Pieter Willem Botha

sørafrikansk politiker

Pieter Willem Botha (afrikaans: /ˈpitəɹ ˈvələm ˈbʊə̯tɑ/; født 12. januar 1916 i Paul Roux-distriktet (Oranjefristaten) i Sør-Afrika, død 31. oktober 2006 i Wilderness ved George) var statsminister i Sør-Afrika fra 1978 til 1984 og republikkens president fra 1984 til 1989. P.W. Botha representerte Nasjonalistpartiet, det bærende partiet under apartheid. Botha ble også kalt Die Groot Krokodil, den store krokodillen.[trenger referanse]

Pieter Willem Botha
PW Botha 1962.jpg
Født12. jan. 1916[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paul RouxRediger på Wikidata
Død31. okt. 2006[1][2][5][6]Rediger på Wikidata (90 år)
WildernessRediger på Wikidata
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata
Embete
Utdannet ved University of the Free StateRediger på Wikidata
Ektefelle Anna Elizabeth BothaRediger på Wikidata
Far Pieter Willem Botha[7]Rediger på Wikidata
Mor Hendrina Christina de Wet[7]Rediger på Wikidata
Parti NasjonalistpartietRediger på Wikidata
Nasjonalitet Sør-AfrikaRediger på Wikidata
Utmerkelser Det gode håps orden, De gunstige skyers ordenRediger på Wikidata

Botha sørget for enkelte oppmykninger av de strengeste apartheidlovene, eller «petty apartheid» som det ble kalt.[trenger referanse] Oppmykningen gjaldt for eksempel klart rasistiske lover som forbød svarte og hvite å være gift, som forbød svarte å kjøpe eiendom, og som forbød svarte å organisere seg i fagforeninger. Likevel nektet han å endre på hovedproblemene, og de svarte fikk ingen grunnleggende rettigheter under ham. Under hans styre ble anti-apartheidkampen og den internasjonale boikotten av Sør-Afrika stadig trappet opp. I hele hans regjeringstid gjaldt omfattende unntakslover i Sør-Afrika, og i townshipene og bantustanene oppstod rene borgerkrigsaktige tilstander.[trenger referanse]

I 1989 fikk Botha slag, og ble mot sin egen vilje avsatt i noe som nærmest var et internt kupp i regjeringen.[trenger referanse] Frederik Willem de Klerk tok makten.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Botha ble født i Oranjefristaten som sønn av en offiser som hadde kjempet mot britene i andre boerkrig. Hans mor hadde under krigen sittet internert i en britisk konsentrasjonsleir i Oranjefristaten.

Som attenåring flyttet han til Bloemfontein for å studere jus, men etter to år sluttet han på universitetet for å gå inn i politikken.

Politisk engasjementRediger

Han var i en tid medlem i Ossewabrandwag, i likhet med John Vorster, men da krigen nærmet seg slutten kuttet han båndene til den bevegelsen, og fordømte nazismen til fordel for «kristen nasjonalisme».[trenger referanse]

Han ble i 1946 talsmann for Nasjonalistpartiets ungdomsforbund, og ble i 1948 valgt inn i parlamentet som representant for valgkretsen George i Kapprovinsen.

I Hendrik Verwoerds regjering var Botha assisterende innenriksminister, og etter at Verwoerd døde slapp hans etterfølger Vorster Botha inn i regjeringens innerste krets.[trenger referanse] Som forsvarsminister 1966–1980 hadde han det øverste ansvaret for det sydafrikanske angrepet mot Kassinga i Angola i 1978, som ble gjennomført fordi den sørvestafrikanske frigjøringsbevegelse SWAPO hadde opprettet baser i Angola.

Sør-Afrikas leder (1978-1989)Rediger

Etter at Vorster måtte gå av etter en korrupsjonsskandale ble Botha, med knapp margin, valgt til Nasjonalistpartiets leder (78 stemmer mot 72 for «Muldergate»-skandalens hovedmann, P.C. Mulder) og følgelig til statsminister.[8] Som regjeringssjef fikk han presset Mosambiks marxistiske president Samora Machel til å inndra sin støtte til ANC i Mosambik. Han inngikk en tilsvarende avtale med Angolas president José Eduardo dos Santos; til gjengjeld lovet Botha omfattende tilbaketrekning av de sørafrikanske styrkene i landet.[9]

Bothas regjering opprettet en rekke sikkerhetsorganer til forsvar av apartheidsystemet.[trenger referanse] Bevilgningene til militære formål økte til en femtedel av statsbudsjettet.[10] Også et kjernevåpenprogram ble lansert, i samarbeid med Israel, der partene skulle bytte 30 gram tritium mot 600 tonn sørafrikansk uran, noe som skjedde i 1977–1978.[11]

Mott slutten av sin regjeringstid arbeidet Botha for å få omverdenen til å oppheve isolasjonen av Sør-Afrika. Han sørget blant annet for å nedskalere eller avskaffe helt diskriminerende lover som gjaldt retten til bruk av parkbenker, busser og kinoer, og legaliserte seksuelle forbindelser og ekteskap på tvers av «raseskillet». Hans regjerings uttalte mål var at de hvite, i samvirke med landets fargede og asiatiske befolkningsgrupper, skulle styre landet,[trenger referanse] mens bantustansystemet ble opprettholdt. Hvite og svarte opposisjonelle løp en konstant risiko, og det ble etablert sikkerhetsstyrker – som utviste en meget brutal opptreden overfor opposisjonelle – samt innført en rekke bestemmelser om unntakstilstand. Landets svarte befolkning kunne bare få permanent oppholdstillatelse i et av reservatene på landsbygden; det ble opprettet stadig flere slike reservater. Selv om reformene på ingen måte førte til noen vesentlig lettelse av undertrykkingen av den svarte befolkningen, resulterte de likevel i at et flertall av regjeringspartiets representanter, under ledelse av informasjonsminister Andries Treurnicht, forlot Nasjonalistpartiet og dannet det nye partiet Conservative Party of South Africa (på aafrikans: Konserwatiewe Party van Suid-Afrika – KP), et rent apartheidparti som motsatte seg enhver form for oppmykning av apartheidbestemmelsene.

