Desmond Tutu

Syd-afrikansk kirkeleder og aktivist

Desmond Mpilo Tutu (født 7. oktober 1931, død 26. desember 2021) var en sørafrikansk kirkeleder og aktivist som ble verdenskjent i 1980-årene på grunn av sin motstand mot apartheid. Han mottok Nobels fredspris i 1984. Han var den første svarte anglikanske erkebiskopen i Cape Town, Sør-Afrika. Han er også kjent for å ha lansert begrepet «regnbuenasjon» om Sør-Afrikas befolkning, som motsatsen til apartheid-begrepet.

Desmond Tutu
Archbishop-Tutu-medium.jpg
FødtDesmond Mpilo Tutu
7. okt. 1931[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Klerksdorp, Unionen Sør-Afrika[5]Rediger på Wikidata
Død26. des. 2021[6][7]Rediger på Wikidata (90 år)
Cape Town[8]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Anglikansk prest, menneskerettsaktivist, teolog, sakprosaforfatterRediger på Wikidata
Embete
  • Erkebiskop av Cape Town (1986–1996)
  • biskop av Johannesburg (1985–1986)
  • Anglican bishop (Diocese of Lesotho, 1976–1978)
  • generalsekretær (South African Council of Churches, 1978–1985) Rediger på Wikidata
Utdannet ved Bates College, Hamilton College, Sør-Afrika-universitetet (–1954), King's College (19622012), St. Martin's SchoolRediger på Wikidata
Ektefelle Nomalizo Leah Tutu (19552021)Rediger på Wikidata
Barn Mpho Andrea TutuRediger på Wikidata
Nasjonalitet Sør-AfrikaRediger på Wikidata
Gravlagt St. George's Cathedral[9]Rediger på Wikidata
Utmerkelser
42 oppføringer
Nobels fredspris (1984)[10][11], Presidentens frihetsmedalje (2009), Templetonprisen (2013), Four Freedoms Award - Freedom of Worship (1998), Giuseppe Motta Medal (2007), Light of Truth Award (2006), Monismanienprisen (1999), Pacem in Terris Award (1987), Delta-prisen for global forståelse (2000), James Parks Morton Interfaith Award (2003), Catalonias internasjonale pris (2014)[12], Golden Plate Award (2003), Fulbright Prize (2008), Albert Schweitzer Prize for Humanitarianism (1986), Gandhis fredspris (2005), Sydneys fredspris (1999), Jamnalal Bajaj-prisen (2000), Årets filantrop (1984)[13], æresdoktor ved riksuniversitetet Groningen, æresdoktor ved Universitetet i Warszawa, æresdoktor ved universitetet i Cambridge, æresdoktor ved Universitetet i Wien (2009)[14], æresdoktor ved Harvard University (1979)[15], æresdoktor ved Columbia University, Honorary doctor of the University of Fribourg, storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1999), storoffiser av Æreslegionen (1998), Companion of Honour (2015), kommandør av Oranje-Nassau-ordenen (2012), René Cassin Prize (2008)[16], Fellow of the African Academy of Sciences (1991)[17], honorary doctorate of Pompeu Fabra University, Medal of Honor of the Parliament of Catalonia (2000)[18], honorary doctor of the University of Portland (2009)[19], Jamaicaordenen (1986)[20][21], Osgar (2006), æresdoktor ved Universitetet i Tromsø, Bailiff Grand Cross of the Order of Saint John (2017), Bishop John T. Walker Distinguished Humanitarian Service Award (1992), Archbishop of Canterbury's Award for Outstanding Service to the Anglican Communion (1996), Order for Meritorious Service (1999), æresdoktor ved University of Washington (2002)[22]Rediger på Wikidata
Signatur
Desmond Tutus signatur

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1984

Utdanning og yngre årRediger

Tutu ble født i Klerksdorp i det som nå er provinsen Bokone Bophirima i Sør-Afrika og er av folkegruppen xhosa. Han flyttet med familien til Johannesburg da han var 12 år gammel. Han ønsket selv å bli lege, men familien hadde ikke råd til utdannelsen, så Desmond fulgte i farens fotspor og begynte å undervise. Etter studier i perioden 1951–1953 underviste han ved Johannesburg Bantu High School fra 1954 til 1957.

