.

Søritaliensk mynde
levriero meridionale,
levriero italiano o meridionale,
levriero italiano centromeridionale,
levriero sardo (sardinsk mynde)
Hundetypemynde, urmynde
OpprinnelseItalia Italia (Sør-Italia)
Egenskaper- familiehund,
- jakthund,
- vakthund,
- vokterhund
Livsløp8-14 år
Størrelsemellomstor
(17–25 kg)
Passer forspesieltinteresserte
Anerkjennelser
FCIuklassifisert
(FCI #)
AKCuklassifisert
CKCuklassifisert
KCuklassifisert
UKCuklassifisert
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

BeskrivelseRediger

Levriero meridionale eksisterer som ulike lokale varianter og kan som sådan ha ulike lokale navn, etter hvor de finnes. I hjemlandet er den sparsomt utbredt fra Roma og sørover. Den påminner litt om spansk galgo, men skiller seg fra greyhound-typen gjennom et hode med en helt annen struktur og en kropp med flatere muskulatur og lemmer som ligner mer på sloughi og podencorasene. I likhet med andre urmynder har også levriero meridionale en enorm lungekapasitet og et ekstremt funksjonelt kardiovaskulært system som setter hundene i stand til å dekke mye mark i høy fart når de jakter. Typen beveger seg lett og stille og tåler vedvarende anstrengelser over tid, sammenlignet med tradisjonelle mynder.[3]

Kroppen er svakt rektangulær med tørre muskler. Brystkassen er dyp, men smal, og bukt godt opptrukket. Ørene kan være både hengende, delvis stående eller til og med stående. Halen bæres i en krøll over ryggen når hunden er alert, ellers henger den ned i sabelform. Hodet er langstrakt og kont. Skallen skal være smalere enn halve lengden på kraniet. Hundene blir omkring 60–72 cm i skulderhøyde (hunner 60–68 cm, hanner 65–72 cm), og vekten ligger omkring 17–25 kg.[3] Pelsen har stive dekkhår og er kort og glatt tilliggende, uten underull. Fargen er normalt brun i alle nyanser, herunder også brunbrindlet, sort og tilnærmet hvit.[3]

Man regner med at de atferdsmessige egenskapene har vært uendret gjennom en tusenårig historie.[3] Rasen er reservert av natur, mistenksom overfor fremmede og svært følsomme, men uredde og modige.[3] De er gode vakt- og vokterhunder med lange tradisjoner som hetsende jakthunder. Typen må betraktes som en landrase og har større variasjon enn hva en homogen hunderase normalt har.

ForskningRediger

Ny forskning bekrefter at levriero meridionale tilhører urmyndene. I en nylig publisert genomisk studie i det vitenskapelige tidsskriftet Cell Reports, konkluderer Parker et al. (2017) med at de omkring 400 hunderasene som eksisterer kan deles inn i 23 klader. Studien omfattet 1 346 rasehunder fra 161 hunderaser, fordelt over alle kontinenter (unntatt Antarktika). Prøvene for alle raser ble dessuten samlet inn fra både Nord-Amerika, Europa, Afrika og Asia. Studien viser at den søritalienske mynden (levriero meridionale) tilhører en klade som består av blant annet azawakh, sloughi, saluki og afghansk mynde, men denne kladen inkluderer også komondor, kuvasz, anatolsk gjeterhund og podencoer med flere. Søritaliensk mynde plasseres slektsmessig mellom sloughi og azawakh, men den ser ut til å være nærmest beslektet med sloughi. Sloughi, på sin side, ser ut til å være nærmere beslektet med mastino abruzzese enn azawakh,[4] som altså må ha et noe fjernere slektskap til levriero meridionale enn sloughi har. Studien viser også at søritaliensk mynde bare er fjært beslektet med italiensk mynde, som på sin side er nærmest beslektet med ikke-urmyndene (borzoi, irsk ulvehund, skotsk hjortehund, whippet, greyhound m. fl.).

Levriero sardoRediger

Levriero sardo (sardinsk mynde), som lokalt også går under betegnelsene cani de lèpuri og cane curridore, hevdes å være en lokal variant av levriero meridionale som har oppstått på Sardinia, men den skiller seg fra den søritalienske mynden på flere punkter og er trolig opprinnelig en blanding (bastard), og selv om også denne mynden regnes som gammel er den ingen urmynde. Levriero sardo har normalt rosenører, som imidlertid også kan være oppreiste, og er typemessig mer lik en spansk galgo (av og til også italiensk mynde) enn hva levriero meridionale er. Hunder som går under benevnelsen gir et mer variert uttrykk enn hva tilfellet er med levriero meridionale. Hodet er mer greyhound-lignende, ofte med sort maske, og kroppen marginalt mer langstrakt. Typen kan dessuten har «glassøyne». Hundene blir omkring 60–70 cm i skulderhøyde og vekten ligger omkring 17–25 kg.[5] Den regnes som en gammel italiensk rase i hjemlandet, men er svært sjelden. Det har blitt anslått at det er færre enn 100 hunder tilbake.[5]

ReferanserRediger

  1. ^ Mario Canton (2015) Levrieri & Segugi primitivi. Mario Canton, 2015 ISBN 978-8892518742
  2. ^ Mario Canton (2018) Levrieri & Segugi Primitivi, 2a edizione. Mario Canton, 2018 ISBN 978-8826364276
  3. ^ a b c d e Agraria (2021) Levriero Italiano o Meridionale. Agraria at www.agraria.org. https://www.agraria.org/cani/levrieromeridionale.htm
  4. ^ Parker, H. G., Dreger, D. L., Rimbault, M., Davis, B. W., Mullen, A. B., Carpintero-Ramirez, G., & Ostrander, E. A. (2017) Genomic Analyses Reveal the Influence of Geographic Origin, Migration, and Hybridization on Modern Dog Breed Development. Cell Reports 19(4):697–708, 25 April 2017. DOI: 10.1016/j.celrep.2017.03.079.
  5. ^ a b Agraria (2021b) Levriero Sardo - Cani de lèpuri. Agraria at www.agraria.org. https://www.agraria.org/cani/levriero-sardo.htm

Eksterne lenkerRediger