Etter at parlamentet i 1984 vedtok en ny grunnlov som gav fargede og asiater stemmerett i et segregert trekammerparlament der Botha satt som president, kulminerte motstanden fra både liberale og konservative mot nasjonalistpartiets reformpolitikk, og i valget i 1987 tapte Botha atskillige velgere til KP.[trenger referanse] Motstand fra svarte grupperinger, med stadig flereattentater som kom til å kreve tusentalls dødsofre,[trenger referanse] økte presset på den fysiskt stadig svakere Botha, som gikk av i 1989 etter et slaganfall.

Rett før han gikk av uttalte han fra talerstolen i det sørafrikanske parlamentet at han var motvillig beredt til å løslate Nelson Mandela. Noen måneder etter at F.W. de Klerk hadde etterfulgt Botha som regjeringssjef, sørget han for at Mandela faktisk ble løslatt.

Etter 1994 fikk ble det nedsatt en sannhets- og forsoningskommisjon som under ledelse av Desmond Tutu skulle kartlegge overtredelser av menneskerettighetene og andre forbrytelser, herunder voldsbruk, som hadde funnet sted under og av apartheidregimet. Kommisjonen fikk også myndighet til å gi voldsutøvere amnesti for sine handlinger, og de fleste ledere og aktive fra begge sider av konflikten ble innkalt for å forklare seg for kommisjonen. Botha var en av de mest prominente personene som nektet å forklare seg, og han ble kjent skyldig for å ha stått bak flere voldshandlinger – der bombingen av hovedkvarterene til South African Council of Churches i 1986 var det mest eklatante.[trenger referanse] På grunn av sin fremskredne alder og stilling blant mange sørafrikanere, fikk han likevel en relativt mild straff; syv års betinget fengsel.[trenger referanse]

DødRediger

Botha døde av et hjerteinfarkt i sitt hjem i Wilderness tirsdag 31. oktober 2006, i en alder av 90 år.[12] Det var da 17 år siden han hadde gått av som regjeringssjef. Budskapet om hans død ble møtt med storsinnethet av mange av hans tidligere motstandere. Nelson Mandela uttalte at «selv om hr. Botha for mange fremstår som et symbol på apartheid, minnes vi ham også for de skritt han tok for å berede grunnen for det som skulle vise seg å bli en fredelig fremforhandlet avtale i landet vårt.» («while to many Mr. Botha will remain a symbol of apartheid, we also remember him for the steps he took to pave the way towards the eventual peacefully negotiated settlement in our country»).[13]

President Thabo Mbeki kunngjorde at det skulle flagges på halv stang, for å markere dødsfallet til en tidligere regjeringssjef. Det ble tilbudt statsbegravelse, men Bothas familie ønsket ikke å ta imot tilbudet. Den 8. november 2006 ble Botha gravlagt i byen George i Western Cape. Selv om gravferden ikke var bekostet av den sørafrikanske staten, deltok Mbeki i begravelsen som myndighetenes fremste representant.[14]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som P. W. Botha, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/P-W-Botha, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Find a Grave, oppført som P. W. Botha, Find a Grave 16413805, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som P. W. Botha, SNAC Ark-ID w6c37j9k, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Munzinger Personen, oppført som Pieter W. Botha, Munzinger IBA 00000014133, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Roglo, Roglo person ID p=pieter+willem;n=botha;oc=1[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «SOUTH AFRICA: The Not-So-Favorite Choice». Time (engelsk). 9. oktober 1978. ISSN 0040-781X. Besøkt 13. oktober 2018. 
  9. ^ «South Africa: Marching (Back) to Pretoria». Time (engelsk). 13. februar 1984. ISSN 0040-781X. Besøkt 13. oktober 2018. «Starting immediately, Botha announced in Cape Town at the opening of the session of Parliament, South Africa was disengaging its forces from Angola. The statement was itself a good sign; in the past, South Africa has always denied that it even had a military presence in Angola. Botha went on to say that he hoped the gesture would lead to an end of the bush war that has raged and sputtered for 17 years between South African troops and guerrillas of the South-West Africa People's Organization (SWAPO), which is recognized by the United Nations as the official representative of Namibia. Botha's decision was made more dramatic by the fact that his government had just completed what it called a victorious five-week invasion of Angola in pursuit of SWAPO forces. But the costs of the military campaign, as well as of South Africa's continued occupation of Namibia in defiance of the U.N., had simply become too high, he explained.» 
  10. ^ Gregory, Joseph R. «P. W. Botha, Defender of Apartheid, Is Dead at 90» (engelsk). Besøkt 13. oktober 2018. 
  11. ^ «South Africa's Nuclear Weapons Program - Building Bombs». nuclearweaponarchive.org. Besøkt 13. oktober 2018. 
  12. ^ «Apartheid-era SA president dies» (engelsk). 1. november 2006. Besøkt 13. februar 2022. 
  13. ^ PW Botha: Reaction in quotes, BBC News, 1. november 2006
  14. ^ PW laid to rest, Independent Online (IOL), 8. november 2006

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Balthazar Johannes Vorster 
Sør-Afrikas statsminister
Etterfølger:
 posisjon avskaffet 
Forgjenger:
 Marais Viljoen 
Sør-Afrikas president
Etterfølger:
 Frederik Willem de Klerk