I 1955 giftet han seg med Leah Nomalizo Tutu. De har fire barn. I protest mot dårlige utdanningsmuligheter for svarte, sluttet Tutu som lærer i 1957 og begynte å studere teologi. I 1961 ble han utnevnt til anglikansk prest, og var kapellan ved Universitetet i Fort Hare, ett av få gode universiteter som var åpne for svarte studenter i den sørlige delen av Afrika.

Fra 1962 til 1966 tok han bachelor- og mastergrader ved King's College, London. Tilbake i Sør-Afrika brukte han forelesningene til å ta opp situasjonen til den svarte befolkningen. Han skrev et brev til statsminister Vorster, der han beskrev situasjonen i Sør-Afrika som «en kruttønne som når som helst kan eksplodere». Brevet forble ubesvart.

Mellom 1972 og 1975 oppholdt han seg igjen i England, denne gang som visedirektør for det teologiske utdanningsfondet til Kirkenes verdensråd i Bromley i Kent.

Kamp mot apartheidRediger

Tutu var hele livet aktiv i antiapartheidkampen, men fra midten av 1970-årene ble han kjent nasjonalt og internasjonalt for denne innsatsen. I 1975 ble han utpekt som domprost (dean) ved St. Mary's Cathedral i Johannesburg, den første svarte personen som innehadde denne stillingen. Han satte ned fire punkter som han krevde skulle løses, og som han snakket om i alle fora han gikk inn i som prest: [23]

  • Like rettigheter for alle
  • Avviklingen av passlovene; passene var dokumenter som kun svarte, fargede og indere måtte gå med
  • Et felles, nasjonalt undervisningssystem
  • Stopp i all tvangsforflytning av svarte til de såkalte bantustans

Med dette skrivet gjorde han seg med en gang bemerket som en aktiv stemme mot apartheid, og ut fra denne plattformen fortsatte han en pasifistisk, aktiv antiapartheidkampanje i landet.

I 1976 startet opprøret blant elever og studenter i Soweto, som førte til at motsetningene mellom myndighetene og den svarte befolkningen ble stadig verre, og volden økte. Fra nå av støttet han også internasjonal økonomisk boikott av sitt eget land. Fra 1976 til 1978 var han biskop av Lesotho. I 1978 ble han generalsekretær for det sørafrikanske kirkerådet. I denne stillingen kunne Tutu fortsette arbeidet mot apartheid, med støtte fra nesten samtlige kirker. Afrikandernes kalvinistiske kirker meldte seg imidlertid ut av kirkerådet. Tutu utgav publikasjoner og reiste utenlands, og talte alltid om forsoning mellom begge sider.

Det var denne pasifistiske motstanden mot apartheid, og hans innsats for forsoning mellom kirkesamfunnene, som gjorde ham til mottaker av Nobels fredspris den 16. oktober 1984.

Han ble den første svarte personen som ledet den anglikanske kirken i Sør-Afrika den 3. september 1986, da han ble erkebiskop av Cape Town.

Etter apartheidRediger

Etter 1994, da de første demokratiske valgene fant sted i Sør-Afrika og apartheidstaten ble avviklet, ledet han sannhets- og forsoningskommisjonen. Dette var en kommisjon som hadde i oppgave å avdekke grusomheter og vold foretatt under og av apartheidregimet. Kommisjonen hadde også myndighet til å gi voldsutøvere amnesti for deres handlinger. Dette var en jobb han gjennomførte samvittighetsfullt, og etter manges mening greide han å holde en upartisk linje både i forhold til det gamle apartheidregimet og motstandsbevegelsen.[trenger referanse] Han gjorde seg imidlertid her upopulær blant alle parter i konflikten, ikke minst hos ANC, som ikke ville innrømme at de selv hadde opptrådt klanderverdig i konflikten på noen måte.[trenger referanse]

I tiden etter at ANC har kommet til makten har han vært uavhengig og til dels kritisk til regjeringen i Sør-Afrika, og kommet med en rekke kontroversielle uttalelser. Denne kritikken har særlig eskalert under Tabo Mbekis styre:

Han har kritisert brudd på menneskerettighetene i Zimbabwe, han har kalt Zimbabwes president Robert Mugabe en «karikatur på en afrikansk diktator», og han har kritisert den sørafrikanske regjeringens tause diplomati overfor Zimbabwe.

