Pasjonsblomstsommerfugler

Pasjonsblomstsommerfugler (Heliconiini) er en gruppe av tropiske sommerfugler som hører til underfamilien Heliconiinae i den store familien flikvinger (Nymphalidae). De ble tidligere gjerne regnet som en egen familie, Heliconiidae.

Pasjonsblomstsommerfugler
Heliconius charithonius
Nomenklatur
Heliconiini Swainson, 1822
Populærnavn
pasjonsblomstsommerfugler
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Leddyr
Klasse		Insekter
Orden		Sommerfugler
Familie		Flikvinger
Underfamilie		Heliconiinae
Økologi
Antall arter:		ca. 75
Habitat:		terrestrisk, larvene på pasjonsblomstfamilien (Passifloraceae)
Utbredelse:		Sør- og Mellom-Amerika, noen få arter når det sørlige Nord-Amerika
Inndelt i
Agraulis Dione Dryadula Dryas Eueides Heliconius Laparus Neruda Philaethria Podotricha

Nesten alle artene har larver på pasjonsblomster (slekten Passiflora, Passifloraceae).

Disse sommerfuglene viser et stort mangfold av fargevarianter og det er derfor vanskelig å holde artene fra hverandre, særlig siden de forskjellige artene etterligner hverandres fargemønstre (mimikry). Heliconiini har blitt svært mye studert og har gitt mye ny kunnskap om evolusjon, både om utviklingen av aposematisme (det at ulike giftige arter ligner hverandre) og utviklingen av interaksjoner mellom planter og dyr.

Agraulis vanillae

Dryas iulia

Utseende

Middelsstore, slanke sommerfugler, ofte svært fargerike. Et flertall har rødaktig eller rødbrun grunnfarge, men ganske mange er også svarte. De antatt mest primitive slektene, Dione og Agraulis, ligner på slanke perlemorvinger (Argynnini), mens de mer «avanserte» artene er spinkle sommerfugler med påfallende smale vinger som er avrundet i spissen. I kroppsbygning ligner de på Ithomiini (underfamilien Danainae) og Dismorphiinae (familien hvitvinger, Pieridae) som de også etterligner eller etterlignes av. Kroppen er spinkel og nesten hårløs, hodet er omtrent så bredt som brystet. Labialpalpene er ganske korte, antennene er lange og tynne, ytterst med en markert klubbe. Forvingene er lange og smale, ikke flikete bortsett fra hos slekten Podotricha. Hos noen (blant andre Dryas julia) er spissen litt trukket ut, hos de fleste helt avrundet. Hannene har grupper av såkalte duftskjell (androconia) på forvingene. Bakvingene er forholdsvis små og rundede. Larvene er kamuflasjefargede, kroppen er dekket av forgrenede torner.

Levevis

Heliconiini kan finnes både i skog (særlig tropisk regnskog) og i mer åpne habitater. Nesten alle har larver som lever på pasjonsblomstfamilien (Passifloraceae). Det har foregått et såkalt evolusjonært våpenkappløp mellom sommerfuglene og plantene. Noen pasjonsblomst-arter har utviklet avvikende bladform som muligens hindrer at de blir gjenkjent som passende næringsplanter av sommerfuglene. De har også ofte hvite flekker som ligner sommerfugl-egg på bladene. Disse kan føre til at sommerfugl-hunnene lar være å legge egg på bladet, fordi en nyklekt larve på et blad der det var en larve fra før neppe ville overleve. Heliconiini er stort sett langsomme flygere som stoler på at deres giftighet og advarsels-fargene beskytter dem. De er blant de lengstlevende sommerfuglene – de voksne sommerfuglene lever opptil åtte måneder. Med så lang levetid trenger de tilførsel av proteiner i tillegg til karbohydratene de kan få ved å drikke nektar fra blomster. Helconiini spiser derfor pollen i tillegg til nektar, dette er svært proteinrikt. Pollenspising er ganske uvanlig blant dagsommerfugler. Et særtrekk ved i hvert fall noen arter i denne gruppen er at hannene gjerne parer seg med hunnene straks de klekkes fra puppen, eller i noen tilfeller endog før de er helt klekt. Hannene sporer opp hunn-pupper som snart skal klekkes, og de kan kjempe om disse. Hannen sitter klar på hunn-puppen og venter på at hunnen skal klekke.

Utbredelse

Denne gruppen lever i den Neotropiske region (Sør- og Mellom-Amerika), selv om et par arter også finnes i det sørligste USA.

Mimikrykomplekser

Mimicry hos slekten Heliconius

Heliconiini tar opp giftstoffer fra plantene de lever på som larver, av og til også fra andre kilder. De har utviklet spesielle, ofte svarte og røde eller gule, fargemønstre som signaliserer dette. Mange ubeslektede sommerfugler fra flere ulike grupper har etterlignet dette mønsteret i den grad at selv eksperter ofte tar feil av dem. Innen samme art kan man også finne flere svært ulike former (morfer) som inngår i forskjellige slike grupper. Dette kalles mimikrykomplekser. Man skiller mellom Batesisk mimikry, der en spiselig art etterligner en uspiselig og oppnår beskyttelse ved dette, og Müllersk mimikry der to uspiselige arter utvikler lignende utseende (konvergent evolusjon), der begge drar nytte av å ligne på den andre. Overgangene mellom disse to formene er glidende, for mange arter er delvis uspiselige. Det var ut fra studier av de mange fargemønstrene innen Heliconiini og andre sommerfugler i Amazonasregnskogen at entomologen Henry Bates beskrev fenomenet mimikry.

Systematisk inndeling

Philaethria dido

Treliste

• Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
  • Gruppen Glossata
    • Gruppen Coelolepida
      • Gruppen Myoglossata
        • Gruppen Neolepidoptera
          • Gruppen Heteroneura
            • Gruppen Eulepidoptera
              • Gruppen Ditrysia
                • Gruppen Apoditrysia
                  • Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
                    • Gruppen dagsommerfugler, Rhopalocera
                      • Overfamilien egentlige dagsommerfugler, Papilionoidea
                        • Familien flikvinger, Nymphalidae
                          • Underfamilien Heliconiinae
                            • Gruppen pasjonsblomstsommerfugler, Heliconiini – bare i Amerika
                              • Slekten Philaethria Billberg, 1820 – sju arter
                              • Slekten Podotricha Michener, 1942 – to arter, med litt flikete vinger
                              • Dryadula phaetusa (Linnaeus, 1758)
                              • Dryas iulia (Fabricius, 1775)
                              • Slekten Dione Hübner, 1819 – tre arter, ligner Argynnini
                              • Slekten Agraulis – to arter, en av dem hittil ubeskrevet
                                • Agraulis vanillae (Linnaeus, 1758)
                              • Slekten Eueides Hübner, 1816 – 12 arter med smale vinger
                              • Slekten Neruda Turner, 1976 – tre arter
                              • Slekten Heliconius Kluk, 1780 – ca. 43 arter
                              • Laparus doris (Linnaeus, 1771)

Kilder

• Beltrán, M., Jiggins, C., Wahlberg, N. og Brower, A.V.Z. (2006) Heliconiini på Tree of life [1]
• d'Abrera, B. (1984) Butterflies of South America. Hill House Publishers. ISBN 0-9593639-2-0

Eksterne lenker

• (en) Pasjonsblomstsommerfugler hos ITIS
• (en) Pasjonsblomstsommerfugler hos NCBI
• (en) Kategori:Heliconiini – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Heliconiini – detaljert informasjon på Wikispecies
• The Nymphalidae Systematics Group: The Subfamily Heliconiinae

Autoritetsdata