Han har kritisert ANCs til dels manglende politikk i forhold til bekjempelsen av aids.

Han har kritisert ANCs visepresident Jacob Zuma, og bedt ham å trekke seg fra sin posisjon, etter at han ble anklaget for voldtekt av en ung ANC-aktivist.

Tutu mener at Israels behandling av palestinerne er en form for apartheid [2]. Han har gjentatte ganger oppfordret den israelske regjeringen om å respektere menneskeverdet til det palestinske folket, enten de er muslimer eller kristne.

  • I 2004 kom Tutu tilbake til Storbritannia, nå som gjesteprofessor i Post-Conflict Societies ved King's College, London, og for å holde jubileumstalen ved markeringen av at King's College var 175 år gammelt.
  • I 2005 stod Tutu, sammen med Václav Havel, bak en fyldig rapport om militærjuntaens overgrep mot minoritetsfolkene i Burma.
  • I 2009 Tutu kom til Norge i februar under: the International Student Festival in Trondheim (ISFiT)

Tutu har ved flere andre anledninger besøkt Norge.

På sin 79-årsdag, i 2010, trakk han seg tilbake fra offentligheten.[24] Han uttalte at tiden var inne for å drikke rooiboste, se cricket og tilbringe tid med familien.[24]

Homofiles rettigheterRediger

Tutu regnes som en av de fremste forkjemperne for homofiles rettigheter i Afrika og innen nåtidens afrikanske kirke. Under en preken holdt i 2005 sa han blant annet:

 Er det ikke trist at vi i vår menighet skal bruke så mye tid og energi på uenighet rundt seksuell orientering i en tid da vi støter på så mange fundamentale problemer – fattigdom hiv, Aids, krig og konflikt? Menigheten, som var innstiftet for å innlemme alle, for å gi stemme til egenskaper som forståelse, inkludering, for å inkludere alle forskjellige syn. Den viste at vi kan ha forskjellig teologisk syn og praksis, men er brødre og søstre. Nå virker den som den er opptatt med å forbanne og forvise. Gud må se på, og gud må gråte. 

Desmond Tutu[25]

Utvalgt bibliografiRediger

  • 1995: An African Prayer Book (no.: En Afrikansk Bønnebok, Luther forlag 1996)
  • 2000: No Future Without Forgiveness (no.: Ingen fremtid uten tilgivelse, Pax 2000)
  • 2004: God has a Dream (no.: Gud har en drøm, Damm 2004)

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Desmond-Tutu, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118643029, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000017434, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 104928[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Dictionary of African Biography[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Reuters, «Nobel Prize-winning anti-apartheid hero Desmond Tutu dies aged 90», verkets språk engelsk, utgitt 26. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ BBC, «South Africa's Archbishop Desmond Tutu dies at 90», verkets språk engelsk, utgitt 26. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.elmundo.es[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.parismatch.com[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ web.gencat.cat[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Harvard Foundation, «Archbishop Desmond Tutu»[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Universitetet i Wien, «Desmond Mpilo Tutu»[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Schmidt, Friedman, Cousteau, 8 Others Receive Honoraries at Commencement[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Baskerlands regjering, «Ibarretxe afirma que es necesaria la ayuda y el apoyo internacional para resolver el conflicto vasco», utgitt 10. desember 2008[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ African Academy of Sciences, «Tutu Desmond»[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ www.parlament.cat[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ University of Portland, «Honorary Degrees»[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ «Grange recalls Tutu's visit to Jamaica in 1986», publisert i The Jamaica Observer, utgitt 27. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ Jamaica Information Service, «Order of Jamaica (OJ)»[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ «Desmond Tutu awarded a rare UW honorary degree», utgitt 1. juni 2002[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ [1]Nobels fredsprissenters biografi over Tutu.
  24. ^ a b «Desmond Tutu blir pensjonist». NRK. 7. oktober 2010. Besøkt 7. oktober 2010. 
  25. ^ «Tutu calls on Anglicans to accept gay bishop». Spero News. 14. november 2005. Arkivert fra originalen 28. april 2006. Besøkt 26. mai 2006.  Arkivert 28. april 2006 hos Wayback Machine.

Eksterne lenkerRediger